Tirsdag 28. mai 2019
Med unntak av et par festivalopptredener i 2012 er det faktisk fjorten år siden sist Lenny Kravitz holdt en egen konsert i Norge, også den gang i Spektrum. I 2005 var det halvfullt, mens det nå faktisk var utsolgt til tross for at mannen ikke har hatt en skikkelig hitsingel siden årtusenskiftet («Again»). Både litt merkelig og betryggende! Denne gang var det en mer rocka utgave av Kravitz vi fikk møte, etter at han har hatt sin funky James Brown-periode med hvit dress, kordamer og blåserekke – nå var dreadsene tilbake, skinnjakke og jeans og solbriller, og et firemannsband med gitar, bass, trommer og keyboards dro igang showet med «We Can Get It All Together» fra fjorårets «Raise Vibration». På de to første låtene sto Kravitz på podiet bak slagverket, bakerst på scenen – til stor frustrasjon for pressefotografene som kun hadde de to låtene til å ta bilder på. Først da fotografene ble eskortert ut, kom han ned og inntok plassen fremst på scenen. Dårlig gjort!
Andrelåt ”Fly Away” fikk kveldens første allsang i gang, hvor man lett kunne høre at det var et kvinnelig flertall i publikum. Bandet til Kravitz må forresten hylles – de spiller meget tett og bra sammen. Gitarist og Sideshow Bob-kloning Craig Ross har hengt med helt siden ”Mama Said”-turnéen i 1991, den eminente bassisten Gail Ann Dorsey er mest kjent for å ha vært i David Bowies band de siste tyve år av hans liv, og trommis Franklin Vanderbilt har vært i Kravitz band siden 2007. Veldig ofte dreier konsertanmeldelser av artister som har holdt på i over 25 år om hvorvidt vokalisten fortsatt klarer å levere – og det gjør Lenny Kravitz i høyeste grad. Han har blitt 55 år, men både ser og høres ut som om han fortsatt er 30.
Under kveldens femte låt, en cover av «American Woman», ble blåsertrioen introdusert i det låta gled over i Bob Marleys «Get Up Stand Up», og de gjorde sporadiske inntog resten av konserten. Vi fikk en strålende versjon av «Fields Of Joy» før kveldens eneste transportetappe – «Freedom Train» fra debuten og «Who Really Are The Monsters» fra sisteskiva var ikke akkurat høydepunktene, for å si det pent. Det ble fort tilgitt i det «Stillness Of Heart» kom, og soulballaden «It Ain’t Over Till It’s Over» fikk også publikum med på notene. Den ble etterfulgt av et altfor langt parti hvor en saxofonsolo fikk dominere.
Men herifra og ut var det en sann fryd å være i Oslo Spektrum. Låtperlene kom på rekke og rad, Kravitz hadde et tilbedende publikum rundt lillefingeren, og absolutt alle så ut til å hygge seg stort. Lyden var slett ikke verst til Oslo Spektrum å være, i hvert fall fra vårt ståsted til venstre på gulvet. Innspurten av konserten bød på den funky «I Belong To You», klassikeren «Mr. Cab Criver» fra debuten, den sjeldent spilte hardrocklåta «Bank Robber Man» og ikke minst «Are You Gonna Go My Way», som virkelig satte fyr på publikum som reiste seg kollektivt på galleriet.
De som forlot salen før ekstranumrene, kan gremmes i dag. «Here To Love» er en låt jeg nesten ikke la merke til på den nyeste skiva, men her ble den et gåsehudøyeblikk, med kun keyboard og Kravitz’ vokal inntil et 10-manns kor kom på scenen og ga låta full gospeloverhaling. Så var det klart for en 20-minutters versjon av «Let Love Rule» med allsangmaraton, og Kravitz fant det for godt å forlate scenen, begi seg ut i salen og opp på galleriet for å hilse på fansen, hvor han sto ved rekkverket over miksebordet og dirigerte allsangen. Det hadde absolutt ikke funka på en liveskive, men der og da i Spektrum var det helt storartet! Til slutt ble det satt punktum etter 2 timer og 20 minutter med «Again», og et storfornøyd publikum toget ut i regnet.
Lenny Kravitz’ skiver siden 90-tallet har vært av høyst varierende kvalitet, men nok en gang beviser han at han er en strålende og karismatisk artist og showmann på scenen. Hadde vi kuttet bort litt daukjøtt (og sax-soloen!), og istedet gønna på med den fraværende «Always On The Run» (Hvordan kan du skippe den, Lenny?!?!) så hadde vi snakka om Den Hellige Sekser her. Det ble det ikke, men likevel en aldeles fabelaktig kveld i Oslo Spektrum. 5/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker
