Despotz Records
Det sitter god smak i veggene på Despotz Records’ kontorer, selskapet som blant annet utgir platene til Martin Rubashov. I en tiltagende jungel av retrofikserte rockeband har nevnte foretak skutt en sølvfugl i Lykantropi, sekstetten som våren 2019 fulgte opp 2017-debuten med “Spirituosa”. Bandets to album gjenutgis herved i forsterkete tapninger, og det er lett å forstå de midler Despotz nedlegger i sin nye signering, all den tid Lykantropi svever langt over gjennomsnittet av 60- og 70-tallsfurnerte band. For det første klinger svenskene suverent, både vokalt, harmonisk og instrumentelt, med tverrfløyte på permanent besetningsplass. For det andre lates se en forbilledlig teft for vemodig pop-melodikk, som stundom nedtegner paralleller til landsmennene i Ghost og Tobias Forges imøtekommende melodiøsitet, samt Bigbang på sitt blåeste, faktisk. Nestor og initiativtaker Martin Östlund er åpenbart kjent med sentrale plateutgivelser fra så vel The Mamas & The Papas, Jefferson Airplane og Abba, som Blue Öyster Cult, Wishbone Ash og Coven, samt en hærskare transatlantiske folkrockaktører. Å låte såpass uaffisert på album nummer to er å betrakte som en moderne anomali, for øvrig kjemisk fri for atavistisk metallbrusk. Lykantropi går Second Sun, Graveyard, Witchcraft, Dungen, Horisont, Blues Pills og Greenleaf en høy gang, med smellvakre “Wild Flowers”, “Vestigia”, psykedelisk-progressive “Seven Blue” og akkordfiffige “Songbird” som foreløpige bestenoteringer. Legg Dem sporenstreks Lykantropi på minnet – og la det svenske flagget svaie.
4,5/6 | Geir Venom Larzen
Utgivelsesdato 24.mai 2019