Etter hvert som man blir eldre og mer blasert, blir det færre og færre band og artister som klarer å trigge den samme gutteentusiasmen når det slippes nye skiver. Pr. øyeblikk er det kun Kiss som virkelig får igang denne barnslige forventende spenningen, og bandet fikk seg en solid gjenfødelse med forrige slipp, ”Sonic Boom”. Nå er oppfølgeren ”Monster” ute av blokka, og da Kiss, overraskende nok i seg sjøl, besøkte selveste Holmenkollen i sommer, benyttet vi sjansen til å fritte ut Paul Stanley og Tommy Thayer om nyskapningen – trodde vi. Det viste seg kjapt at Stanley ikke var spesielt lysten på å snakke om deres nyfødte, all den tid svangerskapet ennå ikke var komplettert. Når da samtidig seansen ble kuttet til rundt 15 små minutter, ble det hele mer amputert enn på forhånd planlagt. Nuvel – noe fornuftig fikk en da ut av en ganske trøtt&sliten Stanley og en i hovedsak leende Thayer, om det så ikke akkurat ble hva man hadde forberedt seg på. Paul fører ordet for Kiss-duoen.
Tekst: Puddingen Himsett & Wilfred Fruke
Foto: Arash Taheri & Anne-Marie Forker
– Heisann! Akkurat våkna?
Paul Stanley (PS): – Hehe – faktisk, ja… Jeg våkna for bare en drøy halvtime siden – du vet, effekten av dette med jetlag viser seg best når du har fått noen timers søvn.. Du får bare beklage, men jeg er i prinsippet lettere komatøs akkurat nå..
– Det lar seg nok overleve, skal du se! Jeg har forstått det sånn at ”Monster” intensjonelt skulle ha sin release i forbindelse med kveldens konsert her i Oslo, men slik gikk det ikke.
PS: – Nei, det ble dessverre ikke slik. Hele prosessen har dratt seg litt lenger ut i tid enn estimert, og vi ville ikke risikere å måtte presse fram et halvferdig produkt. Derfor valgte vi heller å utsette utgivelsen, for at fansen skulle få det de har krav på – nemlig den beste Kiss-skiva som menneskelig mulig er!
– Hørtes lurt ut! Hva kan du fortelle meg om nyskiva?
PS: – Altså… Egentlig ikke så fryktelig mye. Du vet kanskje at jeg også denne gangen har tatt på meg produsentrollen, ja? Av den grunn er jeg følgelig så tett på, og i prinsippet inni, låtene at det på mange måter føles smått meningsløst å skulle legge ut om ei skive du ikke har hatt muligheten til å høre ennå – selv manageren vår, Doc McGhee, hørte faktisk ikke hele skiva før så seint som i går! Men, jeg kan garantere deg at du ikke vil bli skuffet – dette sprenger fjell!
– Så langt har jeg bare hørt første singel, ”Hell Or Hallelujah”, som for meg høres ut som om ’77 og ’92 møtes i ’82?
Tommy Thayer (TT): – Hehe, du gir deg ikke så lett, du..!
PS: – Som sagt; det føles litt ’feil’ å skulle prate for mye om skiva og spesielt dens låtmessige innhold pr. nå – men du har forsåvidt et poeng! Jeg vil vel ikke sammenlikne så spesifikt som din framstilling, men jeg kan vel være enig i at vi forsøker å ivareta bandets historiske egenart samtidig som vi likevel kontinuerlig vil fornye oss. Så, ja – ”Monster” er på mange måter en fint avstemt blanding av ’gammelt’ og ’nytt’, og det har blitt en koloss av et album – uten fyllstoff eller klissete ballader! Et monster, rett og slett!
– Gleder meg stort til å høre! Dere skal i kveld spille i Norges skisports svar på Kabaen i Mekka, nemlig Holmenkollen – får vi servert en smakebit eller to der?
PS: – Der må jeg dessverre skuffe. Ikke fordi vi ikke vil – vi ville mer enn gjerne ha presentert skiva for våre trofaste norske fans – men det har seg sånn at vi har kontraktfestet at disse låtene kun skal framføres eksklusivt i England i denne runden. Vi har simpelthen ikke lov til å spille ”Monster”-låter i kveld. Men, vi kommer trolig tilbake om ikke altfor lenge, og da uten slike restriksjoner!
– Kiss har til alle tider og på de fleste måter vært ”Larger Than Life”, og nå lanseres også den enorme boka ”Kiss Monster” – 3 fot høy, 2 ½ fot bred og tjukk som en politisk løgn… Hvorfor ekskluderer dere 99,78% av alle fans fra å kjøpe denne, ved å prise den til drøye $4000..?
PS: – Det handler litt om eksklusivitet – å kunne eie noe ikke ’alle’ har. Dette er en bok for de virkelig dedikerte, og disse vil på en eller annen måte skrape sammen til denne – koste hva det koste vil. Prisen er altså ikke satt så høyt av grådighet fra vår side – boka utgis i kun 1000 eks. – men vi ville ha en bok for de aller, aller mest dedikerte av fansen, og vi fant da ut at dette var måten å gjøre det på. Det måtte bare bli spesielt nok.
TT: – Dette er heller ikke den første Kiss-artikkelen som koster gode slumper penger – det ble også utgitt ei likkiste for noen år siden…
– Stemmer! Jeg prøvde å kjøpe en sånn – faktisk kom den så langt som til norsk grense, men ble ikke sluppet inn i landet grunnet noe av materialet i innerlinningen… À propos fans – hvordan har det vært å få inn en skikkelig Kiss-fan som Tommy inn i bandet?
PS: – Helt strålende! Han har forsyne meg bedre kontroll på historien vår enn vi har sjøl, hehe – han husker jo alt! Nettopp av den grunn har han påtatt seg/blitt tildelt ansvaret for å grave fram og sette sammen nyere kompilasjoner og slikt – dette blir da gjort fra et helt annet perspektiv enn vi ’gamlegutta’ er i stand til sjøl. Han spar opp masser av godbiter fra arkivet vi neppe verken hadde funnet eller forstått fan-verdien av, men når det framlegges, ser vi jo at han har fullstendig rett – hver gang! Det kan bli mye moro framover i så måte! Alt dette naturligvis i tillegg til å være en fantastisk gitarist og en tvers igjennom herlig fyr! Uten Tommy hadde det neppe vært noe Kiss i dag!
– Mye skryt der, Tommy..! Får du vist mer av ’deg sjøl’ på denne skiva? Det virket litt på ”Sonic Boom” som at du spilte alle soli slik Ace Frehley trolig ville ha gjort…?
TT: – Du har mye rett i antagelsen der… Det var vanskelig for meg å skulle fylle skoene etter Frehley da det kom til nye låter, og da ble det slik at jeg la på et ekstra Frehley-gir… Jeg føler dog at det ble ganske vellykka, men det har vært en del surmuling blant fansen om meg som en ’wanna be’-Ace – og det kan vel langt på vei forstås. Men, for å svare på spørsmålet ditt; denne gang er det ett hundrede prosent Tommy Thayer. Jeg føler meg nå mer som en genuin del av maskineriet, og ikke lenger som en innbytter! Dette har da gitt meg trygghet til å la mitt eget musikalske ’jeg’ få et større spillerom.
– Kiss har alltid hatt enorme mengder av merchandise, av ymse formater. I de siste åra har det dukket opp en del litt ’rare’ koblinger, som med Hello Kitty og tegneserien ”Kiss meets Archie” – blir disse avgjørelsene tatt i plenum, eller er det stort sett bare én mann som står for dette?
PS: – Hehe, skjønner hvor du vil… Tidligere var det nok mest den ene mannen du sikter til som holdt i de fleste trådene hva slikt angår, men nå til dags er det i all hovedsak fellesstemmen som råder. Vi har i prinsippet ikke ’bruk’ for disse koblingene, reint økonomisk sett, men tenk deg sjøl hvor moro vi har det med å se hvor langt det kan strekkes! Det er nært utrolig hva som kan utrettes fra noe som til å begynne med bare var en drøm delt av noen spinkle ungdommer fra New York for en drøy mannsalder siden!
– ”Sonic Boom” ble i USA kun distribuert via Walmart, gjennom en eksklusiv avtale. Jeg forstår det slik at dette ikke vil bli gjentatt med ”Monster”?
PS: – Helt korrekt! Avtalen som sådan var forsåvidt god nok, men det hele ble ikke så vellykket som prospektet skulle tilsi – vi skjøt oss på mange måter litt i foten der.. Walmart påstår seg å ha tilgjengelig utsalg innenfor en maksavstand av… hva er det nå… 30 miles eller kjøreminutter ellerno’.. fra enhver fast bosatt borger i USA, men helt sånn er det dog ikke. Folk hadde mange steder trøbbel med å få tak i skiva, og det medførte da følgelig at flere valgt å laste ned ulovlig, noe naturligvis ingen av oss tjente en cent på… Det kan ofte være lurt å prøve nye kanaler og nye løsninger – det er dog slik verden går framover, om man ser litt stort på det. Men, det er dessverre ikke alltid nye varianter lykkes, og denne gangen har vi da valgt mer tradisjonelt, nemlig å benytte oss av Universals distribusjonsnett, som er verdens best utbygde – ikke minst etter at også Emi ble innlemmet i organisasjonen.
– Du var såvidt inne på spinkle ungdommer og mannsaldre. Hvordan er forholdet ditt til Gene etter alle disse åra? Er dere like gode venner som da dere dannet deres første band for over 40 år siden?
PS: – Hehe, si det… Du vet, helt i begynnelsen var vi ikke spesielt gode venner, selv om dette gikk seg ganske så greit til ganske så snart. Opp igjennom åra har vi naturligvis hatt et forhold som har gått litt opp, litt ned og mest rett framover. De seinere åra har vi i grunnen hatt et veldig sunt og godt forhold, noe som vel også tydelig kan høres ut fra musikken vi skaper sammen nå! Det er sjelden vi har de store kontroversene oss imellom – we’re probably both older and wiser!
– Når du nå nevner det; du fylte 60 i januar – hvordan påvirker det deg sjøl og bandet at normal pensjonsalder nærmer seg rundt hjørnet? Hvor lenge kan dere holde på før det hele imploderer?
PS: – Det setter naturligvis sine spor. Sjøl har jeg slitt en del med den ene hofta, noe som gjør at jeg kanskje ikke spretter like mye rundt på scena som tidligere, og splitthoppene fra 80-tallet kommer nok neppe tilbake.. Like fullt – så fort jeg kommer i modus, kostyme & maske, så er batteriene fulle! Jeg kommer til å gi alt, alltid! Når det så gryr en dag jeg føler at jeg blir en dårlig parodi på meg sjøl, er det nok på tide å stikke fingeren i jorda og innse at toget fløyter – men denne dagen er ennå et stykke unna, jeg har fremdeles mer å gi enn de fleste på halve alderen! Mye skyldes nok dette at jeg i alle år har holdt en ganske sunn livsstil, i alle fall sammenliknet med andre artister, og dette høster jeg nå resultatene av. Frukt, grønt & trening, kids – ikke dop, alkohol & TV-spill! Hehe! Alt dette gjelder for øvrig også Gene, og de to andre ungfolene har bare å henge i stroppen og følge med på kjøret, hehe!
– Jeg kommer nå til å nevne noen navn fra Kiss’ lange historie og vil gjerne ha din første ryggmargsrefleks herom:
(Stanley blir tydelig irritert i forventningen av å skulle kommentere visse eks-medlemmer, men jeg drar ei høyre/venstre og starter med et noe uventet navn, som får The Starchild til å lyse opp i pur gledelig overraskelse.)
– Bill Aucoin?
PS: – En fantastisk mann! Bill var selve motoren i maskineriet i de ’vanskelige åra’, og ofret mye for bandet! Vi holdt kontakten helt til det siste, og både Gene og jeg var i begravelsen, som var en tung stund.
SÅ fyrer vi av fra hofta...
– Ace Frehley? Peter Criss?
PS: –Bare… trist… Uten å male for mye på det; hvis noen absolutt vil ødelegge livet sitt, så er det ikke mitt problem.
– Bob Kulick?
PS: -En klippe i historien! Bob var alltid parat til å steppe inn når andre steppet over div. streker – og det uten å kreve stort i retur. Glitrende gitarist og en flott fyr!
– Lillebror Bruce?
PS: – Blant kloden mest joviale menn! Han var naturligvis litt småfurten da vi bestemte oss for gjenforeningen, men forholdet i dag er godt, veldig godt! Som sin bror kom han inn og reddet bandet da posisjonen var som mest trengt. Herlig mann!
– Vinnie Vincent?
PS: – God låtskriver. Mer får du ikke.
Akkurat da kommer øvrigheta og ’nevner’ at intervjuet allerede er to minutter på overtid, bare for nokså bryskt å bli avbrutt av Stanley, som ikke ville slippe temaet riktig ennå.
PS: – Vi må ha med Eric Carr i denne konteksten! Han må for alt i verden ikke glemmes, denne verdens vakreste sjel, som han var! Av alle som har falt fra langsmed Kisstorien er det ham jeg savner dypest. Jeg har aldri møtt en så positiv mann noe anet sted – og hvilken humor som bodde i den kroppen! Han kom inn som rette mannen til rette tiden, og det var mye hans fortjenste at våre tidlige 80-tallsskiver ble såpass harde i kantene som de ble, han hadde i utgangspunktet en røffere stil enn hva Kiss til da sto for, og dette brukte han som en tilvekst og styrket med det hele bandets form og vesen. Hvil i fred, kjære venn!
Og med det var det hele ubønnhørlig over, etter at man kunne tipse om at det faktisk bare finnes én offisiell trøye med Eric Carr tilgjengelig, nemlig fra ”Creatures Of The Night”, med tilhørende hinting. ”Monster” har nå vært ute en stund, og hvor delte meningene enn er – dette er en kompakt og tøff affære. Det har også i mellomtida blitt bekreftet opptredener både i Stavanger og på Sweden Rock Festival til sommeren – so put your two lips together and KISS!
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2012