Heavenly Recordings
Mark Lanegan er etter egen mening en sær gammel jævel, som gjør hva han vil, uten at han bryr seg nevneverdig om hva andre synes. For allmuen er han mest kjent fra samarbeidet med Queens Of The Stone Age, for de litt mer interesserte er han kjent fra Screaming Trees, for de som går i dybden er han kjent som en mann som gjør hva han vil, samarbeider med de han ønsker å samarbeide med, og i de siste årene har han begynt å nærme seg et mer elektronisk lydbilde. Vi hørte det på hans siste skive «Phantom Radio» fra 2014, og ikke minst da han lot artister remixe (blant annet UNKLE og Moby) samme skiva til «A Thousand Miles Of Midnight».
Dette er hans tiende soloalbum på 30 år, og han fortsetter å bevege seg inn i et teppe av elektronikk, selv om det ligger rock og blues i bunnen. Og som alltid er Lanegans umiskjennelig stemme langt fremme i lydbildet, fremdeles høres det ut som at han gurgler diesel og spiser rustne spiker til frokost. Etter at Leonard Cohen pakket kofferten, så finnes det kun Mark Lanegan igjen i universet med en slik stemme.
«Gargoyle» står som en skive av Mark Lanegan Band, men i realiteten er mer enn halvparten av låtene komponert av Rob Marshall fra Exit Calm og Humanist. De to møttes da Lanegan sang med Soulsavers, og Exit Calm var oppvarmingsband på turneen. De to begynte å skrive låter sammen, og musikken skapt av Rob passet Lanegans tekster perfekt. Resten av skiva er, nesten som vanlig, et samarbeid med den gamle kompisen, mentoren og bandmedlemmet Alain Johannes. Nesten også som alltid, så er Josh Homme med, Duke Garwood og Greg Dulli.
Man kan ikke forvente sanger som passer bra til et glass rosévin i sola, det har aldri vært, og kommer heller aldri til å bli, noe Mark Lanegan streber etter. Overraskende nok, og meget uvant, så kan man spore en positivitet i låtene, spesielt i «Old Swan» hører man en mer uptempo Lanegan.
Nøkkellåtene, den goth-inspirerte «Nocturne» (nei, ikke den låta) og den litt mer uptempo «Beehive» med et nesten catchy refreng, er to gode representanter for hele skiva. Jeg får fremdeles vibber fra Joy Division, uten at dette er en fæl ting. Hele skiva beveger seg i et ganske åpent lydbilde, mye bruk av trommemaskiner, nesten The Edge klang på noen av gitardelene, og åpningssporet «Deaths Head» minte meg først om The Cardigans på valium, etter en dugelig tur på byen, dagen derpå, etter nach til 08:00 søndag morgen, med karaoke og whisky.
Det er en kul hybrid skive, umiskjennelig Lanegan, samtidig som han beveger seg bort fra sine røtter så beholder han sjelen sin. Det er tøft at en 52 år gammel rocker utfordrer seg selv til stadighet, og uten tvil utfordrer sin omverden, til å ha et åpent sinn på hva rock kan være. Han er en rockens gargoyle, plassert høyt på et spir på toppen av musikkens katedral.
5/6 Ørjan Van Wremer
Utgivelsesdato: 28.04.2017