Det var overraskende mange på plass allerede under band nummer to for kvelden, svenske Soilwork, noe som var overraskende da jeg synes folk flest har en tendens til å ikke være spesielt interessert i andre ting enn hovedakten nå for tiden – så det var meget gledelig å bevitne. Dessverre strakk ikke tiden til for å unnvære hele konserten, men av det jeg fikk med meg hørtes det ut som en bra oppvarming til de som senere skulle arrivere Oslos 30 år gamle storstue og både publikum og band så ut til å trives i hverandres selskap.
Nå var vel Sepultura regnet som et av oppvarmingsbandene også, men mange hadde nok dukket opp for å bivåne de brasilianske herremenn – så også undertegnede. De startet med singlene «I Am The Enemy» og «Phantom Self» fra den rykende ferske «Machine Messiah», og gud bedre for en dårlig lyd det var. Null bass med litt gitargrums i bakgrunnen av dundrende trommer og vokal var det jeg hørte. Og i tillegg var det altfor lavt – jeg skal ikke klare å høre hva folk snakker om to rader bak meg på en metallkonsert. Jeg er klar over at hovedattraksjonen pleier å være høyest og best skrudd til vanlig, men en mellomting må da være mulig å finne? Når det er sagt tok publikum de nye låtene godt imot og spilte på lag, hvilket var bra å se all den tid det fortsatt er litt spenning rundt hvordan Derrick Green blir mottatt. Han fikk for øvrig vist frem litt trommetekke under «Choke», dagens ultimate fyllmateriale som jeg kommer tilbake til.
Det tok forholdsvis lang tid før det var noe som helst kontakt mellom band og publikum, faktisk måtte vi halvveis ut i kveldens sett før det ble vekslet så mye som et eneste ord. Dette endret seg voldsomt da Andreas Kisser tok over mikrofonen for å introdusere «Inner Self», og derfra og ut var det publikumsfrieri til gangs. Kan dette være basert på usikkerhet rundt nyere materiale tro? Ikke vet jeg.
En stor utilgivelig kardinaltabbe av bandet var fraværet av «Arise» og «Territory». Å ikke inkludere dem på en hvilken som helst konsert er ikke bare forsømmelse, det er et rent ran. Faktisk fikk vi ikke et eneste spor fra «Chaos A.D.», og det er fullstendig krise. Og når de da prioriterte nevnte middelmådighet «Choke» og den nesten sju minutter lange «Sworn Oath» er det på grensen til komikk. Jeg elsker sistnevnte, men når man bare har en viss lengde av en spilletid å forholde seg til er det greit å utelukke de lengre låtene spørrumeg.
Men vi fikk den obligatoriske avslutningslåta «Roots Bloody Roots», og da skaptes virkelig et gyngegulv til gangs ikke engang etterfølgerne for kvelden helt klarte å gjenskape. Kort oppsummert var det alt i alt bra spilt av Sepultura av det jeg kunne få med meg tross hårreisende ræva og lav lyd (kan hende at de små cymbalbjelletingene til trommeunikum Eloy Casagrande var så viktig i lydbildet at resten av bandet måtte skrus ned) med en parodi av en settliste foran et tross alt takknemlig publikum. 3/6
Men så var det tid for kveldens attraksjon, Kreator. Med munker sklidd rett ut ifra hvilken som helst Ghost-konsert som tente på hver sine fakler akkompagnert av «Choir Of The Dammed» var stemningen satt for mer metall, og da de tyske thrashheltene så entret scenen og satte i gang «Hordes Of Chaos (A Necrologue For The Elite)» så de seg aldri tilbake. Langt bedre lydbilde enn sine brasilianske kumpaner, men en tanke overdreven diskant som fortsatt sitter i over et døgn i etterkant er litt i drøyeste laget. Det er lov med bass i thrash metall så vidt meg bekjent.
Nuvel, en meget spesiell variant var bruken av konfetti allerede under første låt, det tror jeg ikke jeg har sett før. Og rockeshow fortsatte de å kjøre konserten igjennom med røykbomber, pyro og mer til. Moro! De hadde også en veldig fet bruk av ymse skjermer på scenen, som imellom å virke som et ekstra supplement til backdroppen viste bilder av helter som ikke er blant oss lenger, som David Bowie, Prince og Lemmy under «Fallen Brother» – en meget rørende effekt og det som endte som kveldens seiersmoment, og gamle liveklipp under «Flag Of Hate». Et ekstremt kult visuelt krydder som bidro stort til helheten.
Det veldig overraskende med hele konserten var andelen klipp fra de to siste skivene, «Phantom Antichrist» og råferske «God Of Violence». Rundt regnet halve settet kretset rundt disse, noe som publikum så ut til å sette stor pris på. Veldig uvant, men veldig kult å se at det går an (nå gjorde strengt tatt Sepultura det samme og, men de har en litt annen historikk å vise til så det regnes ikke). Vokalist Mille Petrozza gjorde jobben som ringmester vanvittig bra – nesten som en thrash metallens Paul Stanley manet han Rockefeller til allsang og hoing, og fikk sågar til circlepit og wall of death på kommando. Ikke ofte sett i norske konsertlokaler – kudos. Godt med flørt og frieri fikk vi og til stormende jubel, som historien om da han oppdaget Mayhem.
Et godt stykke ut i konserten dukket munkene opp igjen for siste gang, for anledningen med svære trommer som de akkompagnerte «Apocalypticon» med, som ikke uventet gikk over i «World War Now» fra sisteskiva. Kreator låt meget bra hele konserten igjennom og så ut til å storkose seg foran det norske publikummet – men ikke uten menneskelige feilskjær, spesielt fra trommis Jürgen Reil, men i disse hyperteknologiske perfeksjonsdager var det faktisk litt befriende å høre. Vi fikk klassikere og, som «Flag Of Hate», «Extreme Aggression» og ikke minst «Violent Revolution» som tente ekstra liv i et fra før av livlig tilskuerhav. Samtlige skiver ble så vidt meg bekjent streifet innom, og under et sett tett opptil 20 låter var det vel ikke en eneste en som ikke syntes billettprisen var verdt kvelden. Det var et mektig skue, en knall konsertopplevelse, og en knappenål unna en to timer lang thrashkveld i ypperlighetens navn. Men ørene mine var takknemlige når kvelden var over, det skal sies. 4,5/6
Sven O. Skulbørstad
Foto: Max Emanuelson
