– Jeg antar det var Coverdales terminering av Whitesnake i 1990 som startet hele Manic Eden. Visste du at Coverdale planla å starte et nytt prosjekt med Jimmy Page da dere gjorde den siste Whitesnake-turneen?
Adrian: – Ja, jeg og David hadde blitt gode venner i løpet av de siste årene, så han fortalte meg det med en gang det ble aktuelt, så jeg fikk tid til å planlegge mitt neste trekk. Og jeg hadde fungert godt sammen med Rudy og Tommy i Whitesnake, så det ble naturlig å høre med dem om de var interessert i å fortsette i en ny konstellasjon. Og begge var med på det – det ville jo vært dumt å ikke benytte seg av en kjemi som allerede var der. Jeg begynte øyeblikkelig å skrive låter. Vår første vokalist var James Christian, som sang i House Of Lords, men det fungerte ikke så bra, så vi bestemte oss for å avslutte samarbeidet med ham.
– Hva var det som ikke funka med James?
Adrian: – La oss kalle det samarbeidsproblemer. Han dro noen skrøner som vi overhodet ikke likte, og det gjorde det vanskelig for oss å stole på ham, så vi forhørte oss litt på markedet og bestemte oss for å høre med Ron Young, som hadde sunget i Little Caesar, et band jeg likte godt. Problemet for Ron var jo at alle låtene var skrevet for James stemme og toneleie, som er et helt annet enn Rons, men Ron var ganske kreativ og klarte å få det til å funke likevel, som du hører. Stemmen hans passet også mye bedre til den bluesy rocka stilen som vi var ute etter.
– Du hadde ikke møtt ham før?
Adrian: – Nei, jeg møtte ham første gang da han dukket opp på øvingslokalet vårt, men han slo oss umiddelbart som en fin fyr med samme arbeidsmoral og musikksmak som oss andre.
I 1992 splittet Los Angeles-bandet Little Caesar opp etter to kritikerroste skiver og en liten hit med en cover av Aretha Franklins «Chain Of Fools», hovedsakelig på grunn av problemer med plateselskapet Geffen. Bandets vokalist Ron Young tok bruddet tungt og personlig og havnet tungt på kjøret med heroin, men i 1993 fikk han en uventet telefon fra Adrian Vandenberg.
Ron: – Korrekt, Little Caesar ble ikke bare oppløst, det imploderte fullstendig på grunn av den forretningsmessige delen av musikkbransjen. Fremtiden så ikke bra ut, men så var jeg så heldig å få en telefon fra Adrian som fortalte meg om dette prosjektet han hadde på gang. Og det var interessant fra mitt ståsted, for til og med Little Caesar var et utskudd fra alle de andre rockebanda som hang på Sunset Strip på den tiden. Vi var mer et bluesbasert hardrockband, med jeans og skinnjakker og tatoveringer, mens de fleste andre bandene som ble spilt på radio og MTV var popmetalband med spandex og hårspray. Så for meg var det stort å bli oppringt av Adrian Vandenberg om et prosjekt med Tommy Aldridge og Rudy Sarzo, noen av kongene av den musikksjangeren som hadde spilt med Whitesnake og Ozzy Osbourne. Når de nå snakket om å gjøre et bluesbasert prosjekt ble jeg virkelig tent.
– Kjente du godt til Adrian og Tommy og Rudy, og var du fan av det de hadde gjort tidligere?
Ron: – Jeg var kanskje ikke storfan, men jeg likte og hadde stor respekt for Whitesnake, som var bedre enn 80 % av alle andre rockeband på den tiden. Jeg visste at dette var drevne musikere som var vant til å spille høykvalitets rock/metal. Jeg visste også at den type musikk ikke kom til å bli noen stor suksess nå som alle bare hørte på grunge, men Adrian forklarte at dette ville bli mye mer old school og blues basert, han så for seg noe a la Jimi Hendrix, Bad Company og Free. Og det var jo midt i min gate, så jeg sa ja med en gang.
Adrian: – Dette var jo midt i grungeperioden, så det ga mening å gå tilbake til den mer klassiske 70-tallsinspirerte rocken fremfor å prøve å lage et nytt Whitesnake, det var vi ikke interessert i. Og låtene jeg hadde skrevet var mer som heavy bluesrock med en vri.
– Bodde Adrian i Los Angeles på den tiden, eller var han i Nederland da?
Ron: – Nei, han bodde i Nederland, det tror jeg han alltid har gjort, men han kom over til LA og tilbrakte tid i statene for å jobbe med dette prosjektet, for både Rudy og Tommy var basert i sydlige California. Så vi møttes, og han spilte meg demoer av flere låter, for opprinnelig skulle James Christian (House Of Lords) være vokalisten i bandet, men de andre snakket sammen og fant ut at de ville ha en vokalist som var mer bluesbasert, og de mente at jeg ville passe bra inn i deres visjoner. Jeg likte låtene veldig godt, og jeg fikk anledning til å bidra på flere av de med å skrive melodilinjer og tekster.
– Jeg hadde inntrykk av at all musikk allerede var ferdig innspilt da du kom inn i bandet?
Ron: – Faktisk ikke, vi startet helt fra grunnen igjen. Men de demoene han spilte for meg skulle sikkert ha endt opp på skiva. Ofte er den ferdige skiva bare ferdige mastertapes, mens demoen er uferdige mastertapes! Så vi begynte på nytt i et lite studio i North Hollywood, med Tom Fletcher bak spakene.
– Adrian, har du lest Rons bok?
Adrian: – Nei, jeg ante ikke at han har gitt ut en bok en gang! Den må jeg få lest!
– Nei , den kom i fjor, og heter «Judge This Book By Its Cover». Det er ikke veldig mange sider om Manic Eden-perioden der, men han legger ikke skjul på at han var tungt på heroinkjøret på den tida. Visste du det? Merket du det, eller var han likevel velfungerende?
Adrian: – Nei! Det ante jeg ikke! Og det merket jeg aldri noe til. Jøss, det var veldig interessant å høre. Det må han ha gjort mens han holdt seg for seg selv. Vi andre oppfattet ham alltid som vennlig, sosial og omgjengelig. Veldig kul fyr, kjørte motorsykkel og hadde masse tatoveringer. (På dette punktet i samtalen får Adrian store problemer med lyden, vi hører ham bare i rykk og napp, og vi har ikke inkludert så mye mer av det han sa. At han var dritforkjølt, ru i røsten og hosta og nøs non stop gjorde heller ikke saken noe bedre.)
– Du har som vanlig malt coveret selv – henger det på veggen i stua di nå?
Adrian vrir webkameraet 90 grader og peker: – Korrekt. Det henger der, som du ser!
– Jeg registrerer at det er ingen bonusspor, uutgitte låter eller liveversjoner på den nyutgitte skiva. Spilte dere aldri inn noe annet enn de elleve låtene som var på skiva i utgangspunktet?
Ron: – Så vidt jeg husker var det ett eller to bonusspor på den opprinnelige JVC-utgivelsen. (Undertegnede kjøpte Japan-versjonen med elleve låter, og der er «Crossing The Line», som ikke var på den internasjonale versjonen.) Greia var at vi hadde platekontrakt med JVC i Japan, og Adrian ville selv ha rettighetene til å utgi skiva i resten av verden. Så ideen var å få det startet i Japan, og så jakte på en kontrakt som kunne ta seg av resten av verden, med et fokus på USA. Da vi leverte låtene til folka i Japan var de litt reserverte, fordi de hadde forventet seg et Whitesnake-aktig album, og vi ga dem et progressivt bluesalbum. Og du må sette dette i kontekst – dette var i 1993-94, på høyden av grungeperioden. Alt dreide seg om Seattle, produksjonen på alle de skivene var den totale motsatsen til den kommersielle popmetal-rocken som dominerte MTV og radio i årene før. Men dette tok aldri helt av i Japan. Pearl Jam, Nirvana, Alice In Chains… japanerne tok aldri dette til sitt hjerte. Manic Eden var på ingen måte noe grunge-aktig, men det var heller ikke Whitesnake, og derfor ble lederne på plateselskapet litt skuffet, for det var ikke dette de hadde forventet. Men Adrian hadde fullstendig kreativ kontroll på skiva, han lot seg ikke diktere musikalsk. Han skulle gi dem skiva, og de skulle gi den ut. Og den gjorde det ganske bra i Japan, den solgte nesten til gull, tror jeg, selv om plateselskapet ikke ga den noe promotering. Men siden vi hadde skrevet og spilt inn disse låtene, ventet på utgivelsen i Japan og gjort det vi kunne for å promotere skiva, så hadde det gått over et halvt år. Og nå skulle vi prøve å få fotfeste i statene med et internasjonalt plateselskap, men det var ingen som gadd å møte oss engang. De gadd ikke høre på skiva engang, for amerikanske selskaper hadde innstillinga at: «Hvem vil gi ut en Whitesnake-skive? Dette er ikke Nirvana eller Pearl Jam – Whitesnake er passé!» Og vi prøvde desperat å formidle at: «Nei nei, dette er ikke en Whitesnake-skive! Hør på den!» Men de takket nei uten å engang høre på skiva. Og jeg var nykomlingen i denne gjengen. Jeg var han som nesten ikke hadde solgt noen skiver å snakke om, og her er jeg i et band med disse ikoniske musikerne som hadde solgt titalls millioner skiver i bandene de hadde vært i. Så jeg satt stort sett bare stille i hjørnet og ventet på at plateselskapene skulle lyse opp gledestrålende med tanken på et bandprosjekt med en potensiell enorm fanskare som elsker musikken disse musikerne lager. Og de ville ikke engang snakke med oss, og i hvert fall ikke gi oss en platekontrakt. Jeg tror vi alle ble litt sjokkerte av det, og spurt oss selv: «Hva gjør vi nå?» Så neste skritt var å prøve å få en platekontrakt i Europa, og nå hadde vi holdt på med dette prosjektet i åtte-ti måneder uten å komme noen vei, og de andre gutta, som hadde hatt suksessfulle karrierer med store huslån å betale på, begynte å få litt kalde føtter. På dette stadiet hadde de regnet med å være på turné med denne skiva. Det finansielle presset økte, og vi fikk dårligere og dårligere tid, så vi endte opp med å gi skiva ut på SPV i Europa, men de andre tre måtte tilbake på jobb for å få en inntekt og forsørge familiene sine. Adrian gikk tilbake til å jobbe med David.
– Så dere fikk faktisk aldri spilt konserter?
Ron: – Nei. Vi gjorde en kort promoturné i Japan, og en kort promoturné i Europa, så denne skiva og disse låtene har aldri blitt fremført live, med fullt band og en full PA i ryggen, bare akustisk.
– Var den akustiske fremføringen som en duo, med kun deg og Adrian?
Ron: – Nei, det var oss alle fire, men vi gjorde små opptredener på platebutikker, hvor vi spilte noen låter akustisk og signerte skiva. Hovedsakelig i Frankrike, mener jeg. Vi spilte de med akustiske gitarer med Tommy på perkusjon. Og det var alt. Vi fikk aldri en gang spilt disse låtene slik de var ment å bli spilt. Alt imploderte før det skjedde. Husk at jeg var allerede en sultende musiker, jeg var vant til å klare meg på lite, for jeg hadde aldri opplevd noen større suksess som de andre tre hadde hatt. Så for min del var det ikke noe problem å vente i noen måneder og spise kald nudelsuppe mens vi ventet på at det forretningsmessige skulle ordne seg. Men Adrian, Rudy og Tommy hadde finansielle forpliktelser som de ikke kunne ignorere i månedsvis, så jeg forsto selvsagt at de måtte komme seg videre. Og jeg tror dette var et større sjokk og nedtur for dem enn det var for meg. Det var ikke dette de hadde forventet, mens jeg var vant til å få døra slamret i trynet. Dette er en av mange mørke historier om hva musikere fra 80-tallet gjorde da 90-tallet kom. Da var det bare Creed og Mother Love Bone og Pearl Jam og Nirvana. Band som Poison, Warrant og Winger sto plutselig på bar bakke.
– Så ingen av dere har noen gang fremført noen Manic Eden-låter på en scene med fullt band?
Adrian: – Jo, jeg har, med mitt forrige band, Moon Kings. Jeg tror vi gjorde et par låter, i hvert fall «Pushing Me», noen ganger, med vår trommis Mart på vokal. Kanskje vi tar inn en låt med Vandenberg også, det hadde vært kult, hvem vet?
– Adrian, hvordan merket du først påvirkningen som Seattlebandene hadde på det musikalske landskapet på tidlig 90-tall?
Adrian: – Vi hadde jo fingeren på pulsen, man merket at det var noe i luften og at det var en forandring på gang. Nirvana slo plutselig stort igjennom, og alle snakket om Pearl Jam – selv om jeg har aldri tenkt på Pearl Jam som et grungeband. Jeg syntes de mer var en naturlig videreføring av musikken fra 70- og 80-tallet, men ikke den glamorøse rocken. Men jeg stusset alltid på at vi i Whitesnake ble kalt for et hair band – ja, vi hadde mye hår, luksus, men musikalsk var vi noe helt annet enn band som Warrant og Poison. Og jeg kommer fra en periode hvor det var viktig å beherske instrumentet ditt – man måtte være en svært dyktig gitarist eller trommeslager eller vokalist for å ha suksess i et band, men plutselig var hele den filosofien ut av vinduet, for mange av karene i grungeband kunne så vidt spille. Den eneste musikeren som jeg syntes var virkelig bra, var Dave Grohl, strålende trommis. Men det skal sies at Kurt Cobain skrev noen gnistrende låter, selv om han ikke var noen stor gitarist.
– Og man kan jo si at grungen torpederte Manic Eden allerede i fødselen.
Adrian: – Ja, vi kom ingen vei, og så ringte David Coverdale meg og fortalte at samarbeidet med Jimmy hadde strandet etter en håndfull konserter i Japan, så han ville dra i gang Whitesnake igjen, og ha med meg på laget. Det var en vanskelig avgjørelse for meg personlig, for jeg hadde investert så mye i Manic Eden, og jeg var sikker på at vi kunne ha gjort en bra klubbturné i mange land. Riktignok på mindre klubber, men jeg elsker å spille småklubber med fansen tett på. Det spiller ingen rolle ingen rolle om jeg spiller for 500 eller 50 000 – jeg vil bare spille. Så det var en tøff avgjørelse, men jeg innså at selv om jeg i flere år hadde spilt med Whitesnake på høyden av sin suksess, så kom dette til å bli min eneste sjanse til å spille på en Whitesnake-skive – for jeg skadet håndleddet og kunne ikke spille på «Slip Of The Tongue», selv om jeg hadde skrevet nesten alle låtene på den skiva. Så det var en viktig faktor i at jeg gikk tilbake til Whitesnake – pluss at jeg og David hadde blitt gode venner, noe vi er den dag i dag.
– På den tida, i 1994-95 spilte til og med enorme band som Iron Maiden, Judas Priest, Ozzy Osbourne og Def Leppard på klubber her i Oslo, foran 1300-1600 fans…
Ron: – Jeg vet! Det er utrolig hvordan teppet ble revet bort under føttene på så mange band. Da ble all ny musikk kalt alternative. Og da jeg satte Little Caesar sammen på 80-tallet, så ble vi ansett som alternative kontra LA Guns og Warrant og Poison. Jeg ville lage et klassisk bluesbasert hardrockband. Alle de bandene var popmetal med glatt produksjon. Jeg trodde folk ville like oss fordi vi var et alternativ til alle disse bandene. Og det fikk jeg jo rett i – det var på høy tid med noe nytt, men jeg hadde ikke forutsett i hvor stor grad folk ville hungre etter noe alternativt. Og det var ikke Little Caesar, for vi falt fra hverandre på grunn av det forretningsmessige før vi fikk sjansen, men det var jo folk i flanellskjorter med skjegg og langt hår som revolusjonerte musikken på 90-tallet. Men det ble Chris Cornell som gjorde det, og ikke meg!
– Ja, og du så jo ut som Chris Cornell før Chris Cornell så ut som Chris Cornell! Det ironiske er jo at nå er de fleste grungeband borte, med unntak av Pearl Jam, mens hvis man ser på festivalplakatene nå, så skulle man tro at det er 1988 igjen. Her er det fortsatt Maiden og Metallica og Priest og Guns og Ozzy og AC/DC.
Ron: – Ja, ikke sant! Det er veldig interessant at sirkelen nå er sluttet. Og derfor er jeg litt spent på nyutgivelsen av Manic Eden-skiva, for vi hadde ikke livets rett i 1994. Men nå i 2024 har vi store band som Rival Sons, som er inspirert av det samme som vi var – organisk bluesbasert rock med bare trommer, bass, vokal og en Les Paul-gitar gjennom Marshall. Det har tydeligvis et publikum nå. Så jeg er nysgjerrig på hvordan den blir mottatt nå, 30 år senere, etter alle de musikalske evolusjonene som har vært.
– Frem til nå har folk bare kunne høre disse låtene på youtube. Og mange potensielle fans var ikke engang klar over at dette bandet har eksistert.
Ron: – Ja, riktig. Den ene videoen vi fikk lagd, til balladen «Do Angels Die»…
– Fantastisk låt!
Ron: – Takk! Enig! Den er lett på Topp 5 av alt jeg har gjort, sammen med «Dark Shade Of Gray». Men videoen er kornete og i svart/hvitt, skikkelig lavbudsjett, men lydkvaliteten på videoen er helt forferdelig! Helt grusom! Så nå skal den videoen fikses og lanseres på nytt, men med god lydkvalitet. Jeg er spent på hvordan den vil gjøre det.
– Manic Eden ble en nesten-opplevelse for deg – men det var ikke første eller siste gang at du nesten havnet i et stort og høyprofilert band. Du ble på et tidspunkt nesten den nye vokalisten i Red Hot Chili Peppers.
Ron: – Ja! Hahaha! En merkelig episode i mitt liv. Dette var før de slo igjennom, i 1986, de var fortsatt et alternativt band på lavt budsjett. De hadde gitt ut to skiver, men ble sett på som et lovende lokalt band fra LA, og Anthony Kiedis hadde sluttet i bandet. Jeg fikk senere høre at han var på rehab og resten av bandet hadde avskrevet ham som tapt. De kunne ikke basere seg på ham. Jeg ble invitert til en audition, og min forkjærlighet for funk og rhythm & blues kom godt til nytte da.
– Hvem var ellers i bandet på den tiden?
Ron: – Det var Flea, selvsagt, og Hillel Slovak på gitar og Jack Irons på trommer. De var veldig trivelige og likte det jeg hadde å by på, for de ville gjerne gå i en mer melodisk retning. Anthony var mer en rapper og en showmann enn en sanger, men han og Flea hadde vokst opp sammen, så jeg tror han følte at det var som å kaste sin bror ut av familien. De følte at de måtte gjøre noe, og når de først måtte få en ny vokalist, benyttet de anledningen til å få noen som kunne tilføre mer melodi. Så de ga meg en kassett med låter de hadde lagd til skiva de jobbet med da, «The Uplift Mofo Party Plan», og jeg jobbet med tekster og melodilinjer til de låtene.
– Har du den kassetten ennå?
Ron: – Haha! Nei! Dessverre. Den forsvant under flytting, tror jeg. Kanskje eks-kona mi har den, men det spiller ingen rolle, jeg ville aldri ha gitt det ut uansett. Men jeg kom tilbake til øvingslokalet deres og viste dem hva jeg hadde skrevet, og de virket svært fornøyde med det. Og så stilte Flea meg et av de rareste spørsmålene jeg har fått i mitt liv.
– Nå er jeg spent.
Ron: – Haha! Ja, han sa han hadde et viktig spørsmål, og spurte: «Ville det vært greit for deg å gå på scenen og spille konsert med kun en sokk på kuken, ikke noe annet?» Det var jo ikke akkurat det jeg hadde forventet, men jeg lo og sa: «Ja, visst faen! Klart!» Og han svarte at det var det avgjørende, hadde jeg sagt nei, ville de ikke gitt meg jobben. Men også produsenten, Michael Beinhorn, fikk høre det jeg hadde gjort, og Red Hot Chili Peppers var klare for en ny epoke med Ron Young som sin nye sanger og med-komponist.
– Men nok en gang ble det bare nesten.
Ron: – Ja. Anthony kom ut av rehab, tok en prat med Flea, og de bestemte seg for å ta ham tilbake, noe jeg ikke har noe problem med å akseptere og forstå. Flea ringte meg og forklarte at han hadde kjent Anthony siden de var guttunger og at han ikke kunne svikte ham nå. Og Anthony har jo vært nykter siden, men ironisk nok døde Hillel av en overdose et par år senere.
– Men det var ikke eneste gang at du hadde en fot i døra, men ble stående på perrongen da toget gikk.
Ron: – Nei. I 1994 ble jeg oppringt av Guns N Roses produsent Mike Clink, som fortalte at Slash skulle gjøre et soloprosjekt, Slash’s Snakepit, og at de var på jakt etter en egnet vokalist. Han ba meg komme hjem til Slash i Hollywood Hills for å jamme litt og se hvordan det funket. Og Slash modus var å bare begynne å spille mens vokalisten bare må henge på og lage melodier og tekster der og da. Men det funka, for Slash var såpass fornøyd med meg at etter noen låter spurte han bare: «Vil du ha jobben?» Og jeg ble selvsagt ekstatisk, endelig fikk jeg min store sjanse etter alle glippene. Vi begynte å øve sammen med Mike Inez på bass, Gilby Clarke på rytmegitar og Matt Sorum på trommer, og alt virket veldig lovende.
– Men så?
Ron: – Så sluttet plutselig Slash å svare når jeg ringte ham. Og Mike Clink begynte også å ghoste meg. Omsider ringte Mike Inez meg og sa det som det var, at Slash hadde i stedet gitt jobben til den andre kandidaten, Eric Dover fra Jellyfish, fordi han kan synge Guns N Roses-låter, mens mitt stemmeleie var for dypt til det. Og når dette bandet skulle turnere, var det nødt til å spille noen Guns-låter, det kom alle i publikum til å kreve og forvente. Og selv om Eric, og etter hvert Slash, sa at de likte egentlig min stil bedre enn Erics, så kunne de ikke droppe og spille Guns-låter. Og jeg skjønte det, jeg og Axl har totalt ulike stemmeleier.
– Jeg må få spurt deg om én episode til fra ditt liv. Du har jo faktisk en liten rolle i «Terminator II», hvor du i starten av filmen slår en biljardkø i bakhodet på en kliss naken Arnold Schwarzenegger. Hvordan hadde dette seg?
Ron: – Lang historie, men min daværende kone var god venninne av regissør Kathlyn Bigelow (som senere vant Oscar for «The Hurt Locker» i 2009), og da vi flyttet til Los Angeles begynte vi å omgås henne og hennes ektemann og regissør James Cameron, som er kjent for ikke bare «Terminator»-filmene, men også «Titanic» og «Avatar». Og jeg hadde jo allerede biker-looken med langt hår og tatoveringer, så han ringte meg og fortalte at han hadde en rolle til meg om jeg hadde lyst. Han hadde også behov for en kompis på settet, for han sydet av frustrasjon over Arnolds mildest talt middelmådige skuespilleregenskaper og trengte en ventil.
– Da var jo Terminator-rollen perfekt for ham. Han har vel ikke mange replikkene der.
Ron: – Nettopp! Og scenen min skulle spilles inn på en liten bikerbar i San Fernando Valley, hvor The Terminator kommer kliss naken inn og krever klærne og motorsykkelen til en fyr. Jeg står i bakgrunnen hele tiden inntil jeg skulle gå frem, slå biljardkøen i bakhodet på Arnold, før jeg – eller en stuntmann med identisk hår og tatoveringer som meg – blir slengt ut gjennom et vindu og lander på et bilpanser utenfor. Men så enkelt var det ikke. Biljardkøen jeg hadde fått utlevert var av lett balsatre og skulle knekke med en gang det traff Arnold. James ropte: «Action!», jeg gikk frem og slo ham i hodet med køen, og Arnold roper «AU!». Og James kommer inn og sier: «Arnold, du kan ikke si au. Du er The Terminator. Du er usårbar.» Og Arnold svarte, i sin tykke aksent: «But dat høøørts.» Vi prøvde igjen, og denne gangen skreik han ikke ut, men han rykket til og skar tenner. James prøvde igjen å si at: «Du skal overhodet ikke reagere når han slår deg.» «But dat reelee høøørts», svarte Arnold. Så da måtte vi bare fortsette. Vi prøvde å sage køen halvveis over, men da knakk den allerede da jeg svingte den. Vi prøvde å polstre Arnolds bakhode, men det funka ikke. Jeg tror jeg klaska til Arnold Schwarzeneggers bakhode minst 12-15 ganger, og James insisterte på at jeg måtte svinge til av full kraft, for det skulle se realistisk ut. Til slutt endte de opp med å klippe den til slik at du ikke ser Arnolds reaksjon i det jeg treffer ham, kameravinkelen endres i samme tidels sekund før publikum kan se Arnold rykke til og skrike ut. Vi brukte nesten hele dagen på scenen, jeg var ikke ferdig før i 3-4-tida på morgenen. Men det var verdt det, jeg tror jeg fikk utbetalt over 20 000 dollar for en dags arbeid i løpet av det kommende året. Og det var en opplevelse som ikke kan kjøpes for penger.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: William Hames
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2024