Columbia
Man kan lett få inntrykk at at skivene til den walisiske trioen Manic Street Preachers frem til nå er innspilt av to helt ulike band. Vi har det frustrerte og angstbitende bandet som ga ut sinnalåter med politiske tekster på skiver som «The Holy Bible» og «Journal For Plague Lovers», og det radiovennlige rockebandet med allsangrefrengene skreddersydd for arenaer på skiver som «Send Away The Tigers» og «This Is My Truth Tell Me Yours». Og disse to bandene har stort sett gitt ut annenhver skive. Men her får vi forsyne meg hilse på en (minst) tredje utgave av Manics – et mer lavmælt, akustisk og ettertenksomt band som følger sine egne instinkter fremfor å prøve å få nok en singelhit på radio. Og det er troverdig. Åpningssporet «This Sullen Welsh Heart» kunne ikke vært en større kontrast til den pompøse stadionrocken på 2010-skiva «Postcards From A Young Man». Dette er en akustisk duett med den walisiste artisten Lucy Rose, en naken ballade med bare vokal og gitar. Manics er mer gjenkjennelige på første singel, den lystige «Show Me The Wonder» som tar for seg ytterpunktene religion og vitenskap, med blåserekke og et fengende refreng. På det melankolske tittelsporet overlater de mikrofonen til nok en gjesteartist, Richard Hawley, mest kjent fra Pulp, i en nesten syv minutter lang mørk og episk låt som bygger seg opp mot refrengene hvor James Dean Bradfields intense stemme skaper nok en kontrast til Hawleys baryton. Bandet gjør også to ting her de aldri har gjort før. For første gang får vi høre en Manics-låt sunget i sin helhet av en utenforstående, i dette tilfelle Cate Le Bons skjøre stemme på den triste «4 Lonely Roads», og vi får også den 4,5 minutters eksperimentelle instrumentalen «Manorbier» som jeg ærlig talt ikke fatter poenget med. Bassist Nicky Wire har vært bandets faste tekstforfatter siden Richey James forsvant sporløst i 1995, og har her klart å begrense antall ord som tidligere har hatt en tendens til å bli skviset inn i tekstene uten tanke på melodilinjen.
Manic Street Preachers skal ha honnør for at de tør å bevege seg utenfor komfortsonen sin og tar sjanser. De av dere som håper på låter i stil med «If You Tolerate This» eller «A Design For Life» vil slite tungt med å fordøye denne skiva, det samme gjelder de som vil høre mer a la «The Holy Bible». Helt avhengig av humøret ditt når du setter på «Rewind The Film» kan du ende opp med å gi den terningkast fem eller terningkast to. Jeg er ikke helt overbevist over hvor godt jeg liker denne, men den har likevel noe unikt ved seg, hvis du takler deres musikalske eksperimentering.
3,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 16.september 2013