Lørdag 30.april 2022
Vi må drøyt sju år tilbake i tid for å finne siste Leprous-konsert på trøndersk jord; et tidsintervall med behørig distanse til pandemi og russisk agitasjon. Det er også et litt annet band vi møter på Byscenen anno 2022 enn mannskapet som turnérte med ”The Congregation”. Ikke bare tilvirker Leprous uavbrutt plateutgivelser av uforutsette veivalg – og det takker jeg ærbødig for – men rutine og livet selv har trolig lokket frem et langt mindre introvert ensemble. Koryfé Einar Solberg slår seg løs på podiet om dagen. Han bedyrer tidlig at det å live-fremføre klaviatur er blitt såpass kjedelig at han gladelig og sporadisk overlater synthesizeren til øvrige bandmedlemmer; dette for å konsentrere seg fullt og helt om det vokale, samt rollen som eksaltert underholder. Et sedvanlig rockestemt trønderpublikum blir tøyset med og utfordret fra munnrapp Solberg – til glede for alle oss som ikke nødvendigvis finner RBK å være livets vann – samtidig som soaréens musikalske temperatur fortoner seg vesensforskjellig fra sist gang kvintetten holdt Nidaros-messe.
”Out Of Here” gir en overraskende og aktpågivende intonasjon, og idet ”The Cloak” lanseres som tredje programpost begynner det å demre at bandets hardføre og prog-akrobatiske moduler i øyeblikket viker til fordel for pop-elegiske tilskyndelser, hvilket er helt greit så lenge man leverer dynamiske og melodisterke perler som ”Below” og ”Running Low”, oppført med presisjonsdrevent samspill og hjertevrengt patos.
Slitesterke ”The Price” fra mesterlige ”The Congregation” tinger hovedsettets akme, til rettmessig trampeklapp, mens jeg fortsatt ikke blir dus med ”Alleviate”, som med fordel kunne blitt erstattet av langt spenstigere ”Have You Ever?”, vel vitende om at sistnevnte faktisk er bragt til scenen under den pågående ”Aphelion”-turnéen. ”Castaway Angels”, derimot, får et løft i konsertsammenheng.
Evenementets høydedrag spares til sist, representert ved ”Nighttime Disguise” og de to forrykende ekstranumrene ”Slave” og ”The Sky Is Red”. Leprous har samlet en imponerende portefølje de ti siste årene, men nådeløst vakre ”Slave” er så hinsides sterk at den aldri bør utelates liverepertoaret. Den uhyggelige utgangen av ”The Sky Is Red” sitter forresten i ryggmargen ennå…
Subjektivt betraktet savnes ”Foe”, og det temmelig reelt, men feilprioriteringer på mikronivå vil aldri demme opp for gleden og entusiasmen over å bivåne et av Norges desidert beste rockeband, som forsyne meg nesten greide å bringe trøndere til absolutt taushet i solidaritet med det ukrainske folket. 5/6
Tekst: Geir Larzen
Foto: Arne Hauge