Global Rock Records
Ny skive fra amerikanske Lillian Axe er vi ikke akkurat bortskjemte med, det er faktisk gått over ti år siden «XI: The Days Before Tomorrow». Bandet som har 40-årsjubileum til neste år har for lengst mistet alle medlemmer fra debuten med unntak av gitarmaestro, høvding og låtskriver Stevie Blaze, men han sørger likevel for at dette låter umiskjennelig som Lillian Axe. Siden sist har de, nær sagt som vanlig, fått ny vokalist, og siste mann ut heter Brent Graham og er som alle sine forgjengere helt kurant, uten at det er noe å rope halleluja for. Men Lillian Axe har noe spesielt, de har et særpreg som skiller dem ut ifra alle de bandene som de ofte blir sammenlignet med – kanskje fordi de er fra New Orleans, og ikke Los Angeles eller New York. Men de har alltid hatt dette melankolske, moll-dominerte filteret og litt mer dyptpløyende tekster enn de fleste av sine vestkyst-kolleger – selv på 80-tallet da de så ut som Ratt.
Tittelen «From Womb To Tomb» har sirkulert i fire år, og resultatet er en slags konseptskive om akkurat det – reisen gjennom livet fra livmor til graven. Den pianobaserte åpningen «Breathe» som med sin gjentagende tekst ‘Breathe in the air’ er en åpenbar hyllest til en viss annen åpningslåt på en viss annen konseptskive, og fungerer mer som en stemningsskaper for hva som følger. Den egentlige åpningslåten «I Am Beyond» gyver løs på oss med hoggende gitarer og vokalharmoniene som har kjennetegnet Lillian Axe i alle år. «Never Ending Me (Dempsey’s Kick)» er en av de mer spennende låtene på skiva, selv om fåglarna vet hva tittelen i parentes skal bety – den strekker seg fra en pianobasert intro til nærmest progressive vers og en avslutning med neoklassisk gitar.
Skiva har 16 spor, men fem-seks av de fungerer mer som introer og oppbygginger til de mer episke låtene – syv av låtene bikker seksminuttersmerket, og ingen av de er mer episke enn skivas lengste låt, «Dance Of The Maggots», som starter med gregoriansk kor og vokser seg til et fullstendig monster av en låt. Nevnes må også storslagne «Fall Of The Human Condition» og den avsluttende «Ascension», som gir skiva en håpefull slutt mens låten bølger frem og tilbake. Fans av gamle Lillian Axe bør merke seg «Feelings Of Absinthe», som gir skiva et lite spark bak da mange av låtene havner i mid-tempoet.
«From Womb To Tomb» har absolutt vært verdt ventetiden for de av fansen som foretrekker den mørkere og progressive siden av Lillian Axe. De mer kommersielle gladlåtene glimrer med sitt fravær, men skiva er variert, og jeg nøler ikke med å utrope dette til deres beste siden «Psychoschizophrenia» fra 1993. Den sitter kanskje ikke på første gjennomhøring, og bør absolutt høres i sin helhet fra første til siste spor, men gi skiva den innsatsen den både krever og fortjener. Resultatet er rett og slett strålende.
5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 19.august 2022