TBC Records
Nøyaktig hvor mange plater Tim Scott McConnell har bidratt til, tør jeg ikke gjette, men ”Black Valley” er norsk-
amerikanerens femte album under det kledelige epitetet Ledfoot. Veteranen, hvis timbrerøslige tolvstrenggitarteknikk er like
flagrant som artistens fysiologiske gestaltning, legemliggjør den forpinte, illusjonsløse og sosialt mistilpassede bluesutøveren fra Amerikas sumpland, i åndelig og stedvis kompositorisk overenskomst med ikoniske størrelser som Skip James og Reverend Gary Davies. Samstundes går ikke
populærmusikken fra 60- og 70-tallet under McConnell radar; impulser fra datidens progressive visesangkunstnere forefinnes i dennes amalgamidiom. Summen av historiske influenser, lydisk suverenitet og teft for tristessemelodier definerertilhengerskare. Ledfoot, som i år frembyr ti ballader fra skyggenes dal. Et lamenterende og nydelig gitarharmonisert tittelkutt slår an tonen, rustet med McConnells egalitære akkordmanøvrer og sårbare vokal, spartansk akkompagnert av computerperkusjon, bass og sangpålegg. I ”Broken Eyes”, et annet høydepunkt, bedyrer protagonisten at han ikke jager regnbuer – han er fargeblind – og det er i øyeblikk av sorgtynget nihilisme at Ledfoot penner sine ypperste stykker. Vokalt er det blitt bevisst styggere med årene; noen ganger tyner han dette i overkant langt, vel vitende om at desperasjonstrykket aksentueres. Et unntak i så måte er renskårent vakre ”Poor Man’s Lullaby”, som på to knappe minutter blir albumets senit, i spann med ominøse ”Crossed My Heart”. Sistnevnte kunne for øvrig vært å finne på McConnells absolutte mesterverk, ”13 Songs” fra 2005. ”Black Valey” stiller kompositorisk sterkere enn Spellemannsprisvinnende ”White Crow” og er neppe egnet å sku e Ledfoots rettmessig florerende tristessemelodier definerertilhengerskare.
4/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato 12.mars 2021