Året er 2002. Layne Staley har gått fra å være selve epitomet på livskraft på tidlig nittitallet til å avslutte livet på uverdig vis i sin leilighet i Seattle som 34 åring. Det sies han ble liggende i to uker før han ble funnet død og veide skarve 39 kilo. Mannen som sang som en sint engel hadde rukket å legge en forrykende karriere bak seg etter første albumutgivelse av «Facelift» i 1990. Likevel er det mange i dag som ikke kjenner til bandet Alice in Chains. Det kan vi ikke la gå upåaktet hen.
Tekst: Linda Cecylia Taanevig
Foto: Rocky Schenck
Alice In Chains var et av nittitallets mest innflytelsesrike rockeband med lange røtter inn i metal-, heavy- og alternativverden, inspirert av både blues og tidlig rock. Blander man dette får man intet mindre enn grunnlaget for grungebevegelsen – som for all del ikke må avkortes til å handle om Dr. Martens og Flanell. Seattlerockerne har ikke omfavnet begrepet grunge men vi kan enes om at «hva enn det var» hadde det sitt utspring i opprør mot autoriteter og var en kraftig motvekt til boybandfeberen. Ungdommens råskap skulle manifesteres med full kraft – noe Layne Staley gjorde med brutal emosjonell tilstedeværelse og udiskutabelt talent. Hans enigmatiske ytre og selvmotsigende persona hadde tilsynelatende ikke problemer med å tiltrekke seg oppmerksomhet. Det fremkommer likevel at Staley var sky av natur og oppmerksomheten etterhvert ble noe han ikke ønsket, spesielt ikke da rusproblemene begynte å tære på. Jeg er en av de som ikke synes mitt store idol bleknet av dette, annet enn i huden. På denne tiden slet hele bandet med rusavhengighet, i en eller annen form. Dessverre var det muligens denne problematikken som ga musikken deres en annen dimensjon, men det var også det som til syvende og sist avkortet karrieren. Det er unektelig et studie i hvordan unge Staley og Alice In Chains skapte musikalske perler ut av demonene de strevde med. Mye av magien lå i samspillet mellom han og Jerry Cantrell, og vennskapets betydning kom til syne gjennom det de komponerte og fremførte. Når man hører den voldsomme kraften og de silkemyke harmoniene er det soleklart at Staleys vokal må sies å være fullstendig unik og ekstremt dynamisk. Også i intervjuene kan man høre at han hadde en meget distinkt klang i stemmen, på grensen til metallisk. En sjelden gave, og mange spør seg hvordan han kunne kaste bort dette talentet og suksessen ved å ruse seg ned i graven. På dette har vår mann selv svart at han ikke hadde et valg. Han beskrev seg selv etterhvert som meget syk. Heroinet ødela kroppen hans og han hadde store smerter. Det ble etterhvert ikke noe han gjorde for å være høy, men for å overleve.
“What I see is unreal
I’ve written my own part
Eat of the apple, so young
I’m crawling back to start”
– Rotten Apple
Vi er mange som mener han i dag bør trekkes frem som en mester i dyp musikalsk innsikt og ikke en fallen stjerne. Han blottla sjelen sin og kanaliserte sin kamp til oss gjennom musikken – man kan ikke annet enn å tenke at det var en mening med det. Fler av tekstene handler også om en vond oppvekst. Laynes far forlot familien og ble tung rusmisbruker da Layne var en liten gutt, og hans kristne mor kastet ham senere på dør på grunn av hasjrøyking. Selv om han tidlig ble introdusert for rus selv, var ikke musikken ment som en oppfordring til rus, heller en advarsel uten pekefinger. Han uttrykte dyp skuffelse over at noen hadde kommet til skade for å mistolke dette. Layne Staley følte seg kanskje misforstått, men han ble ikke det. I intervjuer fra nittitallet er det lett å se at Layne ikke bare var en rusmisbruker tynget av lidelse. Tvert i mot var han en meget jovial og barnslig fyr som smittet andre med latteren sin. Han hylles, sammen med resten av bandet bestående av tidligere nevnt Jerry Cantrell (gitar), Mike Starr (bass), Mike Inez (bass) og Sean Kinney (trommer), av musikkelskere verden over. Alle ufattelig talentfulle musikere hver for seg som sammen var enorme. På den korte tiden de var aktive med Staley i spissen har de rukket å gi oss så mye at det vanskelig lar seg beskrive med ord. Likevel etterlates man hungrende for mer. Etter «Facelift» med hiten «Man In The Box», «We Die Young», «Bleed The Freak» og «Love, Hate, Love» jammet de frem den akustiske EP`n «SAP» sammen med flere store navn, blant annet Chris Cornell og Mark Arm, og ga oss blant annet «Got Me Wrong», «Brother» og «Right Turn».
Etter dette kom deres store gjennombrudd i 1992 med den fire ganger platinum-vinnende skiva «Dirt» hvor spesielt «Rooster», «Them Bones», «Angry Chair» og «Down In A Hole» utmerket seg hos massene. Sist men ikke minst er «Would?», filmlåten fra «Singles» og toneangivende for siste tiår av 1900-tallet på den skiva. Alice In Chains benyttet stuidobookingen fra filmbudsjettet til å smelle sammen dette sammen og slikt ble det magi av. «Dirt» ble av magasinet Guitar World beskrevet som mektig, alarmerende, uhyggelig, intimt, mørkt og brutalt ærlig. Etter denne enorme suksessen som førte til uendelig rekke turneer kunne man begynne å merke hvilken pris kommersiell suksess har.
«Now the body of one soul I adore wants to die
You have always told me you’d not live past 25
I say stay long enough to repay all who caused strife»
– Sludge Factory
På dette tidspunktet ønsket bassist Mike Starr, som forøvrig også døde i 2011, seg ut av sirkuset, og ble til slutt erstattet av en minst like god Mike Inez. Etter en jamsession med ny bassist i studio ble EP`n «Jar Of Flies» til ved en tilfeldighet. På den måten fikk vi servert ultimate self-soothere i «Rotten Apple», «Nutshell», «I Stay Away», «No Excuses» og «Don`t Follow». Albumet som har en roligere fremtoning enn de forrige (som kan sies å være mer heavy og delvis forstyrrende) og ble raskt en favoritt. Deres musikkstil, tempo og affekt endret seg naturlig nok i takt med bandets livsstil og hva de gikk i gjennom. Det skal sies at det var den nokså geniale riff-lorden Jerry Cantrell som stod for brorparten av tekstene, spesielt på de tidlige albumene. Da bandet omsider i 1995 ga ut det selvtitulerte albumet «Alice In Chains», populært kalt Tripod, fikk Layne Staley som skrev bortimot hele albumet statuert et realt punktum for studioinspillingene med Alice in Chains. Og det på hederligvis med noen maktdemonstrasjoner av noen låter som blant annet «Sludge Factory», «Grind» og «Frogs».
Staley teamet også i 1995 opp med Mike McCready, gitaristen i Pearl Jam, og den nå avdøde musikeren Mark Lanegan m.fl. hvor de ga ut albumet «Above» under bandnavnet Mad Season. Et musikkprosjekt influert av dyp bluesrock og jazztoner. Dette var en absolutt genistrek og det er som et minimum verdt å trekke frem låter som «River of Deceit», «Long Gone Day» og «Wake Up». Sistnevnte står igjen som et monument i kampen mot rusavhengighet gjennom morens stiftelse The Layne Staley Foundation.
Med årene kunne man bevitne en endring i utseende og fremtoning hos vokalist og frontfigur Staley. Han startet som hårmetallrocker, gled over i hippiestilen, klippet håret og ble så rå som bare Layne Staley kunne bli. Det eneste som avslørte han var da han titt og sjelden tok av seg brillene og man fikk et glimt av det ydmyke mennesket bak råskapen.
Hans egenart må sies å være episk og står i stil til hans utøvelse som en stor kunstner. Hver epoke hadde noe eget ved seg, men på slutten var det en annen utgave av Staley vi fikk se. En sårere, sliten og syk Staley, men likefremt dønn ærlig. Rusavhengigheten satt til side var han en mann som kunne formidle på et nivå jeg aldri har sett hverken før eller siden. Hvis du er en som undrer deg over dette kan det anbefales å se konserten med Alice In Chains «Live at the Moore». Dog tidlig i karrieren, men konserten er et dokumentert bevis på at bandet fremførte like bra eller bedre live. Det går gjetord om vokalen til Layne og at den var så kraftfull at den kunne høres over blokkene av Marshallhøytalerene på scenen. I følge produsenter var han også den eneste vokalisten som kunne spille inn alt på en take, og uten direktiver. Han visste akkurat hva han skulle gjøre, og hadde harmoniene klare på direkten. Dette understreker hvorfor han på nytt bør trekkes frem som en av de absolutt største vokalistene gjennom tidene, noe han også gjentatte ganger har blitt kåret til. I mine øyne; den største.
Da bandet ble spurt om å spille inn unplugged-session for MTV var han allerede så syk og svak av heroinmisbruk at det gjør vondt å se på. Bandkollegaene har uttalt at da de så Staley synge, var det som å se en mann synge i sin egen begravelse, kledd i sort for anledningen. Likevel sitter Staley urokkelig mimikkløs og leverer belting på nivå med en hundreogfemtikilos biker. Men vi kan glemme sangteknikk og estetikk – hans kraft og innlevelse hentes frem fra hans indre liv, og treffer oss rett i magen. Jeg ser på det rosa håret, den bleke munnen og hans forvitrede øyne og ser likevel en gigant uten sidestykke. Fra den samme salen kan man høre James Hetfields umiskjennelige rop fra tid til annen. Det ble kjent at hele Metallica satt på første rad under denne konserten. Noe betegnende for deres storhet. Denne innspillingen skriver seg inn i historiebøkene som en av de beste unplugged-versjonene MTV kom med, og enkelte kritikere og musikere mente den overgikk «Nirvana» sin. Innspillingen og salget ble også en suksess for bandet som på den tiden hadde sluttet å gi ut plater. Etter dette ble det stille. Delvis grunnet at Staley sørget over tapet av sin tidligere forlovede som gikk bort noen måneder etter MTV unpluggedkonserten. Han ble aldri den samme.
“Down in a hole and I don’t know if I can be saved
See my heart I decorate it like a grave
You don’t understand who they thought I was supposed to be
Look at me now a man who won’t let himself be”
– Down in a hole
Bandet møttes, ikke helt uproblematisk, igjen og spilte inn «Get born again» og «Died» som ble utgitt i 1999 på «Music Bank», men da var allerede samarbeidet sterkt preget av slitasje. Første innspillingsdag endte med at Staley ikke ønsket å møte opp neste dag i studio som førte til at Jerry Cantrell rettet en utblåsning mot ham. Vi vet at Staley var backstage på en konsert Cantrell holdt senere, men nektet å vise seg offentlig. Det finnes få bilder av ham fra perioden mellom 1996 og frem til hans død 5. april 2002. Mest sannsynlig ville han ikke at noen skulle se han fysiske forfall. For å fullt ut fortelle historien om Layne Staley er det viktig å snakke om rusmisbruket, fordi det er tett knyttet til musikken. Han oppnådde kultstatus, men var en plaget sjel og faktum er at suksessen var et toegget sverd. Uansett fortjener han respekt for mennesket og musikeren han var.
Det har lenge vært en antatt sannhet at avhengighet er et valg noen svake blant oss tar. Staley kunne fortelle oss at det i virkeligheten er en evig lang kamp for å overleve etter et øyeblikks feilsteg. Han tapte kampen. Selv om det i dag plutselig har gått 20 år siden bortgangen er musikken og budskapet fortsatt minst like heftig. Hvis du ikke allerede har gjort det er det på tide å blåse støvet av skiva, ta med deg musikken disse ikonene ga oss inn i 2022 og snakk mer om talentet. For det Layne, kan ingen ta fra deg!
Gone, but not forgotten.
“You my friend
I will defend
And if we change,
well, I´ll love you anyway”
– No Excuses