Ikke bare unnlater norske Leprous å flyte makelig på fordums bravader – siden ”Coal” og 2013 er et musikalsk forstemmende og vakkert idiom endog loset av tung og stadig mer individorientert tematikk. ”Pitfalls” (anmeldelse her!) ble, i følge dekan og komponist Einar Solberg, påbegynt simultant med gryende depresjon. Er det derfor berettiget å si at Solberg skrev seg ut av mentale fangarmer? Leser ”Pitfalls” som en naturlig prolongasjon av ”Malina”? Har metalldogmatikere noe som helst å hente i Leprous anno 2019? Dette, og mer til, ble forsøkt belyst i vår ferske konversasjon med en åpenhjertig visjonær.
Tekst: Geir Larzen
Foto: Will Ireland
For visse av oss leser ”Malina” (anmeldelse her!) som et springbrett til årets Leprous-skive, hvor større flater av repertoaret støvsuges metallimpulser, til fordel for det pop-symfoniske. Solberg samtykker delvis:
– Vi skal koste på oss å innrømme at rock fremdeles danner uttrykkets grunnvoll – tuftet på gitarer, trommer, bass, synth og vokal – men stemningen og sounden har endret karakter. I tillegg ble albumet komponert og arrangert etter andre parametere; jeg vil si at ”Pitfalls” er skrevet mer åpen, og det prosessuelle mindre preget av mine dikteringer. Baard Kolstad gjør sin egen greie uavhengig av didaktiske fordringer, så jeg gadd ikke programmere noe som helst av trommer denne gang. I demo-øyemed slang jeg inn et par basale perkusjonsfigurer, og til å begynne med tolket Baard dette som at han overhode ikke skulle bidra på skiva. Jeg forklarte at jeg ikke orket å bruke tid på noe han kom til å forandre uansett. Han fikk frie tøyler, og naglet uttrykket momentant. Simen Børven, bassisten, tenderer også å tråkke egne stier, hvilket var noe av grunnen til at han ble opptatt som Leprous-medlem – han gjorde det motsatte av hva vi ba om, og det var eksakt hva bandet behøvde den gang. Det er lettere å be folk begrense seg, enn å dra dem etter håret til motsatt hold. Gitaristene derimot, Tor Oddmund Suhrke og Robin Ognedal, er vant til å få klare instrukser, spesielt kontra ”The Congregation”, men også ”Malina”. Førstnevnte konstitueres av programmerte, progressive gitarløp, som ikke endret karakter underveis. Med unntak av ”The Sky Is Red”, og et par av de mer riffstrukturerte låtene, la jeg ingen føringer denne gang. Demoen til ”Below” rommet utelukkende synthesizer, med indirekte beskjed om at mine medmusikanter fikk gjøre som de lystet. Dette fremtvinger en omstilling, fordi man er vant til å jobbe på én måte.
– Du stoler på dine medsammensvorne?
– Det skulle bare mangle – hver og én av dem er vanvittig dyktig. Selv om jeg stort sett håndhever det kompositoriske, er de mye flinkere på sine instrumenter enn jeg noen gang vil bli, så hvorfor ikke invitere dem inn i det kreative rom? Med mindre min visjon tegnes absolutt stringent, ser jeg at det gagner oss å holde prosessen åpen. ”Distant Bells”, hvis grunnskisser stammer fra Simen, endte med å bli en av mine favoritter. Han jobbet sinnssykt lenge med stykket, og hadde flere presentasjonsrunder underveis. Etter hvert satte vi oss ned sammen, hvoretter jeg adderte et par melodilinjer. Det er underlig å legge sangspor på noe jeg selv ikke står ansvarlig for. ”Distant Bells” var uferdig da vi gikk i opptak, slik at samtlige musikere ble tvunget på tå hev. Foreløpige tilbakemeldinger indikerer at dette blir manges favorittlåt.
– Du har for lengst etablert din egen tonaldialektikk, hvilket er få forunt – i elegiske ”I Lose Hope” krysser du likevel spor med Jeff Buckley og tidlig Muse. Man skulle ønske dette ble årets mest avspilte låt per radio og digitale plattformer…
– Interessant nok levnet jeg ikke ”I Lose Hope” særlig håp i dens rudimentære tapning; faktisk var idéskisse riktig dårlig, men vi ga den et ærlig forsøk, og som så ofte før ender et tilsynelatende marodert utkast med å slå ut i blomst. Det skal sies at vi, i likhet med ”Distant Bells”, jobbet ekstra hardt for å forløse ”I Lose Hope”, men gevinsten blir desto større. Den lever sitt eget liv, og oppleves luftig, samtidig som den er strukturstram. Begge låtene begynte å pulsere etter at bass og trommer var lagt. Kompet inspirerte mine vokallegg, hvor kun refrenglinjene var definerte i demoform. Versene ble improvisert, over noe tid, hvor jeg til sist kryssklipte og beholdt favorittfraseringer.
– Jeg forstår det slik at her ligger tung, meningsbærende tematikk i bunn av det musikalske. Har du dagbokført egen depresjon, plassert i kunstramme?
– Det ble nødvendig å blottstille dette, da depresjonen vedvarte gjennom hele skriveprosessen. Jeg er meg mitt ansvar som artist bevisst, og tenker at dersom mine betraktninger hjelper én lytter, så er det verdt å utlevere seg selv. Dessuten, er ikke det å by på seg selv et valg man allerede har fattet idet man sier ja til å leve som kunstner? Sett Leprous-katalogen under ett, så er vi blitt ærligere. Under de første utgivelsene veide det tyngst å leve opp til det bandet vi ønsket at publikum skulle se, mens vi i nyere tid fremviser renere ansikter.
– Prosessen starter med ”Coal”, formoder jeg?
– Jeg tror du har rett. ”Bilateral” er mer show, hvor jeg ikke engang husker hva tekstene handler om.
– ”The Last Milestone” fra ”Malina” var også personlig utleverende?
– Til det ekstreme, men fordi den ikke bare handler om meg selv, kan jeg ikke åpne opp i like stor grad som jeg gjør på ”Pitfalls”. Det er ikke mennesker jeg står i nær relasjon til som har valgt å bli artister; det er jeg, og jeg er ikke typen som ”begår en Knausgård”. ”Malina”-tekstene lar jeg tilhøreren fortolke, mens tematikken denne gang leser konkret. Nonen og enhver kan muligens villedes til å tro at alt håp er ute på ”Pitfalls”, men faktum er at skiva rommer øyeblikk av sindig ro, drømmer og håp. Den følger forresten ikke en kronologisk depresjonsreise.
– Hvilket gjør at dere slipper å munne ut i et tilkjempet Disney-øyeblikk.
– Ha ha ha, det kan du trygt si – ”The Sky Is Red” er lykkelandets antitese. Når ens psykiske mørke faller på skyldes det ofte at eldre ting har ligget og murret over tid. ”Malina”-turnéen ble en formidabel suksess, i dyp kontrast til tidlige, økonomiske fiaskoer, og vi vendte hjem i nærmest euforisk tilstand. Allikevel satt jeg med en diffus bismak. Jeg skrev ”Below”, uten å bli klok på dette ”noe” som skurret i dypet. Dernest opplevde jeg fysiske helseutfordringer, innen jeg plutselig og med full styrke befant meg langt nede i kjelleren.
– Mange innberetter lignende reaksjoner når de vender tilbake til en hverdag etter måneder på turné.
– Og det er ikke å undres. Veien fra en overstimulert boble, til stillstand, er beintøff om du ikke forberedes mentalt. Jeg er blitt flinkere til å lese tegn, samt å nytte strategier som minimerer omskiftet. En god idé er å assimilere hverdagen på turné med hverdagen hjemme. Vi har holdt på med dette såpass lenge at å dra på turné, i seg selv, ikke lengre foranlediger de store følelsene, vel vitende om at man snart skal ut på ny reise. Jeg bringer med meg hjemmerutinene på veien.
– Om vi tilbakestiller til musikalsk fokus, hva kan ytres om progressive ”At The Bottom”, hvis solo og repertoarkronologiske plassering vekker applaus?
– Jeg kan bare delvis ta honnør for solosekvensen – dens første del er komponert av Raphael Weinroth-Browne, som på et vis fungerer som Leprous’ hus-cellist. Av ulike årsaker, ikke minst geografisk distanse, kan han ikke gi mer av sin tid til oss enn han allerede gjør. Raphael er en improvisatorisk racer, og følgelig kompatibel mitt eget kreative vesen. Vår musikalske tilnærmelsesmetodikk er lik. Allerede på skissestadiet visste vi at ”At The Bottom” ville lykkes, selv om ingen kunne forutse stykkets crescendo. ”Below” og ”At The Bottom” var låtene jeg skrev tidlig i prosessen som løyvde nødvendig selvtillit. Dernest fulgte noen middelmådige idéer. Jeg tilvirker alltid mer materialet enn hva som appliseres endelig album. ”At The Bottom” er kanskje platas mest versatile innslag – den modulerer, omstiller og oppleves tidvis riktig brå. Sammen med ”Alleviate” er dette den tøffeste ”Pitfalls”-låten å synge.
– Vi deler åpenbart det standpunkt at ekstensive, progressive stykker – kun utkjevlet for lengdens skyld – er noe herk. Du hevder at elleve minutter lange ”The Sky Is Red” musikkforsvarer hvert sekund av dens eksistens.
– Jeg må bare le av alle de som ukritisk lar seg blende av et musikkstykkets varighet, lenge før de hører innholdet. Flere Leprous-fans har bemerket hvor kult de synes det er at sistelåten på ”Pitfalls” strekker seg over timinuttersgrensen. Kult, hvorfor er det i seg selv kult?
– Du rir én av mine kjepphester nu, så for all del, hold frem.
– Enhver komposisjon skal vare så lenge som må; det gjelder ”The Sky Is Red” like mye som ”Alleviate”, på under fire minutter. Jeg trodde aldri vi kom til å gjøre en så lang låt igjen, men i tilfellet ”The Sky Is Red” var det ingen vei utenom.
– Hva motiverer stykket, og hvorfor tilkommer ikke overflødig fett?
– ”The Sky Is Red” er udiskutabelt det særeste vi har gjort på lenge, plassert sist på et av bandets mest tilgjengelige album. For min del hviler ”Pitfalls” uforutsigbarhet nettopp i tillempelsen av en kontrasterende kantring som sistesporet. Dette er avslutningen ingen forventer, gitt låtene forut i kronologien. Jeg er en tilfeldighetenes smed, og slett ikke analytisk sammenskrudd. Ting oppstår spontant og blir som de blir. Grunnskissen til ”The Sky Is Red” tok to timer å gjøre, og allerede da tikket greia inn på elleve minutter. Noen ganger klaffer alt, andre ganger må jeg bruke tre måneder på en treminutterslåt. ”The Sky Is Red” oppsto kjapt, i voldsom flyt, men da jeg senere vendte tilbake til idéene slo de meg som for snåle, for mange og for lange; de gikk på kant med resten av materialet. Særlig de fortettede akkordklasene fremsto som en stilistisk revolt. Jeg husker jeg satt på hytta med computeren i fanget, foran peisen, og presenterte det hele for min mor, som er klassisk utdannet musiker fra konservatoriet, og for øvrig min første sangpedagog. Hun er både mor, venn og kollega, nærmer seg 70 år, og hører nesten utelukkende på Leprous, ha ha ha. Mor ga ”The Sky Is Red” tommelen opp. Det samme gjorde etter hvert Leprous-medlemmene, og først da begynte jeg å tenke at låten kanskje burde realiseres. Dersom stykket skulle inkluderes på ”Pitfalls”, så måtte vi ta det helt ut. Vi behøvde først og fremst genuine korsangere – derav en reise til Beograd. Hadde vi søkt å spille inn dette i Norge, ville vi sprengt budsjettet flerfoldige ganger. Utgangen, på fire og et halvt instrumentalt minutt, gjør meg virkelig stolt.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2019