Lørdag 07.desember 2019
Det har vært et forholdsvis travelt år for Madrugada etter at de kom sammen igjen for å markere 20-årsjubileumet for den klassiske debutskiva «Industrial Silence». 2019 startet med to kvelder i Oslo Spektrum, Europaturné fra februar til mai, full festivalsommer, flere konserter i Europa i høst, og kulminerer nå med intet mindre enn fire kvelder på Sentrum Scene, noe som tilsvarer nærmere 7000 solgte billetter i hovedstaden i adventstider.
Det skal innrømmes at undertegnede på forhånd var litt ambivalent og emosjonell i forhold til kveldens konsert. Madrugadas tidligere gitarist Robert Burås var en fyr jeg kjente siden han var 17, han ga meg en Abbeys Adoption demokassett lenge før de skiftet navn til Madrugada, han kræsja på sofaen min ved mange anledninger, og jeg traff han sist gang utenfor Sentrum Scene 11.juli 2007 da han var på vei inn for å se Chuck Berry og jeg var på vei til Rockefeller for å se Porcupine Tree. Veldig god stemning, og vi skulle treffes i Lakselv senere i uka for å spille Midnattsrocken med våre respektive band. Men Robert døde samme natt. Siden har jeg bevisst styrt unna Madrugada – inntil i kveld.
Robert var på ingen måte noen virtuos, han var heller ikke det gitargeniet som enkelte har hyllet ham som i ettertid. Men det som var viktigere var at han hadde et særpreg som definerte Madrugadas lydbilde i like stor grad som Sivert Høyems vokal, og derfor var jeg veldig spent på hvordan det kom til å låte med Cato Salsa som Roberts stedfortreder.
Første del av konserten var en full gjennomgang av «Industrial Silence», dog riktignok ikke i rekkefølge. Starten med «Vocal» satt som den skulle, noe som jaggu bare skulle mangle etter at bandet har gjort dette showet rundt 60 ganger i år. Sivert Høyem er stadig den mest særpregede og solide sangeren som Nord-Norge har fostret siden Jack Berntsen, bandets originale rytmeseksjon ved Frode Jacobsen og Jon Lauvland Pettersen legger ned et stødig komp, Cato Salsa gjør en ypperlig jobb i å gjenskape gitarsoundet til Robert Burås, og planker soloene der det trengs. Honnør og klapp på skuldra til Christer Knudsen på rytmegitar og keyboards, og kudos til lydmann som sørget for krystallklar lyd i lokalet, blant det bedre jeg har opplevd på Sentrum Scene.
Ulempen med å skulle fremføre en skive i sin helhet er selvsagt at man da også er forpliktet til å spille de litt småkjipe låtene som nesten ingen egentlig ville savnet om man utelot de til fordel for sterkere låter fra andre skiver. Men heldigvis er «Industrial Silence» en såpass sterk debut at det ikke er mange av de tretten låtene som føles påtvungne. Høydepunktene var likevel en muskuløs «Belladonna», magiske «Strange Colour Blue» og den vakre og avsluttende «Electric», selv om den stadig er klin lik The Cranberries «When You’re Gone».
Andre del bød på låter fra de andre skivene, med en duo fra andreskiva «The Nightly Disease» først ut, «Black Mambo» og «Hands Up – I Love You». Vi fikk også en livepremiere i form av «The Lost Gospel» fra «The Deep End». Det var naturlig nok den låten som ikke satt 100% i kveld, men det var det neppe mange i publikum som registrerte. Kveldens absolutte klimaks kom likevel mot slutten, da de dro en aldeles fantastisk versjon av «Majesty» til full allsang fra publikum, fulgt opp med Madrugadas trumfess «The Kids Are On High Street», som satt som en øks i bakhodet. «Valley of Deception» rundet av kvelden, og at vi ikke fikk «Lift Me» føltes helt riktig.
Så joda, tross en viss skepsis før konserten var dette et godt gjensyn med et band jeg ikke hadde sett på fjorten år. Musikalsk fungerte det ypperlig, produksjonen var enkel men effektiv, og det var et særs takknemlig publikum som må ha vært en fornøyelse å spille for. Dæven gutta, dokker skal bare vær jævli førnøyd, han Robert hadde vært dritstolt over dokker! 5,5/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Geir Kihle Hanssen