Reigning Phoenix Music
Da vi intervjuet Paul Bostaph kort tid etter Slayer kastet inn håndkleet kunne han fortelle oss at fremtiden hans var med Kerry King (les det her!) og vi har ventet i spenning helt siden den gang. Ifølge Phil Demmel som spiller gitar i bandet har det vært tungt å bære på hemmeligheten om prosjektet de siste fire årene. Uansett, så er endelig debutalbumet til bandet Kerry King, eller soloartisten Kerry King ute. Så hvordan ble resultatet og hva blir dommen over «From Hell I Rise»?
Han har i hvert fall samlet et slagkraftig lag rundt seg i Mark Osegueda fra Death Angel på vokal, Kyle Sanders fra Hellyeah på bass, Phil Demmel fra Machine Head på gitar og selvfølgelig Paul Bostaph fra Slayer på trommer. Ifølge Paul Bostaph i det nevnte intervjuet ville dette høres ut som Slayer uten å være Slayer. Det bekreftet vel den første singelen fra albumet «Idle Hands» at var en passende beskrivelse. Det høres utvilsomt ut som Slayer – til tider. Men jeg kan helt fra start si at det mangler det lille ekstra for å gjøre det like bra som Slayer.
Riffene er der og det er både tungt og frenetisk raskt til tider, akkurat som vi liker det. Problemet blir at det mangler det lille ekstra for å gjøre at låtene stikker seg ut og gjør at du vil høre med og mer. Albumet startes med en intro-låt i form av «Diablo», som tirrer interessen og forventningene stiger til det som skal komme. Første skikkelige låt blir den passende «Where I Reign», som garantert er et nikk til Slayer’s klassiker fra 1986 «Reign in Blood». Den starter som en slags fortsettelse av «Repentless» fra Slayer. Den inneholder alle ingrediensene vi elsker fra Kerry King og Slayer – og jeg må få trekke fram vokalist Mark Osegueda som gjør en strålende figur på hele skiva. Han høres egentlig litt ut som Tom Araya, men bare litt mer screaming i vokalen. Her settes standeren umiddelbart og igjen øker forventningene.
Neste nummer ut er «Residue» og her begynner problemene for meg. Låten er kul nok den, men den mangler noe for å gjøre den til en låt som setter seg på minnet og den fisler egentlig litt ut for min del. Den følges opp av singelen «Idle hands» og den kjenner vel de fleste som leser dette fra før. Mye Slayer i denne låten, akkurat som i «Where I Reign». En solid låt som absolutt e godkjent og som gir meg godfølelsen tilbake etter den noe skuffende «Residue». Trekker den litt på grunn av den noe uinspirerte gitarsoloen mot slutten av låten.
Så får vi den noe Metallica-aktige låten «Trophies of the Tyrant» som er mer på den tunge siden, men jeg liker den. Den vil får hodet ditt til å automatisk begynne å headbange – bare vent å se! Igjen mangler en av låtene x-faktoren for min del, selv om det høres tøft og heavy ut.
«Tension» er en låt som irriterer med enormt og jeg tipper den vil gjøre det samme med alle dere der ute. Begrunnelsen for det er at den bygger seg opp og opp og opp, men når du tenker at NÅ eksploderer den så er låten over og du sitter igjen med en følelse av å være snytt for en låt.
Det blir mye av det samme her og mot slutten av platen begynner jeg å bli litt smålei for å være brutalt ærlig. MEN det dukker opp et skikkelig lyspunkt her og det er låten «Two Fists» som overhodet ikke høres ut som noen av de andre låtene på skiva og overhodet ikke som Slayer heller. Her snakker vi en helt annen musikksjanger nesten og den føles oppfriskende. Den gir albumet et solid løft mot slutten da det trengtes som mest.
Alt i alt en grei debutskive fra Kerry King. Det er tungt, raskt, tøft og inneholder noen klassiske riff fra mannen selv og det høres på utsiden brutalt og rått ut. Problemet blir for meg at det mangler litt bak det brutale ytre. Ikke en klassiker, men en absolutt godkjent «debut» fra Kerry King!
4/6 | Glenn Knudsen
Utgivelsesdato 17. mai 2024