Loma Vista
Du vet vi har vår historie, Marilyn. Helt siden du tatoverte deg inn i hjernebarken min i 1994 med den fargesprakende videoen «Dope Hat» midt i mellom to svart/hvite metall-videoer med noen ubermaskuline mannemenn på legendariske Headbangers Ball og det ikke var godt å si om bandet ditt besto av menn eller kvinner har du vært der. Spol fem år frem i tid og du var min absolutte favoritt. Glem Kiss, glem Metallica, glem thrash, death, punk og black – du var fetest av absolutt alle – uansett hva uvitende flinkiser og feinschmeckere måtte mene. At du i tillegg skremte vettet av kristenpurister både over dammen og her til lands gjorde saken bare enda bedre.
Men så skjedde det noe. Fra en stadig strøm av knalle album bestående av utelukkende sterke låter begynte du å røre litt. Fra å ikke ha nok midtfingere til å fortelle verden hva du virkelig mente ble det brått syting om hjerteformede briller. Hitlersveis og Mikke Mus-ører. Bandmedlemmer som ble byttet ut oftere enn hva jeg bytter undertøy. Låter som mildt sagt sugde lut. Vi var ferdige. Du ga riktignok et lite håp om fremtid med «Third Day Of A Seven Day Binge» fra noen år tilbake – men det endte opp som håp som atter en gang ble knust og vi var så til de grader ferdige. Den skumle helten min som en gang skremte vannet av de jeg ikke likte var ferdig, utbrent, død.
Spol så frem til dagens dato. Vi har en pågående korona-krise, ytterlige politiske fronter som står steilt mot hverandre, klimautfordringer vi må løse og ikke minst en flyktningkrise som ingen ende vil ta. I skrivende stund brenner Moria-leiren opp. Trengs det da brått en gammel fallen helt som kan nøre opp litt og levere noe opp til gammel storhet?
Mye mulig, for godeste herr Manson er farlig nære med «We Are Chaos». Jeg har helt seriøst ikke blitt like glad for et Manson-album på 20 år. Vel er «The Golden Age Of Grotesque» fra 2003 bedre, men det var samtidig også det første albumet fra helten som skuffet meg.
Ta førstekuttet «Red, Black And Blue» for eksempel. Ekstremt mørkt og dystert og setter en stemning jeg ikke har følt på siden 2003, og som følges opp av det fantastiske singelkuttet og tittelsporet. Må jeg finne frem superlativene og adjektivene fra 90-tallet og tidlig millennium?
Nesten. Midtveis i skiva er det en trio som trekker en smule ned og sender tankene tilbake til rælet som ble servert post 2003. Langt bedre enn nevnte ræl, men dog fyllmateriale i dette selskapet selv om «Perfume» såvisst sjarmerer med sin sexy shuffle. Den pinlige Satan-leflingen kan best forbigås i stillhet.
Ellers ender «We Are Chaos» på en solid opptur om mulig enda bedre enn starten, der selve avslutningen «Broken Needle» ender herligheten på en såpass sterk måte at vi må tilbake til den 22 år gamle «Coma White» for å finne tilsvarende.
Jeg har tidligere nevnt at en skive må få frem tårene i meg for at sekseren i det hele tatt skal vurderes – og det gjør denne skiva så absolutt. Samtidig kommer tårene alene av den grunn at Marilyn Manson endelig igjen låter fett – noe jeg har ventet på i 17 år (med noen få unntak). «We Are Chaos» er ikke en toppkarakter-skive, men det nærmeste min gamle helt har vært på Satan-vet-hvor lang tid.
5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 11.september 2020