I forbindelse med utgivelsen av «Serenity Of Suffering» måtte vi høre hvordan stemningen mellom tilbakevendte Brian «Head» Welch og resten av bandet var. Gitaristen tok seg tid til et kjapt men konsist lite intervju før han måtte rekke et fly og svarte villig i vei på de spørsmålene han oppfattet igjennom en ikke veldig bra telefonlinje da vi slo på tråden.
Tekst: Sven Olav Skulbørstad
Foto: Dean Kerr
– Deres nye album «Serenity Of Suffering» og utsagnet «tilbake til røttene»; Hva er ditt syn?
– Jeg simpelthen elsker det, det er et veldig energisk og dynamisk album. I utgangspunktet handlet det om at jeg og Munky skulle finne tilbake til vår gitarsound, noe som var veldig viktig for meg da jeg kom tilbake til Korn. Så vi brukte en god stund på det og å samarbeide kreativt, å finne tonen sammen. Det syns jeg virkelig vi klarte på dette albumet, så jeg er veldig fornøyd med det.
– Hvordan er det med tekstene denne gangen i disse valgtider, har det blitt ekstra politisk eller er det noe dere unngår?
– Jeg har egentlig veldig lite med tekstene til Korn å gjøre, jeg skriver mest til mine egne prosjekter. Det er kanskje et par linjer og idéer her og der jeg bidrar med som Jonathan kan bruke, men for det meste legger jeg meg ikke bort i lyrikken hans i det hele tatt.
– Trives du fortsatt med studiojobbing, og hvordan fungerer det for dere nå om dagen?
– Litt forskjell er det nok; Nå brukte vi i hovedsak Nick Raskulinecz sitt studio i Nashville, som var fantastisk bra. Jonathan la vokalen i vårt eget studio i Bakersfield mens bassen ble spilt inn i Los Angeles. Det var som du skjønner ganske så spredt denne gangen. Vi bor på ganske så forskjellige steder og måtte bare rett og slett flytte på det underveis dit det passet best for folk geografisk.
– Stemmer det at du og Munky står for musikken til Korn?
– Ja, for det meste. Nick som produserer bidro en hel del og det samme med Ray, vår trommis. Så det var egentlig mer som en laginnsats denne gangen, selv om jeg og Munky kom med basisen. Nick var helt rå som produsent til å forme sangene sammen med oss.
– Jeg ser at dere har vært på turné med Rob Zombie, er det noe dere vurderer å gjøre flere ganger?
– Det hadde vært veldig moro, vi har faktisk allerede snakket med Rob om sjansen for å ta det til andre steder og ser ut til å ta turnéen over til Canada først og fremst. Det var en veldig suksessfull turné her til lands, men akkurat nå er vi på turné med Breaking Benjamin, Motionless In White og Silver Snakes så vi får se hva det blir til.
– Du sluttet som kjent i bandet rundt 2005 for å fokusere på din personlige kristne tro og datteren din. Hvordan får du det til å fungere nå som du er tilbake igjen?
– Det stemmer, jeg møtte Gud og ville tilegne livet mitt til Jesus – men samtidig var datteren min bare seks år på den tiden så jeg måtte helt enkelt prioritere å oppdra henne også. Når det ble snakk om å komme tilbake til Korn – selv om det egentlig bare skulle være for en konsert eller to ble det jo til slutt permanent, men da var hun blitt femten og klarte seg mer selv. Jeg tror det rett og slett var ment å skje da. Nå er hun atten og gjør det veldig bra og en pappa stolt.
– Hvordan var det å ta opp tråden igjen etter du kom tilbake?
– Det var galskap, hoppe rett inn i turnélivet igjen for full fart. Det føles nesten ikke som om jeg har vært hjemme siden, selv om vi prøver så godt det lar seg gjøre å holde det på et fornuftig nivå ettersom vi alle har våre familier å ta vare på nå.
– I tillegg til Korn og egne musikkprosjekter er du også forfatter og har nylig utgitt din fjerde bok «With My Eyes Wide Open», kan du fortelle litt om den?
– Ja, den kom ut nå i mai og har gjort det veldig bra faktisk. Den forteller historien rundt min datter og min vei tilbake til Korn, og om mindre fine ting som ble sagt og gjort fra begge sider mens jeg var ute av bandet. En slags «The Good, The Bad And The Ugly» som forklarer detaljene. Alle mine bøker er selvbiografiske som handler om forskjellige deler av livet mitt.
– Dere har fått mye av skylda for å starte nymetall-bølgen, ikke den mest populære genren blant metallpurister. Føler du det har skapt mest problemer for dere eller har det vært en fordel?
– Det har fungert bra for oss egentlig, vi har spilt med så mange forskjellige type band som Breaking Benjamin og Rob Zombie nå i det siste – men også andre typer band som Limp Bizkit og Five Finger Death Punch. Jeg ser absolutt ikke på oss som bare nymetall, men at vi generelt er et tungt band som spiller tung musikk. Nymetall for meg ser jeg mer på som rap-rock, og vi har vel kun gjort én skive i den duren i mine øyne. Mot slutten av 90-tallet begynte vi å bli mer goth og doom-inspirerte, så alt i alt syns jeg Korn passer inn de fleste steder.
– Er det noen mål du ikke har oppnådd enda?
– Et mål jeg personlig ikke har nådd enda er å dø – å forlate dette livet og gå inn i neste fase. Det er noe jeg ser veldig frem til, selv om jeg absolutt ikke snakker om å dø i morgen som du sikkert skjønner. Men å komme igjennom dette livet og gå over til neste betyr mye for meg, døden er jo noe vi alle må møte på vår måte en eller annen gang. Før den tid handler det om å lykkes, og fremfor alt vil jeg se min datter lykkes. Kanskje få barnebarn en gang, det er noe jeg håper på. Ellers er livet mitt veldig bra om dagen, jeg trives ekstremt godt og stedet jeg er på nå er et veldig fint sted å være på.
– Til slutt – når får vi se dere her til lands igjen?
– Nå er ikke turnéplanen offentlig enda, men vi skal definitivt over til Europa og jeg tror det er snakk om Norge en gang rundt mars neste år selv om jeg ikke er sikker. Men vi vil jo gjerne spille alle steder som vi kan og anser oss selv som ekstremt heldige som har denne sjansen til å få reise rundt og gjøre akkurat det.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2016