De siste årene har nemlig den godeste Ingwersen seilt opp til å vise seg som en av mine favorittgitarister her til lands. Han har en dyp forståelse for såvel dette instrumentet, som bass og keyboards, som han også behersker godt, og sannelig programmerer han trommer riktig så lekent. Legg til at han er en strålende produsent (bare hør på Ronni Le Tekrøs “Extra Strong String” (1999), så skjønner du hva jeg mener.
“Preludio” åpner ballet på innyndende vis, og setter standarden i løpet av sitt tilmålte minutt, der Ken viser hva han, uten å overdrive, er i stand til. Tittelkuttet har et tungt riff med et komp som sender oss rett tilbake til 80-tallet og kilder som Iron Maiden og TNT. På sine tidligere utgivelser har han vist at han er fint i stand til å presentere gitarriff som de store, og kreativiteten hans kan tidvis minne om selveste Steve Vai, i bruk av effekter og teknikk. Enkle og effektive riff med lekne fills fenger ørene gjennom hele utgivelsen, og med kjøkkenavdeling fordelt mellom Tom Arne Fossheim, Bjørn Olav Lauvdal og Sturla Nøstvik er alt lagt til rette for 43 minutter med fengende rock n´ roll. Kanskje er ikke samtlige 43 minutter like fengende, men det er utvilsomt et solid stykke arbeid som er lagt til grunn for “Symphony Of Life”, og låter som “All Those Years” (det var dette med låter i 6/8-dels takt da, som jeg har vært innom før), “Chase The Sun”, instrumentalen “El Dragon Nevado”, der han slipper løs virtuosen på seksstrengeren til gagns, og avslutningssporet “Fire In The Night” stikker seg ut som de sterkeste kortene. Kanskje spesielt åpningen og solopartiet på sistnevnte traff en nerve med en pitchbender-effekt jeg virkelig har sansen for.
Én ting har Ingwersen gjort annerledes denne gangen; han står for vokalen på egen hånd. Med den samlinga av vokalister han har til rådighet, fremstår det som et noe merkelig valg, for vokalen står ikke i stil til resten av prestasjonene, uten at det egentlig er dårlig. Engelsken er litt ute ved noen anledninger, og det skurrer litt i det sangtekniske innimellom. Vi snakker ikke katastrofe her, men en (eller flere) rutinerte vokalister hadde nok hevet kvaliteten et hakk.
Alt i alt har Ken dojoen godt i hevd her også, og som nevnt har vi en skatt av en gitarist, låtskriver og produsent i den godeste Ingwersen. Han har en touch og tone svært få er forunt, og i norsk sammenheng tillater jeg meg å kalle ham unik. Og her fikk du tittelen på din neste skive også, Ken; “Touch And Tone”. Det blir spennende å se hvor høyt “Symphony Of Life” ender opp på lista når vi gjør opp status om et par måneder.
4,5/6 | Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 19. oktober 2024