Det spirer i norsk rock, og ekstra gledelig er det når unge talenter leverer. Lily Löwe er artistnavnet til Lill Wilsberg, og sammen med Trond Holter (Wig Wam, Dream Police, Holter osv.) har hun gitt ut albumet Löwe, og det kan vel bare poengteres først som sist at det sparker rompe. Nå vet vi fra før at det meste Holter legger fingrene sine borti har en tendens til å bli forholdsvis sprekt. Så også denne gangen. Tøffe riff, gode melodier og god produksjon makes Øverkil a happy boy.
Det åpner sprekt med et velklingende Holter- riff i låta «Scream», der versene er i nabolaget til Led Zeppelins «Black Dog» og The Winery Dogs´ «Elevate», i den form at vokalen legges over et hengende orgelpunkt. Det var tøft i 1971, det var tøft i 2013, og det er tøft i 2022. Det er 51 år med tøft, det! I tillegg har Löwe en stemme med pondus, trøkk og attitude.
Som mange har fått med seg, deltar Lily Löwe i Melodi Grand Prix i år, med låta «Bad Baby», skrevet av Löwe, Holter og Victoria Land. Den presenteres allerede som tredjespor, og det spares ikke på kruttet her heller, og låta er allerede spådd høye plasseringer i Melodifestivalen.
«Daddy´s Type» er nok låta som mest avslører at Holter er involvert, for denne kunne like gjerne vært presentert på ei Wig Wam-skive. Det er nesten så man blir litt paff når det ikke er Åge Sten Nilsen som synger.
Sistesporet, «Run» avslører at Rammstein er et band Löwe setter høyt, for inngangsriffet har en duft av tysk industrimetal over seg. Sjekk ut, og du forstår hva jeg mener.
«Löwe» er en drivende god debut av en artist vi ganske sikkert kommer til å høre mer om i årene som kommer, vi kan i hvert fall håpe.
4/6 Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 11.januar 2022