Dark Essence
Siden 2006 og ”Desiderata” har Madder Mortem tilhørt det absolutte elitesjikt av norske band. Kvintetten overgikk seg selv med ”Red In Tooth And Claw”, anno 2016 – et mesterverk som renoverte uttrykket uten å nøytralisere hedmarkingenes markante særdrag. ”Marrow” leser som en potent prolongering av forgjengeren; tonalt, strukturelt og dynamisk. Trass i et noe mildere stemt, pop-progressivt idiom, særlig i repertoarets første halvdel, henger mørke påtrykk ved gruppas samlete gjerning. I 2018 strutter Madder Mortem kompositorisk og stilistisk selvsikre. Her kan tillates vevre, fortrolige intonasjoner, innen ”Liberator” – albumets mest symptomatiske og karriereoppsummerende tilslag – sprer vingene. Kombinasjonen av Birger Kirkevaags intrigante gitarfigurer og søster Agnetes autonome vokallinjer definerer langt på vei bandets sound, men medspillerne gis stadig større uttrykksfrihet i bunn. Som sådan er ”Marrow” gruppas tyngst vektede teamorganisme, og en vedholdende fryd for hjerte og hjerne. ”Liberator” og versatilt spenstige ”Moonlight Over Silver White” skuffer neppe én eneste fan, i alle fall ikke de som samtidig blir mo i knærne av Muses mest storstilte komposisjoner. Grasiøse ”Until You Return” senker tempi og temperament, og løyver insisterende ”My Will Be Done” maksimal effekt. Denne vaker mellom det symfonisk vakre og brautende fule, og holder status som personlig favoritt fra vinylside én. Dens orientalskættede sologitarlinjer plasserer rosinboksen midt i pølsa…
Akkordprogresjonen i påfølgende ”Far From Home”, inkluderts dens heftige dissonans, stryker meg medhårs. Det samme gjør tittelkuttet, i vindskeiv shuffle-takt, pop-poengterte ”White Snow, Red Shadows”, og bergtagende sterke ”Stumble On”, hvis øsende akkordostinat innestår en eksplosjonsartet forløsning. ”Marrow”s absolutte genistrek faller imidlertid sist i programmet. Ni minutter monstrøse ”Waiting To Fall” står ikke tilbake for verken ”Hangman” eller ”The Whole Where Your Heart Belongs”, og projiserer Madder Mortem på sitt mørkeste og mest dommedaglige. At her nyttes relativt få tonesprang, hvor hver note klinger uvørent og behørig, forteller alt om bandets kompositoriske stand. ”Waiting To Fall” er en overveldende, tung og dynamisk tåreperse, som endog markerer noe nytt i gruppas artistiske levnetsliv. Stykket synes ugjendrivelig resistent; utløpets mannlige korpassasjer, i bunn av Agnete Kirkevaags resignerte tittelbladcredo, reiser katedraler; større og vakrere er det knapt mulig å etterleve de to T-ene, tungt og trist. Du påstøter ikke bedre enkeltlåt i år. Honnør skal endog gis verkets uvanlig sterke tekst.
5/6 Geir Larzen
Slippes 21.september
