Kategorier
Skiver

Magnum | The Serpent Rings

«The Serpent Rings» er engelskmennenes tyvende studioalbum, og i løpet av de siste fire år har faktisk samtlige bandmedlemmer blitt byttet ut, med unntak av høvding Tony Clarkin og hans trofaste løytnant og vokalist Bob Catley. Du vet nesten alltid hva du kan forvente av Magnum, og bandet leverer akkurat det.

Steamhammer

«The Serpent Rings» er engelskmennenes tyvende studioalbum, og i løpet av de siste fire år har faktisk samtlige bandmedlemmer blitt byttet ut, med unntak av høvding, gitarist, låtskriver og produsent Tony Clarkin og hans trofaste løytnant og vokalist Bob Catley. Keyboardist Rick Benton og trommis Lee Morris (ex-Paradise Lost) fikk sin debut på forrige utgivelse, «Lost On The Road To Eternity» fra 2018, og nå får bassist Dennis Ward (ex-Pink Cream 69, Sunstorm, Khymera) sin ilddåp etter at Al Barrow nylig kastet inn håndkleet etter nærmere tyve år. Meg bekjent er dette også første gang Magnum har sluppet en utlending inn i sin hittil eksklusivt britiske lille boble – Ward er amerikaner. Og når man ser på coveret av «The Serpent Rings» fremstår alt helt som det skal være – her er den klassiske logoen på plass på et alltid like fantastisk fantasy-bilde signert Rodney Matthews, som seg hør og bør.

Magnum går inn i sitt sjette tiår med «Where Are You Eden?», en høydramatisk og pompøs låt med massivt refreng som viser at nevnte Clarkin har enda ikke mistet evnene til å komponere musikk som umiddelbart høres ut som klassisk Magnum, til tross for at han nå har passert 73 år. Det låter også tyngre enn Magnum har gjort de siste årene, noe andrelåt «You Can’t Run Faster Than Bullets» bare understreker, og dette er muligens den sterkeste åpninga på noen Magnum-skive siden gjenforeningen i 2001.

Etter dette stagnerer skiva litt – det er ikke en eneste dårlig låt her, men det blir kanskje litt likt. Det er litt for mange mid-tempolåter, og når man hører skiva i sin helhet fra første til siste låt glir de litt inn i hverandre. Det eneste som kanskje kan kalles en ballade er «The Great Unknown», selv om den etterhvert bygger seg opp til å bli en mid-tempolåt, den også. Ingen Magnum-skive er komplett uten en fantasy-låt, og her kommer det episke tittelsporet til sin rett – skivas lengste låt er tidvis majestetisk.

Er du allerede Magnum-fan, så kan du trygt gå til anskaffelse av denne. Du vet hva du kan forvente, og bandet leverer akkurat det. Det er melodisk og episk, kanskje ett hakk hardere enn de har vært på 2000-tallet, og det kan utmerket godt være at disse låtene kommer til å låte enda sterkere når de går på scenen på Vulkan Arena i Oslo den 08.april.

4,5/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato 17.januar 2020