Lørdag 02. desember 2023
Konserten skulle starte klokka 02:45 norsk tid, men allerede klokka 02:00 begynte sendinga, med direkteoverføring fra MSG, der TV-personligheten Allison Hagendorf intervjuet blant andre Desmond Child (som har skrevet et utall låter sammen med bandet), og barna til Gene Simmons og Paul Stanley. I tillegg fikk vi en kjapp introduksjon av Tommy Thayers datter, som nettopp hadde funnet ut hvem som er faren hennes. For en som har fulgt bandet fra tidlige barnsben, var det faktisk et følelsesladet øyeblikk da bandets siste teppefall var et faktum. Selvfølgelig var det også en viss spenning til om de hadde noe spesielt i ermet, ikke minst om skittkastingen med Ace Frehley bare var et skalkesjul for å skjule om han faktisk skulle være en del av siste kveld med gjengen. Peter Criss har det vært mer stille rundt, men vi hadde nok alle et ønske om å se alle fire originalmedlemmene sammen på scenen en siste gang, selv om vi egentlig ikke hadde særlig tro på det.
Som seg hør og bør åpnet ballet med “Detroit Rock City”, ei låt som har stått øverst på setlista på en rekke turnéer. De gikk høyt ut, og spesielt Paul Stanley så ut til å gå ut skikkelig høyt. Jeg satt ihvertfall med en viss bekymring for at han skulle brenne alt kruttet allerede fra start, for han har som kjent ikke all stemmeprakten igjen. Beskyldningene for playback har vært mange, men det var fint lite som tydet på det på denne sendinga ihvertfall. Ikke var det reint, ikke var det særlig pent, men det var ekte. Vi må faktisk ikke glemme at mannen er 71 år, og han ser forresten uforskammelig bra ut for alderen. Og bare for å skyte inn; hvorfor i helvete har han den forferdelige parykken på seg når originalmanken hans ser hundre ganger bedre ut? Tull på deg, Paul! Når “Shout It Out Loud” og “Deuce” følger, er det klassisk Kiss vi blir servert, og for en svoren tilhenger av den klassiske besetningen må vel dette være nærmest en perfekt åpning. Selvfølgelig var brorparten av låtene fra denne æraen, men vi fikk også låter fra tida med Eric Carr og Vinnie Vincent, i form av låter som “War Machine” og “Lick It Up”.
Det som slo meg ved flere anledninger, er at timingen på bandet var forferdelig ute til tider, spesielt gjelder dette Eric Singer, som er kjent for å være en solid time-keeper. Han var ekstremt frempå til tider, noe som forstyrret denne lytteren ihvertfall. Heldigvis var ikke dette noe som foregikk over lange perioder, men det var fremtredende nok til at det ble et irritasjonsmoment. Singer er som sagt en fremragende trommis, og sammen med Simmons utgjør han et solid komp. Og bare for å ha det sagt; Gene Simmons er en svært undervurdert bassist. Han hadde flere lekre løp, og det er bare å høre bassen på åpningssporet, så vet vi at han har noe å fare med. Tight som pokker er han også. Men da han spilte feil på “Makin´ Love” skar han en grimase i oppgitthet. Slike detaljer er finfin underholdning. Nok et bevis på at det ikke er playback der, altså. Gitarduellen mellom Stanley og Tommy Thayer kan vel knapt kalles en duell, all den tid Stanley hadde ligget med nesa i grusen om den hadde vært utført med seksløpere og ikke seksstrengere, men et helt ok innslag mens Simmons og Singer trekker pusten før sine solospots.
Singer fikk selvfølgelig sin programforpliktede trommesolo, og fikk vist hvilke ferdigheter han innehar. Det blir spennende å se hva han finner på nå når han blir fristilt fra Kiss og får frie tøyler. Slutten på soloen var i høy grad inspirert av Peter Criss´ solo på live-plata “Alive!” Fra 1975, der Paul prater over trommene, før de gikk over i et parti fra “100.000 Years”. Simmons hadde selvfølgelig sin sedvanlige bass-effektsolo, med dertil hørende blodspytting. Denne gangen må han ha glemt å ha i mange nok ampuller, for det var ikke store mengden blod vi fikk. Det ble lite vasking på garderobedamen i etterkant. “Love Gun” er et sikkerstikk i settet, og som han har gjort de siste par årene, var dette låta der Stanley flyr over publikum til en satelittscene. Han så tydelig beveget ut der han pratet til publikum, noe som er fullt forståelig når det er for siste gang han står der. Stanley returnerte til hovedscenen under “Black Diamond”, der trommepodiet løftes, og de velkjente kattepusene fra “Alive II”-coveret kommer til syne.
Etter et kort avbrekk returnerer Eric Singer til scenen, og setter seg ved flygelet for sin tolkning av hit-en “Beth”. “Rock And Roll All Night” har blitt et rocke-anthem så mye som noe, og på siste kveld løftes Stanley og Thayer opp på hver sin teleskoparm mens konfettien flagrer. Bomber smeller, røyken fyller scenen, og alt er som det skal være. Kiss er historie, men lever videre, ihvertfall som avatars. Skal tro om dette blir en suksess. Ihvertfall har medlemmene blitt udødeliggjorte i digital form, og skal visstnok fortsette med virtuelle konserter. Om det blir en suksess gjenstår å se, men bandets sorti i Madison Square Garden gikk for seg på samme måte som en hvilken som helst konsert; det var ingen overraskelser, ingen ekstra effekter eller låtvalg som var utenom det vanlige. Når man sier dette om Kiss, er det naturlig nok med en solid dose skuffelse i bunn, for dette er gutter som vet å finne store stortrommer å slå på. Da de var unge og fremadstormende, gikk de nærmest over lik for å få de drøyeste showene og de mest imponerende effektene. Når gutt er blitt eldre, og lommeboka buler ut, får det liksom ikke samme effekten med LED-skjermer og gnistregn. Alt ser bedre ut når man vrenger sjela for å få det til. Så har vi setlista da. Hva med å hente fram noen ‘deep cuts’ fra “Unmasked” eller “Music From The Elder” for eksempel? Det hadde blitt tatt imot så mye bedre enn “Say Yeah” eller “Psycho Circus”. Tenk å få “Naked City” eller “The Oath”, så fett det hadde vært! Men ok, det er forståelig at de må forvare den nyere delen av katalogen sin, men det skal da vel for svingende ikke gå ut over oss!? Ja ja, Kiss er historie, og det var en underholdende natt foran skjermen, og på mange måter var det fint å være en del av et farvel med bandet som har vært lyden av mang en ungdom. Nå er det bare å gå tilbake til platespilleren og sette på “Alive II” og se på verdens tøffeste gatefold-bilde.
4/6 | Jan Egil Øverkil
Fotos (fra heeeeelt andre konserter!): Anne-Marie Forker, Enda Madden