I et av Oslos mest fasjonable hoteller gjorde vokalist Graham «Suggs» McPherson og pianist Mike Barson intervjuer på rekke og rad med musikkpressen. Vi rakk akkurat så vidt det var å få inn et knippe spørsmål helt mot slutten og fikk med på kjøpet en høyst lystig samtale med to spøkefugler av den mer snakkesalige sorten før de måtte halse avgårde til Rockefeller og konsert.
Tekst: Sven O Skulbørstad
Promofoto: Perou
Livefoto: Geir Kihle Hanssen
– Så vidt meg bekjent er dette den første klubbkonserten deres i Norge på 30 år, velkommen tilbake!
Suggs: – Og vi har vært desperate på å få til akkurat det, hvorfor har vi ikke gjort det tidligere? Endelig! Vi har lurt på når vi omsider kunne få til en ny klubbkonsert her i Norge, for hvem bryr seg om jævla Glastonbury, haha! Neida, fra spøk til alvor – det passet veldig godt for oss akkurat nå, vi visste vi kom til å være her i disse trakter i verden på denne tiden da vi fikk forespørselen i anledning 30-års jubileet fra Rockefeller. Det er jo også omtrent like lenge siden vi spilte der sist som du sier så vi må holde sammen. Nå for tiden spiller vi mest på festivaler og arenaer, men akkurat i år har vi allerede gjort et par konserter på samme størrelse i Skottland på et sted som heter Corn Exchange og det er veldig gøy å få gjøre sånne konserter der du er nærmere publikum og får sett alle sammen.
– Ja, det er vel en annen type energi vil jeg tro?
Suggs: – Helt riktig, bortsett fra at det var veldig varmt der fant vi ut så det kjentes ut som om jeg skulle stryke med på scenen. Da fant vi ut at lydteknikeren vår hadde bedt de om å skru av airconditionen fordi han ikke likte suselyden, haha! Han kunne ikke brydd seg mindre om vi hadde dødd så lenge lyden var bra.
Mike: – Det morsomste med det er at akkurat den konserten var kjempebra, mens på den andre kvelden da airconditionen var på låt vi egentlig ganske så kjedelig og dårlig.
– Dere har jo opp igjennom årene hatt en ganske jevn strøm av medlemmer inn og ut av bandet, mens det nå virker som dere er litt tilbake til klassisk besetning. Hvordan fungerer det og går dere fortsatt bra sammen?
Suggs: – Vi trives veldig bra i lag. Som du sier har enkelte vært litt inn og ut igjennom årene, ettersom det tross alt er ganske mange folk å ha i et band og da har det til tider hendt at enkelte har måttet ta en time-out, mens noen går og andre kommer tilbake. For min del som sanger ser jeg meg bare rundt, og er det nok folk rundt meg til å lage musikk kjører jeg på. Ofte legger jeg ikke merke til byttene engang. Neida, det var fleip. Men alvorlig talt; Madness har alltid vært et demokratisk band og nå fungerer vi nok bedre enn hva vi har gjort helt siden starten fordi vi virkelig koser oss med det vi gjør og kommuniserer veldig bra. Og nå har vi laget en helt fantastisk skive sammen. En klassisk skive.
– Angående akkurat det – den slippes vel nå i oktober, hva kan dere si om den?
Suggs: – Nå er jeg faktisk ikke helt sikker på akkurat når den utgis, men den utgis vel på en eller annen måte…
Mike: – …i oktober ja…
Suggs: – Riktig. Uansett; Den heter «Can’t Touch Us Now» og er et verk av klassisk genialitet. Den kommer til å stå som en påle igjennom tidens tann, de kommer til å måtte re-dekorere selve rommet vi sitter i nå og kalle det «Can’t Touch Us Now»-rommet om omtrent 30 år fra nå av.
Mike: – Har du fått hørt den?
– Nei, jeg har ikke fått hørt den enda dessverre.
Suggs: – Det kommer du til. Den er veldig bra faktisk. Vi gikk veldig back to basics på denne og anvendte et knøttlite studio med en analog 8-spors. Det førte med seg at vi brukte langt mer tid på selve låtskrivinga og innøvingen frem imot studiotiden enn hva vi gjorde i studio. Prøvde å bruke moderne teknologi så lite som overhodet mulig. Helt mot slutten ble det jo litt selvfølgelig for å pusse på litt ekstra magi, men det at vi gjorde det som i gamle dager under innspilling førte til at vi fikk en virkelig trivelig stemning i studio.
Mike: – Vi øvde i veldig små lokaler i London, rett i nærheten av der alle holder til. Dette leide vi til en latterlig billig penge, kan det ha vært rundt 20 pund om dagen?
Suggs: – Veldig billig ja, veldig billig.
Mike: – Så da vi fant ut hvor billig det var så begynte kreativiteten formelig å flomme over, haha.
Suggs: – Så fornøyde med å være der til den prisen, det ble nesten krangling om hvem som ville betale.
Mike: – Men alvorlig talt var det et veldig lite og trivelig studio, og det var fint å ha et eget sted der vi alle trivdes og ikke trengte å blakke oss hvor vi også gjorde alt selv. Vi øvde vel der ganske intenst over et par måneder tror jeg.
Suggs: – Men vi måtte ta opp og ned alt utstyret for hver gang, så vi ble litt ekstra sammensveiset der mens vi lagde sanger. Det var ikke noen krise hvis noen ikke kunne en dag heller, vi tok ikke livet av noen av den grunn.
Mike: – Ingen tidspress, noe som føltes veldig befriende. Hvis du lager album under press, spesielt i studio som koster en god del penger har vi opplevd så mange ganger overivrige produsenter som konstant skal legge på saker og ting rett og slett for å bruke ekstra tid fordi de trenger penger. Sånt legger jo en demper på kreativiteten, så når vi denne gangen gjorde alt enkelt så ga det oss en helt annen frihet.
– Produserte dere skiva på egen hånd?
Suggs: – Nei, studioet vi brukte, Toe Rag, hvor White Stripes også har spilt inn et album eller to, er et fullt ut analogt studio så du får et sound med en spesiell varme i seg syns jeg. Og fyren som driver studioet, Liam Watson, følger på en måte med lasset så når du booker studioet booker du samtidig han. Clive Langer har jo produsert praktisk talt alle Madness-albumene frem til nå, så det ble en slags kombinasjon mellom disse to. Også benyttet vi oss av en tredjepart, Charlie Andrew – en yngre og mer revet type med digitalt studio til å pusse på materialet helt mot slutten. Men det meste av jobben ble gjort i studioet med Liam og Clive, noe som fungerte veldig bra.
Mike: – Jeg ville hele tiden bruke det studioet ettersom jeg er veldig glad i den typiske 60-talls sounden. Jeg vet ikke helt hva det er, men kanskje p.ga. det analoge utstyret som ble brukt på den tiden på en måte hadde nådd toppen teknologisk før man sakte men sikkert begynte å dra inn digitalt. Jeg syns det var en fantastisk periode innen musikk, og Liam er veldig flink til å gjenskape det lydbildet – han har faktisk oppheng i 60-tallet hvor absolutt alt utstyr innenfor studioet hans fra kabler og mikrofoner til infoskilter stammer fra det tiåret. Miksepulten hans er faktisk den samme som Beatles brukte på Abbey Road, og han fikk tak i den og masse annet utstyr som man kan kjøpe for en slikk og ingenting i dag – men på den tida var det det aller beste som fantes. Jeg syns skiva rett og slett låter fantastisk – jeg tok meg en biltur for å høre på sangene når de var ferdigmikset, og jeg ble helt blåst bort av lyden. Alt fra trommer til bass til blåserekke låt virkelig, virkelig bra. På en av de nye låtene, «Mumbo Jumbo», hadde vår gitarist Chris en solo som under øving låt helt forferdelig, men når jeg hørte den ferdig innspilt med riktig lyd låt den plutselig helt fantastisk den og. Og når man i utgangspunktet har en såpass bra lyd trenger man ikke å gjøre så mye i etterkant. Spesielt trommelyden er viktig for meg, er den på plass er mye gjort. Da er det også mye lettere for meg når jeg skal gjøre mine greier, og det tror jeg gjelder for resten av bandet og. Så når jobben da var gjort i Toe Rag flyttet vi over til det digitale studioet til Charlie og avslutta jobben der – man har jo mye mer fleksibilitet digitalt enn hva man har på en analog 8-spors.
Suggs: – Vi fortsatte så der med den lyden vi hadde skapt i Toe Rag, og da trengtes det ikke å legge på så mye mer ettersom alt fra før av låt såpass bra. Trommene for eksempel var jo miksa ned til et eneste spor, og da er det ikke så mye mer man får gjort. Det handler mer om utførelsen i forkant hvor man tar avgjørelsene der og da. Selvfølgelig legger man på litt ting her og der hvor det trengs, men materialet var ikke avhengig av det, det handlet mer om siste finpuss. I moderne studioer nå for tiden kan man sitte i dagesvis og kaste bort tid på tull og tøys uten resultat, det unngikk vi denne gangen.
– Med tanke på kveldens konsert (anmeldelse her!) og turnéen generelt – hvilke tidsperioder etter en lang karriere velger dere låter fra, sett bort ifra monsterhitene dere må spille, og kommer dere til å spille noe fra nye skiva?
Mike: – Vi prøver å finne en best mulig balanse. Publikummet vårt vil jo mest høre de gamle låtene, og hvis du utelukkende spiller nytt vil det være vanskelig å få en reaksjon ettersom de ikke har hørt de så mye. Så vi prøver å balanse mellom gammelt og nytt blanda med noen coverlåter.
Suggs: – Jeg tror det blir en to-tre låter fra «Can’t Stop Us Now». Vi prøver alltid å stimulere oss selv ved å variere litt, selv om vi liker alle låtene våre holder vi det mer spennende for oss selv også på den måten. Kanskje en ny coverlåt eller gjøre en gammel låt på en annerledes måte. Hvis vi spiller foran publikum hvor størsteparten aldri har sett oss før lener vi oss mest på klassikerne for at de skal få det de vil ha. Men hvis vi spiller for folk som har sett oss flere ganger, som spesielt i England, blander vi inn mer nytt. Men alle band som har holdt på en stund går igjennom dette en eller annen gang. Jeg var og så Stevie Wonder hvor han nesten kun spilte nye låter og mer eller mindre presset sine klassikere som «Superstitious» og «I Just Called To Say I Love You» inn som en kjapp medley mot slutten. Hva gir du meg?
Mike: – Ja, samme med Rolling Stones. Kun låter fra de siste skivene og Keith Richards som lagde sitt eget show i løpet av konserten, ba Mick Jagger om å pelle seg vekk og gi han mikrofonen. Flere låter med Keith ble det, og jeg hadde betalt for å se Rolling Stones. Ikke sang han rent heller, det var helt forferdelig. De har jo lagd så vanvittig mange fantastiske låter, også bruker man masse tid og penger for å se de også spiller de den nye skiva som langt ifra er deres beste.
Suggs: – Men dette er vi veldig klar over etter å ha holdt på med dette i 35 år, å finne balansegangen mellom gammelt og nytt og gjøre alle til lags.
Mike: – Det handler jo også om å respektere fansen og ikke bli høy på seg selv.
– Hva inspirerer dere til å fortsette etter alle disse årene?
Mike: – Kjærligheten til musikk rett og slett. Vi er veldig heldige som gjør det vi gjør, og det er et veldig fint liv. Å få muligheten til å komme til trivelige steder som her i Oslo, man kan ikke be om mye mer enn det. Bortsett fra Stockholm kanskje. Men hovedsakelig er det vår felles kjærlighet til musikk. Vi vokste opp i et nabolag fullt av unger hvor jeg, Chris og Lee hang sammen allerede da. På den tiden hadde vi flere venner og, men de var ikke så interesserte i musikk så da vi fikk idéen om å starte band falt de andre av én etter én. Det brakte oss andre enda tettere sammen, også møtte vi Suggs her som kom fra samme område som også ville spille i band. Vi har vokst opp med dette sammen, men selve musikkelsken trumfer til og med vennskapet, selv om det også er viktig. Også er det jo greit å kunne tjene litt penger på det og, man må jo faktisk ha en inntekt for å være ærlig.
– Hva er dere mest stolt av etter å ha holdt på i så lang tid?
Suggs: – Å være her fortsatt og at folk også vil høre hva vi holder på med nå i stedet for å bare snakke om hva vi har gjort i fortiden. Det er noe vi har oppnådd etter årevis med hardt arbeid. Vi har jo ikke kommet dit vi er ved en tilfeldighet, vi har ikke fått det servert på sølvfat. Og mange av våre samtidige artister er jo enten oppløste, har falmet bort eller rett og slett dødd. Så bare det faktumet at vi fortsatt eksisterer er litt av en bragd.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2016