Ikke så lenge før Living Colours gitarist og låtskriver Vernon Reid gikk på scenen i Oslo og viste hvordan hans forløsende ord om musikk fungerer i praksis, ga Vernon oss en omstendelig innføring i sitt musikkfaglige tankegods om gitaren og musikkens rolle.
Tekst: Stig Myhre
Foto: Anne-Marie Forker
Vi befinner oss i 1989. Akkurat da når mykheavyen var på vei ut (men denne noe utvannede stilarten hadde enda ikke fått det siste nådestøtet av Kurt Cobain), og den alternative rocken ikke hadde etablert seg helt ennå, kom den såkalte funk metal-scenen på banen. Både The Electric Boys (“Funk-O-Metal Carpet Ride), Extreme (“Extreme”) og Living Colour(“Vivid”) platedebuterte dette året og selv om Red Hot Chili Peppers hadde en rekke utgivelser bak seg , begynte de først nå å få store hits i etterkant av “Mothers Milk”.
Førsteinntrykket av Living Colour-debuten “Vivid” gikk ikke ubemerket hen. Er det metall, rapinspirert, renspikka popmusikk eller funky? “Vivid” var alt det sistnevnte pluss mere til. Den største hiten «Cult Of Personality», sangen som fikk Tom Morello fra Rage Against The Machine og Audioslave til å starte et band, bidro sterkt til et platesalg på ca 2 millioner, og de forlot MTV Video Music Awards-utdelingen med noen velfortjente statuetter under armene. Suksessen varte ikke evig, og bortsett fra Red Hot Chili Peppers er det ingen fare for at band som Extreme eller Living Colour spiller i Telenor Arena sånn med det aller første. Forrige gang Living Colour spilte på Sentrum Scene i 1993, hadde de til tross for en gradvis synkende salgskurve på “Times Up” (1990) og “Stain” (1993), opplevd en jevn strøm med suksess i åresvis.
Etter at bandet ble oppløst i 1993 og fant sammen igjen tidlig på totusentallet, fikk dessverre majoriteten av det platekjøpende publikum, til tross for at begge utgivelsene kan anbefales på det sterkeste, ikke akkurat traumatiserende isolasjonsskader av å nilytte på «Collideascope» (2003) og «The Chair In The Doorway» (2009). Nå sist turnerte de for å promotere EP-en «Who Shot Ya?», og fulllengderen «Shades» skal være på vei. Man kan bare også håpe at på den kunstneriske suksessen nå framover står i samsvar med det kommersielle utbyttet. Tilsynelatende står det i alle fall ikke på et genuint engasjement, og under vårt møte med Vernon Reid snakket han entusiastisk om sitt mildt sagt lidenskapelige forhold til det å uttrykke seg helt uten filter.
– Da jeg starta livet mitt som musikkinteressert, ble jeg aldri fortalt av foreldrene mine hva som var god eller dårlig musikk. Hele livet sitter jeg inne med en kollisjon i sjelslivet mitt som løper løpsk og fram og tilbake mellom popmusikk og avantgarde. For noen ganger befinner jeg meg vekselsvis i det sentimentale hjørnet og ønsker å konsumere en hel masse bråk. Spillestilen min ble formet av sterkt improvisatoriske gitarister, og en av dem var definitivt Jan Akkerman fra Focus. Hans oppsiktsvekkende måte å stille spørsmål og svar på via gitaren, fantastiske tonevalg og super duper kreativitet gjorde at han blanda elementene fra klassisk musikk og jazz på en treffsikker måte. I tillegg verdsetter jeg alle gitarister som tar store sjanser og blander to verdener. Frank Zappa kunne mikse hva nå enn han gjorde med klassisk og fusion, og folk lot seg imponere over hans usedvanlig kompliserte spillestil og de intrikate detaljene. Det som derimot slår meg med Zappa, er at til tross for all verdens teknikk oser spillestilen av galskap. Han er fullstendig på viddene, men improvisasjonsdelen kan knyttes opp mot bluesen. Sett i forhold til å bevege seg utenom komfortsonen blir jeg sittende og tenke på (jazzmusikeren) Esperanza Spalding. Førsteinntrykket mitt tilsa at hun gjorde alt perfekt. Foreldrene hennes oppdro hun på den rette måten, og hun spilte og sang så fint at ingen kunne ta henne på noe. Denne perfekte fasaden gjorde at jeg tenkte for meg selv at her er det noe som plager meg litt, og jeg antar at det som utløste skepsisen var mangelen på risiko. Tidligere var hun kjent som en dyktig bassist som så fanatstisk ut og kunne synge på toppen av alt. Folket elsket henne, men så endret hun stilretning totalt og ga ut det fantastiske albumet “Emily’s D+Evolution” Den inneholder kraftige spor av musikalsk galskap og kunne vært en plate du kjøper i butikken av Zappa, Brian Eno eller David Bowie, for den saks skyld. Likevel følte mange folk seg snytt og foretrakk at hun skulle holde seg innenfor rammene til en søtnos av en afrikansk jazzsangerinne. Andre som beveger seg ute på farlig farvann, er Disturbed og nærmere bestemt tolkningen deres av Simon & Garfunkels “Sound Of Silence”. Nettopp fordi en slik cover må vel være siste du forventer fra den kanten, elsker jeg sangen i utgangspunktet, og når jeg da hørte en slik tekst i skjønn forening med deres musikalske signatur, føltes lytteropplevelsen veldig frigjørende. Alex Skolnick (Testament). er en god venn, fantastisk musiker, og jeg elsker det faktum at han tok seg en pause fra sitt daglige virke og studerte jazz. En av en årsakene til at jeg også beundrer Opeth, er deres hemningsløse omfavnelse av ulike stemninger og hvorpå de beveger seg fra et superheavy uttrykk til det helt rolige og veldig melodiøse. Den britiske invasjonen av band satte en høy standard, og i så henseende drev Ritchie Blackmore på med sentral pionervirksomhet. Selv om det begynner å bli mange år siden, står liveutgaven av “Highway Star” igjen som et enestående øyeblikk I musikkhistorien, og hele plata viste et band i en musikalsk transe som ikke tok hensyn til noen andre. Ved å høre på bootlegs med Led Zeppelin, oppdager du halvtimes lange versjoner av “The Battle Of Evermore” og sinnsyke jamsessions. Det er noe med “Kashmir”, utbryter Vernon Reid og nynner på sangens karakteristiske riff.
– Et slikt groove og det samme kan du si om “Sunshine Of Your Love”, er sterkt avhengighetsdannende. Her drar musikken deg innover til et spesielt sted og viser styrken I rock`n roll. Folk sier at Led Zeppelin stjal fra inspirasjonskildene sine, men engelskmennene anerkjente i alle fall bandet i sitt eget hjemland. En størrelse som Jimi Hendrix måtte derimot flytte til London for å bli anerkjent, og selv om hans plass i historien blir feiret med brask og bram, ville ikke karrieren hans tatt av hvis han aldri forlot USA. Før oppholdet I England spilte Hendrix med Little Richard, Wilson Pickett, The Isley Brothers og Ike & Tina Turner. Av den grunn at han skilte seg for mye ut, fikk han sparken i samtlige band, men Jimi Hendrix var bare et menneske på godt og vondt. Rockemusikerne jobber virkelig hardt, og hele virksomheten deres minner nesten om kriteriene for klassisk musikk. Du strever etter det perfekte, blir en slave av notearket ditt og går glipp av et essensielt, fleksibelt og menneskelig element. Jimi Hendrix og mange av de gutta der, Jeff Beck, Eric Clapton tilførte kanskje på godt og vondt en råhet til låtmaterialet og skilte ikke den mennesklige opplevelsen fra den musikalske. Senere hadde Metallica de samme kvalitetene, og Hammett er en råtass som baserer seg på bluesfølelsen I bånn. Alle musikerne jeg snakker om nå laget sine egne musikksjangre, og de befant seg både I og utenfor rocken på en gang, hvis du skjønner hva jeg mener. Clapton og Cream sin musikk, siden de var så suksessfulle at sangene er blitt standardlåter, gjør at vi glemmer hvor revolusjonære de hørtes ut den gang da. Husk også at at ingen tidligere spilte noe så hårreisende musikk som “Master Of Puppets”. Den slags låter fikk deg til å tenke hva faen er dette her og fungerte som et slag i trynet.
– Hvordan rangerer du en gitarhelt av typen Nuno Bettencourt i Extreme som (urettmessig eller ikke) havna i samme funkometal-bås som dere?
– Jeg digger Extreme og ser spesielt opp til Nuno Bettencourt. Extreme kunne være veldig heavy, og Nuno kunne traktere gitaren som et monster og samtidig være funky som bare det. Akkurat dette aspektet kjente jeg meg veldig igjen i, og i min verden burde aldri metall og funk være helt separat fra hvarandre. Såvidt jeg forstår er Nuno for tiden Rihannas høyre arm, og det jeg ønsker meg mer enn alt fra den kanten er at Nuno gjør en Extremeinspirert hardrocklåt med henne…
Vernon Reids til tider eksplosive og frijazz/avantgarde-stil er ikke for alle. I likhet med at Jimi Hendrix i sin tid som innleid musiker kunne det bli litt i det meste laget for vare sjeler, finnes det rockeanmeldere av den minimalistiske sorten som sikkert vurderer å booke et sinnemestringskurs samtidig som de gjør seg klar til Living Colour-konsert. Samtidig kan du ikke sette vår mann i bås. I tilegg til å ha spilt med jazzmusikere som Bill Frizell, Ronald Shannon Jackson (Ornette Coleman), Jerome Harris (Sonny Rollins) og Geri Allen (Dave Holland), finner du paradoksalt nok også navnet Vernon Reid på innspillinger med Janet Jackson (“Black Cat”), Tracy Chapman (“Matters Of The Heart) , og hvem skulle tro at Vernon Reid faktisk en gang spilte på Mariah Carey sin første og selvtitulerte plate?
– Å delta på Mariah Careys album låter ganske vilt, ikke sant? Men folk glemmer at hun er en strålende vokalist, og når jeg tenker tilbake på Mariah Carey i dag, var hun den mest trivelige og søte person du kunne tenke deg. Senere ble hun selvsagt en superstjerne, og det forandrer jo dynamikken. Jeg håper at den jenta jeg traff er lykkelig.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2017