InsideOut
Enmannsbandet Lonely Robot er ute med sin andre skive i en planlagt trilogi, etter at debuten «Please Come Home» var en av 2015s mer positive overraskelser. Men der hvor førsteskiva hadde gjester som Peter Cox, Steve Hogarth og Nik Kershaw, gjør John Mitchell denne gangen alt selv, kun med hjelp av Steven Wilsons eminente trommis Craig Blundell.
Mitchell er kanskje mest kjent som gitarist fra Arena, Frost*, Kino og John Wettons band, og som frontmann i It Bites, samt som produsent for band som Vega, You Me At Six og Funeral For A Friend, men Lonely Robot er prosjektet hvor han står helt på egne ben. Her er elleve spor flankert av en kortere prolog, som presenterer det lyriske konseptet med drømmer, død og alternative virkeligheter, og en avsluttende epilog som ender med bølgeskvulp.
Dette er moderne progrock som burde kunne appellere til alle fans av Porcupine Tree, og de av dere som likte førsteskiva vil absolutt ikke bli skuffet over «The Big Dream». Enkelte låter kan også minne om Pink Floyd, som f.eks den svevende «Hello World Goodbye». Denne skiva er ikke så cinematisk som forgjengeren, og synthen er fortsatt veldig viktig i lydbildet. Men det beste med denne skiva er gitarspillet til John Mitchell, som virkelig får instrumentet til å synge. Han gjør her sin beste prestasjon på seksstrengeren noensinne, og er virkelig undervurdert her. Også Craig Blundell briljerer, selv om han først og fremst er urverket som får det hele til å tikke og gå – låtene har førsteprioritet, men han gjør forbløffende ting med stikkene når låta tillater det. Hør f.eks på det stort sett instrumentale tittelsporet som garantert er inspirert av Mitchells nylig avdøde venn John Wetton, med en gitarsolo som David Gilmour hadde applaudert.
Skiva er ikke perfekt – enkelte av låtene går ingensteds, og gir et kaldt og klinisk inntrykk, men på sitt beste er dette helt vidunderlig. Førsteinntrykket er nok ikke nødvendigvis så umiddelbart, men etter noen gjennomhøringer hektes du mer og mer på de dypere lagene som denne skiva inneholder. Låter som «Sigma», vakre «In Floral Green», 5/4-delsorgien «False Light» og «The Divine Art Of Being» gjør denne skiva til et obligatorisk kjøp for progrockerne.
5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato: 28.04.2017