Vi ringer Kerry når det er rundt en måned til både plateslipp og livedebut. Her snakker vi om en mann som har spilt i Slayer i over førti år og som nå står foran et nytt kapittel.
– Er du som et lite barn på julaften?
– Det er ingen dårlig sammenligning. Hovedpoenget med dette bandet var å samle folk jeg kjenner og som er venner av meg. På den måten ønsket jeg å unngå drama eller å måtte sy puter under armene på noen. Gjøre det vi kan, ha det gøy og gjøre fansen fornøyd.
Bandet Kerry King består av Slayerkollega Paul Bostaph på trommer, vokalist Mark Osegueda fra Death Angel, tidligere Hellyeah bassist Kyle Sanders og tidligere Machine Head gitarist Phil Demmel.
– I studioet var det bare jeg og Paul som spilte sammen hele veien, med Mark som kom innom i ny og ne. Jeg sendte over demoer til Kyle og Phil. Vi var faktisk samlet alle sammen i studio, men vi spilte aldri sammen der. Det er bare noen uker siden vi spilte sammen for første gang, da vi gjorde videofilming. Opptakene blir jo gjort unplugged, men alle ga hundre prosent og jeg fikk et godt inntrykk av hvordan det ville låte med forsterkerne på.
– Vil premierefesten bli lik festene dere gjorde tidlig på 80-tallet?
– Jeg tviler sterkt på det. Jeg ser på dette som en oppvarmingskonsert, og det er veldig befriende å ha en slik under beltet, for det går rimelig slag i slag fremover. To dager senere er første festivalopptreden, en uke etter det igjen er neste og dernest bærer det over til Europa.
– Ja, dere går offensivt ut.
– Ja, det er typisk. Og det tar på å spille på de europeiske sommerfestivalene, for det er så store avstander, og så er de stort sett i helgene. Vi gjør noen klubbkonserter innimellom, vi har et par headlinershow i Tyskland og England, så det er mer avstanden enn det er dødtid mellom konsertene som tar på.
– Jeg tenker jo det er større avstander i USA. Kjører man fire timer i Europa kan man ha kjørt over to landegrenser.
– Vi spøker litt med det der, det virker som om promotøren vår kaster dartpiler på kartet og sier neste gig er der, kaster igjen for å se hvor neste gig treffer, hehe. Så det kan ende opp med veldig lange avstander. Jeg mener bestemt at vi gjør en jobb i Portugal og neste er i Finland. Det er jo helt latterlig. Dette er selvsagt noe helt annet på egne turneer, da legger man jo opp en fornuftig reiserute. Men i festivalsesongene må man derimot reise dit festivalene er.
Å spille live kommer gjerne som et resultat av plateutgivelse. Som i dette tilfellet bærer tittelen «From Hell I Rise». (Skiva er anmeldt her!)
– Tittelen reflekterer i stor grad hvor jeg kommer fra. Antireligiøs, mot regjeringen og oppvokst med punken. Plata inneholder litt av alt. I første låt, etter introen «Diablo», «Where I Reign» finnes tekstlinjen «From Hell I Will Rise». Og da plata avslutter med «From Hell I Rise» starter man med å forutsi slutten. Jeg likte den tanken, noe sånt har jeg aldri gjort før.
Kerry står for både tekster og musikk.
– Jeg skrev ferdig musikken, så startet jeg og Paul arbeidet i studio med å finpusse de sammen til vi ble fornøyde. Deretter sendte vi demoer til resten, og Mark kom innom når han ikke var på turné. Det kunne gå et par måneder mellom hver gang han hadde tid, og det hjalp på fremdriften vår å måtte ha noe klart til han hadde tid til å komme innom.
– Mange vil naturligvis tenke på Slayer når man hører «From Hell I Rise». Og det er slett ikke rart.
– På denne skiva er det to låter til overs fra «Repentless». På neste plate har jeg tre-fire til overs fra Slayertiden jeg jobber med, det tilsvarende fra «From Hell I Rise», samt like mange jeg har skrevet nå etter plata. Så jeg kommer til å spinne over en lang tidsperiode i mange år fremover.
– Om ikke hele Slayer har holdt sammen i førti år, så kan man jo fint kalle bandbesetningen solid. Var det skummelt å presentere ferdige låter til et helt nytt team?
– Egentlig ikke. «From Hell I Rise» og “Rage» spilte vi inn med Slayer. Nå i ettertid pusset jeg og Paul litt på de så de ble enda bedre, og ga de nye tekster. Så alt i alt følte jeg meg trygg på materialet jeg sendte fra meg.
– Selv om det finnes mye Slayer og Kerry ikke har hatt noe ønske om å utforske nye stiler, vil jeg si det er låter her som er mer punka og hardcore influert, slik at det blir feil å kalle dette plata Slayer ville sluppet etter «Repentless».
– Ja, jeg ønsker å gjøre litt sånt. Jeg ville neppe gjort «Two Fists» tidligere, men på min plate tenkte jeg hvorfor ikke? Punk er en viktig del av min bakgrunn. Intensjonen min var å lage en låt jeg lett kunne overbevise folk var en ukjent D.R.I. låt fra åttitallet. Musikken skulle være punk, men også teksten ønsket jeg skulle fremstå som om den var skrevet av en sint punker. Dette er en av tretten eksempler på plata. Uansett hvilken periode du plukker fra min førti år lange karriere, vil du definitivt skjønne hvor låtene på denne kommer fra. Dette gjenspeiler meg og mitt liv. Nitti prosent av denne ville nok vært et nytt Slayer album, men sånn ble det ikke. Nå er de på min plate og fokuset nå er å se fremover med dette bandet.
– I løpet av førti år blir man kjent med mange mennesker. Jeg antar du kunne velge og vrake blant mange musikere i forskjellige sjangere. Samsvarer dagens Kerry King med ønskelista di da du begynte å tenke nytt band?
– Det er litt artig, for det du sier er riktig. Den eneste jeg hadde inne til en slags audition var Mark. Resten satt i grunnen på vent i bakgården. Paul visste fra siste Slayer-konsert at vi skulle jobbe sammen videre. Phil turnerte vi med i Skandinavia i 2018, og han nevnte han gjerne ville være en del av min fremtid. Kyle møtte jeg først i 2015, så han er min ferskeste venn. Vi kom veldig godt overens, og han hadde for tiden ingen band. Så jeg fortalte at jeg ikke ønsket å presse ham, men om han ikke hadde noe bedre fore, så hadde jeg jobb til ham. Så kom covid, både jeg og Paul ble slått ut av den, så måtte en platekontrakt på plass, så ting tok lenger tid enn jeg håpet på. Mark var den eneste som kom inn nå og da og øvde med oss, og når vi hadde gjort ferdig alle demoene var det dags for å spille inn skiva.
– Det er denne besetningen som også skal spille live. Jeg ser for meg at Mark kanskje kan stå ovenfor noen utfordringer der?
– Han finner tid til begge deler. Han er jo en naturlig del av Death Angels konserter, så ved begge bands liveforespørsler må vi avklare hva som foreligger av planer, så vi unngår konflikter.
Kerry utelukker ikke at Mark kommer til å bidra med tekster til neste plate.
– Jeg startet ikke dette som et soloprosjekt, jeg startet dette som mitt neste band. Grunnen til at vi endte opp med mitt navn var at alle bandnavn vi kom opp med allerede var brukt. Jeg har ikke noe ego eller behov for å ha mitt navn forbundet med noe som helst, men når ting begynte å skje og bandet skulle annonseres så sto vi der uten navn. Mitt ønske er at denne besetningen skal spille på alle plater vi kommer til å gjøre.
– En karriere som spenner over førti år har vært nevnt noen ganger nå, og i fjor slapp Metal Blade en veldig flott jubileumsutgave av Slayers debut «Show No Mercy».
– Den utgivelsen er godkjent av meg. Jeg fikk tilsendt artworken for gjennomgang, og likte godt at de blandet inn gull båe på omslaget og i tekstene. Så det ble en verdig jubileumsutgivelse synes jeg. Jeg vil anta de de tenker det samme om «Hell Awaits» til neste år, men dette styrer selskapet. Vi får en forespørsel om godkjenning, og det er det vi er involvert i når det kommer til disse.
– «From Hell I Rise» slippes for eksempel på kassett i et begrenset opplag. Hvordan står det til med Kerrys egen samlemani?
– Artig at du spør, for her om dagen bladde jeg litt i hva jeg har. Det er definitivt noen perler der. Mye signerte saker, som Mercyful Fate. King Diamond signerte «Melissa» til meg. «Don’t Break The Oath» har jeg signert, samt utallige Venom og Judas Priest-skiver fra tidlig på 80-tallet. Jeg samler ikke så mye nå lenger, det tar så mye plass. Jeg bor i New York og har ikke all verdens plass. Mine egne utgivelser ønsker jeg å ha, spesielt denne nye, siden den markerer en ny start.
– Når dere nå legger ut på turné, hvordan ser setlisten ut?
– Hvis jeg kun spiller nye plata i sin helhet ønsker ingen at jeg kommer tilbake, og jeg vil komme tilbake og spille flere ganger. Så mye avhenger av spilletiden, men jeg ser for meg toppen ti låter fra skiva, så fyller vi opp med låter jeg har skrevet, eller vært med på å skrive i Slayer. Vi har også snakket om coverlåter, men ikke landet på noen enda. Jeg synes det hadde vært gøy å spille låter med band som fortsatt eksisterer, men som ikke spiller de låtene selv lenger.
– Noen få timer etter denne praten slippes video og singel nummer to, «Residue». Så langt har kun «Idle Hands» vært tilgjengelig.
– Jeg følger ikke med på internett eller leser kommentarer, men venner av meg gjør det og forteller litt. Plateselskapet og managementet var veldig fornøyde, det hadde vært en million avspillinger et eller annet sted, jeg antar det kan ha vært Youtube. Et eller annet sted var det nå, og responsen har vært utrolig positiv, så jeg er fornøyd med det. Jeg tror folk som liker Slayer vil kaste seg over dette. Og like det av den grunn. Eller hate det av den grunn.
– Uansett hva du gjør, kommer folk til å sammenligne det med Slayer.
– Jeg er fullstendig klar over det, og har gått gjennom det aspektet. Det er grunnen til at jeg ikke involverte Gary Holt i dette. Eller Terry Date, Jeg prøvde å luke ut så mange Slayerlinker som jeg kunne, så vi ikke fremstår som «baby Slayer». På den annen side er jeg superstolt av hva jeg gjorde i Slayer, så det er bedre å bli sammenlignet med seg selv enn et band jeg ikke liker. Så jada, sammenligningene kommer, og jeg er komfortabel med det.
– Slayer spilte sin siste konsert 30.november i 2019. I hvert fall var det fasit, inntil det i vinter ble annonsert tre festivalopptredener i U.S.A. kommende høst.
– Slayer har avslått forespørsler som har kommet etter vi spilte vår siste konsert. Så dukket disse opp, og vi tenkte det egentlig var litt artig å feire 5-årsjubileum for avskjedsturneen med disse tre konsertene. Spørsmålene som da vil komme er om Slayer er tilbake. Nei, Slayer er ikke tilbake. Det blir ikke snakk om noen ny plate. Jeg har Kerry King nå. Uavhengig om det blir navnet for all fremtid, så er det det vi heter nå og der jeg legger energien. Vi slipper vår første plate nå, med en oppfølger ikke altfor langt unna.
– Hvor langt?
– Det kommer an på hvor mye live det blir. Tanken er så fort første del av turneen er ferdig så begynner jeg og Paul jobben med demoer. Da er vi supergira etter å ha vært ute og spilt, og da snakker vi låter klare for innspilling en måneds tid etter det.
Tekst: Ronny Østli
Foto: Andrew Stuart
Livefotos: Anne-Marie Forker
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2024