Onsdag 14. mars 2018
Man blir sjelden skuffet når man drar på en konsert i Rockefellers strømløst-konsept. Ei heller denne kvelden. Med nedsenket scene, sitteplasser og stearinlys ble det en stemningsfull aften med CC Cowboys-vokalist Magnus Grønneberg. Alene med gitaren og munnspillet.
Sittende på en krakk åpnet han kvelden med tittelsporet fra CC Cowboys nest siste plate «Innriss». Og allerede under første låt ble jeg nok en gang mint på at Magnus Grønneberg er en undervurdert tekstforfatter. Tekstene kommer virkelig til sin rett i et slikt format – helt nedpå. «Bare du» fra samme album var neste låt ut, før Grønneberg kunne fortelle at han hadde gledet seg til denne konserten på Rockefeller, som var nummer syv i rekken på en to ukers turné. Hvorpå han garanterte oss sanger fra hele karrieren, og fortsatte med «Lyst» fra skiva ved samme navn.
Grønneberg kunne informere oss om at CC Cowboys allerede har spilt inn en ny plate, som sannsynligvis slippes før sommeren. Og han antydet at vi ville få høre to låter fra den kommende skiva i løpet av kvelden. Den første ved navn «Barndommen kommer nærmere». Som han så fint uttalte; «Jeg vet at publikum kun vil høre gamle låter, mens vi som skriver bare vil lage nye ting. Vi kan ikke skrive Tigergutt på nytt, den har vi allerede skrevet, vi må videre». Personlig synes jeg det er flott at de har gått videre siden «Tigergutt», og «Barndommen kommer nærmere» lover bra for det nye albumet. En fin melodi med en like fin tekst.
Videre fikk vi den noe eldre slageren «Kom igjen», før Grønneberg fortalte oss den litt triste historien om hvordan «Et skolebrød i storefri» ble til. Han avslørte at han som ung hadde skulket en del på skolen, men at han hadde én lærer som virkelig så ham, og som han dermed fikk dårlig samvittighet overfor når han skulket. Denne læreren møtte han igjen i voksen alder, da han var syk og skulle dø, noe som resulterte i denne glimrende sangen fra «Himmeltitter».
Magnus Grønneberg var i det pratsomme hjørnet, og berettet også om hvordan han i 1995 forlot kone og barn og dro på interrail for å hente inspirasjon til ny musikk, men tidlig måtte vende snuta hjemover igjen fordi gitaren knakk. Hvilket betydde at bandet stilte uforberedt opp i studio og måtte søke inspirasjon andre steder. De begynte å spille plater de likte for hverandre, i jakten på ideer til nye låter. Og i den sammenheng dukket Ole Paus’ «Garman» opp, og dermed var CC Cowboys-slageren «Nå kommer jeg og tar deg» et faktum. Grønneberg kunne humrende fortelle at han alltid får en klem av Ole Paus hver gang han møter ham (ikke så rart ettersom de har gjort denne låta til en mye større hit enn det Paus klarte selv), og avsluttet historien med «Greia er at man trenger ikke skrive sjøl, det fins masse bra materiale der ute».
Fra kveldens eneste «coverlåt» til en av CC Cowboys vakreste låter fra nyere tid, «To hjerter og en sjel», som vi fikk en like vakker versjon av her. Etterfulgt av to låter fra albumet «Morgen & Kveld»; «Gå» og «Heretter følger jeg deg hjem». Før sistnevnte ble krakken ryddet unna og resten av settet ble gjennomført stående. Under «Magisk» var han sågar nede i knestående et øyeblikk. Dette var for øvrig den eneste låta som ble spilt fra deres siste plate «Til det blir dag».
Magnus meddelte at det var veldig spesielt for ham å spille strømløst på gulvet på Rockefeller, når han er vant til å stå på den store scenen med fullt band og et publikum som hopper og roper. «Nærmere flammen kommer du ikke», som han sa. Her fikk vi alle sangene servert som de opprinnelig var skrevet – hjemme ved kjøkkenbordet. «Bedre blir det ikke, og det blir heller ikke dårligere», la han til. Og dårlig var heller ikke kveldens andre splitter nye låt «Jeg vil vite alt». Så fersk var den at han hadde glemt å øve på soloen, og mente vi ikke ville høre den soloen da noen ivrige publikummere oppmuntret ham til å ta den likevel. Låta het «Jeg vil vite alt», og bød nok en gang på en finfin tekst. I mine ører blir Grønneberg bare bedre og bedre som tekstforfatter. Og ikke minst er han også en eminent formidler.
Så var det dags for å runde av settet med to klassikere; «Tigergutt» og «Kanskje du behøver noen». Sistnevnte måtte startes om på nytt på grunn av en litt sur gitar, og Grønneberg sutret litt over at man veldig fort blir vant til, og avhengig av, roadies som alltid gir deg reine gitarer. Publikum stemte i med både synging og organisert nynning, og gjorde dette til en perfekt avslutning på settet før Magnus gikk av scenen for en stakket stund. Selvsagt kom han tilbake, og satte seg ned på krakken igjen mens han fremførte «Det magiske ordet unnskyld», en låt som CC Cowboys slapp i fjor. «Når du sover» fra «Persille & Panser» satte et endelig punktum for denne stemningsfulle kvelden på Rockefeller.
Her er det ikke mye å trekke for, annet enn at han gjerne kunne spilte enda flere låter. Vi hadde blitt lovet låter fra hele katalogen, men det fikk vi altså ikke. For eksempel glimret begge de to første skivene til CC Cowboys med sitt fravær, hvilket betyr at vi ble snytt for selvfølgelige godlåter som «Død manns blues» og «Synder i sommersol». Albumet «I skyggen av en engel», som Grønneberg ga ut sammen med datteren Hanna-Maria Grønneberg, var også helt oversett. herfra hadde låter som «Himmelseng» og «Natt & lyse dag» absolutt hatt noe på settlista å gjøre. I dette akustisk formatet kunne jeg også gjerne tenkt meg å høre «Din egen verste fiende», «Fyr i speilet» og «Damene i Domus». Men det får visst bli neste gang.
5/6 | Marianne Lauritzen
Foto: Synne Nilsson
