– Heisann. Er du i studio og jobber med den nye platen nå?
– Jepp. Jeg sitter i studioet nå. I morges jobbet jeg med miksing og vil fortsette utover ettermiddagen. Det er ikke en hel plate jeg jobber med nå, men en singel som kommer ut i januar. Vi vil promotere turneen med noen nye låter.
– Hvordan var nå dette? Masterplan var vel opprinnelig et sideprosjekt du og Uli Kusch startet mens dere fortsatt var medlemmer i Helloween?
– Ja, det var et sideprosjekt og ment som et soloalbum fra oss begge. Ikke et band, men bare et soloalbum fra to av medlemmene i Helloween.
– Mye har blitt sagt om sparkingen av deg og Uli Kusch fra Helloween. Hvordan føles det nå når alle de andre medlemmene har stor suksess med gjenforeningsprosjektet?
– Det er ikke bra, he he. Jeg mener, det er merkelig. Man har jobbet for dem i 12,5 år og ofte fått høre fra fansen at skivene som ble gitt ut mens jeg var i bandet, er blant de mest verdsatte. Album som “Master Of The Rings”, “Time Of The Oath”, “Better Than Raw” og også “The Dark Ride”. Derfor er det veldig rart de ikke spiller noen låter som jeg eller Uli Kusch har skrevet eller vært med på. Det syntes jeg er merkelig. Jeg tror grunnen er fordi hvis de ikke spiller noen av de låtene live, får heller ikke vi noen penger gjennom royalties. Jeg aner ikke hva de tenker eller hvorfor de hater oss så mye. Det hele er bare rart.
– Ønsker du å være en del av gjenforeningsprosjektet til Helloween?
– Jeg ville gjort det, men egentlig bryr jeg meg ikke så mye. Jeg tror det ville blitt mye stress om jeg skulle hengt sammen med disse folkene igjen. Spesielt så lenge de snakker stygt om meg. Vi har ingen god kjemi. Selv om jeg har møtt Markus Grosskopf på flyplassen, og Kai Hansen. Michael Kiske er en god venn, men vi har ikke hatt kontakt siden gjenforeningen. Før den var i hvert fall alt fint. Det handler ikke om penger for meg, men det ser ut som det gjør det for dem.
– Vel, tilbake til Masterplan. Norske Jørn Lande var vokalist på den selvtitulerte førsteplata i 2003. Hvordan hadde det seg at han fikk jobben?
– Under en Helloween-turné hørte Uli og jeg på en ARK-plate. Vi hadde aldri hørt om Jørn før, men ble forelsket i vokalstilen hans. Så da vi var ute av Helloween prøvde jeg å kontakte ham. Eller, først kontaktet vi Russell Allen, men han ville ikke være medlem i det den gang nye bandet. Så tenkte vi kanskje Michael Kiske. Nummer tre var Jørn. Etter to måneders hardt arbeid kom han til Hamburg og hørte på sangene vi hadde. Ikke lenge etter jobbet vi sammen. Det var en fin tid.
– Jørn har vært to perioder i Masterplan. Hvordan var det å jobbe med ham?
– I begynnelsen gikk det veldig lett, men på det andre albumet ble ting komplisert fordi Jørn ønsket å være mer involvert i prosessen rundt låtskrivingen. Så begynte han å slite med helsen under innspillingen og måtte endre syngestilen på grunn av den. Men det var ikke stemmen som var problemet. Jeg tror det var stress eller noe. Sjøl trudde han til og med det var hjertet som var problemet. En dag stoppet vi arbeidet i studioet, og dro med ham på sykehuset. Etter noen uker var han tilbake og sa ‘Jeg vil ikke synge så høyt lenger’. Derfor har vi sanger som «Falling Sparrow», som er ganske lav. Andre låter også. Jeg tror han har samme stilen i dag, så han gikk aldri tilbake til den veldig høye vokalstilen. Han har sagt i mange intervjuer at han liker samme vokalstil som Ronnie James Dio. Den er veldig aggressiv og ligger et sted i mellomtonene og øvre del av den. Senere jobbet vi sammen igjen på «Time To Be King» (2010. Journ.anm.). Der prøvde jeg å overbevise han om sangene, som ikke skulle være så typisk tysk metal. Jeg likte albumet, men han forsvant etter innspillingen. Siden har jeg ikke hørt fra han.
– Hadde dere ikke noen videre planer da?
– Vi hadde planer om turné, og hadde booket flere spillejobber. Men han svarte aldri på meldingene mine, så vi måtte ut og lete etter en ny vokalist.
– Hva vil du si er den største forskjellen mellom Masterplan og den musikken du skrev for Helloween?
– Som gitarist fikk jeg en oppvåkning under arbeidet med «The Dark Ride». Jeg var veldig glad for gitarlyden og miksingen. Jeg ble veldig inspirert av samtalene mine med Roy Z. Han lærte meg masse saker som jeg satte stor pris på da, og fortsatt liker. Alle disse årene var jeg litt usikker om min egen spillestil, så kom han og gjorde meg mer selvsikker på eget arbeid. Derfor ble den første Masterplan-skiva lagd utfra en idé vi hadde om gitarlyd og skrivestil. Den er en miks av alt. Fra melodisk metall til låter med popelementer. Egentlig alt fra 70-årene, som bare smelter sammen til Masterplan.
– Jeg snakket med Michael Weikath for noen år siden. Han fortalte meg at «The Dark Ride» var altfor mørk for han. Deler du hans oppfatning?
– Jeg mener det er et fantastisk album. Ideen var å tone ned albumet, og managementet og Roy Z, som var produsent på albumet, mente vi burde lage et mørkt album som Metallicas «Black Album» eller noe sånt. Vi tente på ideen og begynte innspillingen. Etter hvert ble det vanlig at Michael bestandig forsvant fra studioet. Han likte det tydeligvis ikke så mye. Men resten av bandet elsket det, som Andy og Markus. De likte det veldig godt. Jeg skrev bare to av sangene, så du kan ikke skylde på meg og si at jeg var ansvarlig for soundet, som han senere gjorde.
– Hvorfor fikk du egentlig sparken fra Helloween?
– Jeg har det skrevet på e-post, at kjeklingen innad i bandet hadde skapt store problemer de siste to-tre årene. Det var hovedgrunnen. Ikke andre ting, som folk snakker om nå. Det er bare løgn. Det er merkelig hvor forandret den historien er som fortelles 20 år etter til oss. E-posten handlet om hvordan vi hadde det i bandet og at situasjonen stresset Michael, og at det var best vi skilte lag. Det var ingenting handfast man kunne ta tak i. Stemningen i bandet var ikke bra.
– Så det var egentlig okay for deg?
– Jeg var ikke fornøyd med det. Jeg hadde gitt alt, spesielt under «The Dark Ride» og året med turnering etter det. Men jeg kan ikke endre det. Om noen ikke vil jobbe med meg, så faen heller, jeg bryr meg ikke. Mange fans som skriver til meg sier de savner den gamle besetningen, men hva kan jeg gjøre?
– I Helloween var dere to gitarister. I Masterplan er du eneste gitarist. Hva foretrekker du?
– I Rampage hadde vi også to gitarister. Etter det har jeg spilt i tre-fire band som alltid har vært en gitarist og en keyboardist. Jeg liker det bedre. Mine idoler er Toto, Rainbow, Deep Purple og band som det. Jeg foretrekker alltid den klassiske besetningen. To gitarister kom på slutten av 70-tallet. Det var heavy metal, og jeg er ikke en typisk heavy metal-type. Jeg mener, jeg liker heavy, men jeg er ikke interessert i å ha en annen gitarist med. Jeg trenger det ikke.
– Er det lettere å skrive låter til kun en gitarist?
– Ikke lettere, men når du har to gitarister blir musikken naturligvis mer gitarorientert. Jeg foretrekker keyboard-lyden. Ikke for mye, men elementer som gjør lydbildet fyldigere og mer fargerikt. For meg kan det godt være partier uten gitarer. Jeg tenker mer som en låtskriver enn gitarist med Masterplan.
– Hva er det som inspirerer deg når du skriver sanger?
– Mesteparten av tiden ikke gitarer, men vokal- og keyboardmelodier. Spesielt i gamle dager. Da skrev jeg mange låter på keyboard. Jeg er ikke særlig god, men når jeg har en idé, spiller jeg det sakte på keyboard, tar opptak og redigerer det. Etter det begynner jeg å tenke på gitar og hvordan resten skal være. «Kind Hearted Light» var keyboardmelodi først, så skrev jeg resten på en time.
– Du skriver tekster også.
– For øyeblikket skriver jeg mesteparten av tekstene. På den første platen skrev jeg tekster på fire sanger.
– Du skrev også tekster i Helloween.
– Ja, til mine sanger, unntatt noen som ble skrevet av Michael Kiske. «Time Of The Oath» ble skrevet av Andi Deris. Men resten skrev jeg selv.
– Hva inspirerer deg når du skriver tekster?
– Mest mine egne erfaringer. Situasjoner som…også mange ting som oppsto i bandet. Ikke om noen spesifikke bandmedlemmer eller for å peke finger mot noen, bare situasjoner. Som «The Dark Ride», det var det som skjedde på den tiden. Det samme med «Escalation 666». Men oftest er tekstene mine veldig positive og håpefulle. Det fikk jeg høre fra folk som skrev til meg etter den første Masterplan-skiva. ‘Jeg liker det nye kristne bandet ditt’, fikk jeg høre da. «Sail On» og «Kind Hearted Light» er eksempler på det. Det faller naturlig for meg. Jeg liker ikke negativitet.
– Det siste Masterplan-albumet er «PumpKings» fra 2017 som inneholder kun låter du skrev i Helloween. Hva er bakgrunnen for det albumet?
– Når du ser på gitarister som Michael Schenker og mange andre, så spiller de alltid gamle sanger fra deres musikalske historie. Ta Kai Hansen i Gamma Ray for eksempel, han spiller alltid Helloween-sanger. Vi har aldri gjort det, men tenkte det kunne være bra om vi spilte inn sangene mine fra Helloween på nytt. Som jeg sa tidligere. Helloween spiller aldri mine sanger i dag. Jeg vil ikke gi dem opp, men ha dem med videre på et vis. Derfor har vi spilt dem inn på nytt og nå spiller vi fra tid til annen «The Chance» og «The Time Of The Oath».
– Så under den kommende turneen vil vi høre dem?
– Ja, hvorfor ikke.
– Hva annet kan publikum forvente under den kommende turneen?
– Vi liker å variere setlisten. Spille låter vi ikke spiller så ofte. Kanskje mikse dem med noen av mine sanger fra Helloween. Også sanger fra det fremtidige albumet. Det vil bli et positivt live-show og Firewind er veldig nær oss. Jeg har kjent Gus G i mer enn 20 år. Jeg er sikker på at dette blir en bra kombinasjon og et glimrende show for fansen.
– Hvordan er det, er det to jevnbyrdige band som reiser sammen, eller er Masterplan hovedbandet og Firewind oppvarming?
– Jeg vet ikke engang hvem som spiller først. Faktisk foretrekker jeg å spille først. Jeg liker ikke å spille helt frem til midnatt, men foretrekker å komme meg tidlig i seng. Men jeg bryr meg egentlig ikke. Det er ingen av oss som kjemper for å stå øverst på plakaten. Det eneste som er sikkert er at noen må spille først.
– Du fortalte at du jobbet med en singel nå. Det blir plate også?
– Selvfølgelig. Jeg jobber med albumet, men er ikke ferdig enda. Vi har bare spilt inn to sanger med vokal. Vi starter med den tredje om et par uker. Den første slippes i slutten av januar, så den andre i februar. Så satser vi på å slippe albumet på vårparten eller sommeren.
– Vil det bli et typisk Masterplan-album?
– Helt klart, men det er ikke en kopi av våre tidligere album. Man utvikler og endrer seg med tiden. Det er vanskelig å forklare, men vi har helt klart med noen overraskelser på plata. Det er noen rasker sanger og noen veldig aggressive partier. Den første sangen er ikke en typisk radio-låt. Vi ønsker å spille låter som får folk mer interessert i albumstilen, ikke bare for å selge singler. Hver sang vi utgir som singel vil være veldig forskjellig. Den andre singelen vil være virkelig brutal og veldig raskt.
– Har du en tittel klar på albumet?
– Nei, jeg har ikke noen tittel klar enda. Vi tenker på noe, men den er ikke klar enda.
– Kan du røpe navnet på den første låten som slippes, da?
– Oi, ja, hva skal jeg si. Du overrasket meg med det spørsmålet. Jeg må sjekke på tekstarket, Vent et øyeblikk. Nei, vi har foreløpig bare en arbeidstittel. Jeg må tenke på det.
Tekst: Freddy Ludvik Larsen
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2023