Onsdag 26. juni 2024
Klokka slår 21:00 og boom «Are You Gonna Go My Way» smeller meg midt trynet som en nøye planlagt kanonsalve. «Du milde Moses!!??» Jeg står som et spørsmålstegn og ser noe magisk utfolde seg på scenen. En scene som for øvrig var spennende innredet med skjermer og ulike platåer og en imponerende lysrigg. Sjefen selv er så kul og full av mojo der han står at selv Jim Morrison måtte skjerpet seg for å gå ham i næringa! «Dette var da virkelig voldsomt» tenkte jeg, og den følelsen skulle på et vis bli selve definisjonen på denne konserten.
Han fulgte raskt opp med et par kutt fra sin siste skive «Blue Electric Light» og «TK421» en frisk og groovy sak som falt i smak hos den gjengse Sandefjording gitt. Rundt meg stod det par i alle aldre og danset og sang og hygget seg verre. Jo da, det var overveldende mange piquet-skjorter og linbukser å se, men de koste seg noe så inni hampen, og stemningen smittet opp på scenen. Hovedpersonen selv spankulerte frem og tilbake og gliste bredt og sendte slengkyss til så vel ungjenter som bestemødre … «Slapp av! Alle får!»
Det er sjelden man opplever skikkelig god lyd ute, og enda sjeldnere at det er bra på festival, men her må det sies at lyden var usedvanlig klar og fin. Og jeg sier det igjen, basstromme uten frontskinn er bare så inni gamperæva heftig! Det låter tøffere enn alle tog til sammen. Og kombinert med det som må være den mest punchy basstonen på denne siden av elva Jordan måtte man ha vært døden nær for ikke å groove med!
Jeg har alltid verdsatt gjennomtenkte gitarbytter hvis man faktisk klarer å få frem karakteren til den enkelte øks, og Lenny og Craig Ross bytter elegant fra Strat til Les Paul og til Flying V og det høres godt… Du verden hva de får til! Alt for låten!
Konserten flatet litt ut i midten med låter som den trommebaserte «Low» og «Stillness of Heart». Under sistnevnte forsøkte onkel Lenny seg på litt allsang, men dessverre er låten totalt ukjent for den gemene ‘fjording og han endte opp med å måtte improvisere rundt refrenget selv; like greit, han sang som en drøm!
Kveldens store overraskelse for undertegnede var «Fear» fra debuten. Det ble forvandlet fra en litt lavmælt blues til en blytung og dirty rocker som luktet Jimmy Page lang vei. Jeg kjenner låta fra før, men at den skulle gjøre såpass inntrykk i en live-setting kunne jeg aldri forestilt meg. (Ja, jeg smiler når jeg skriver dette!)
Vi bikker midten av showet og det er nå det virkelig begynner å koke. Kravitz er ingen nisse og har planlagt dette godt. «Again» satt startskuddet for en perlerad med hits og klassikere jeg ikke helt hadde sett for meg at vi skulle få servert. «Always on the Run» kunne bare bli homerun, og tro meg, det ble den! Touchdown også faktisk!
MTV hittene «American Woman» og “Fly Away” fortsatte paraden, og når et av de tøffeste og proffeste bandene jeg har sett live noen gang sendte oss ut i sommerkvelden med «Let Love Rule» var det nærmest hallelujastemning i Sandefjord.
Nevnte jeg at han stilte med full blåserekke? Ikke det nei… okey! Han gjorde det! (Og vi har et blodferskt intervju med Lenny Kravitz i nyeste nummer av Norway Rock Magazine! Kjøp det her og nå for en skarve trettilapp!) 5/6
Tekst: Henning Haugsnes Kaupang
Foto: Tommy Rasmussen