Fredag 24. februar
Et virus sørget for at Katatonias ”City Burials”-turné ble utsatt. I mellomtiden skrev like godt Jonas Renkse ny plate, slik at når svenskene omsider besøker konsertsugne nordmenn så fylles repertoaret av ikke mindre enn fem låter fra årets ”Sky Void Of Stars”.
For de av oss som møtte i god tid denne fredagskvelden skulle imidlertid veien frem til Katatonias entré bli lang. Veldig lang. Vi ankommer Rockefeller og et ubeskrevet blad står på scenen og dundrer duste-metall med ræva lyd. Ingen har siden orket å finne ut hvem de var. (Det var SOM fra Boston, Larzen! Red. anm.) Noe mindre forvrengt bass, slagverk og toskete geberder blir det idet islandske Solstafir inntar manesjen – disse kjører en fin og stemningsfull konsertintro på teip, og de fremmøtte kommer i skade for å tenke at dette kanskje blir et kurant soaréinnslag, men gleden er kortvarig. Ikke bare mangler Solstafir kompositorisk teft; deres slaviske sjangerdogmatikk, musikalsk som visuelt, blir en umulig prøvelse, og flere av oss må trekke til et roligere barområdet innen alt av hjerneceller fordamper i uttværende vikingmetall-klisjéer og putride heltone-progresjoner. Det verste er at bandet gis urimelig rundhåndet spilletid, som avspiser hovedattraksjonen med skarve 70 minutter. Solstafir fortjener straffepoeng, og takk for besøket.
Alle sure oppstøt vendes til kulinarisk revansj når en ny konstellasjon av Katatonia setter musikalsk standard for kvelden. Svenskene åpner uredd med platesenit fra ”Sky Void Of Stars”, den aldeles glimrende ”Austerity” som er shuffle-intrikat og smellvakker, og nå er lyden velbalansert og distinkt. Selv om ”Sky Void Of Stars” er bandets minst oppfinnsomme skive siden 1990-tallet, og ”Colossal Shade” absurd uinteressant, slår stemningen i taket da suverene ”Lethean” presenteres som tredje låt. Nå blir det en ære å kalle seg Katatonia-fan, trass i at jeg aldri kommer til å bli dus med svenskenes liverepertoarvalg. Hvorfor hele tre låter fra springbrettet ”The Great Cold Distance” stadig brisker seg i programmet, mens kun ”Forsaker” representerer bandets magnum opus, ”Night Is The New Day”, klør i skallen.
Foruten ”Austerity” leveres utsøkte oppføringer av ekstremt fengende ”Atrium” og ”Opaline” fra bandets ferske album, og sistnevnte forrettes såpass mektig at stykket vinner gunst, trass intetsigende refreng.
Jeg er ikke begeistret for Katatonias nyvunne heavy metal-dreining, men de har en vinner herom i ”Behind The Blood”. Kveldens høydepunkt faller likevel som siste ordinære låt innen de to ekstranumrene ”July” og ”Evidence” – ”Untrodden” er en anomali i bandkontekst, og gestalter solvarm, episk elegi, med en av nyere tids ypperste metall-gitarsoloer. Det er neppe bare undertegnede som feller en tåre i låtens coda…
Vokalist Jonas Renkse gir det introverte et ansikt, i den grad det er mulig å skimte ansiktstrekk bak de lange, svarte hårgardinene. Hele fyren personifiserer gravitetisk dignitet, og han har en stemmeprakt ulikt alt annet. At han dessuten koser seg glugg på scenen avsløres i det vesle han byr på av publikumskommunikasjon.
70 minutter Katatonia er i gjerrigste laget, men samtidig såpass førsteklasses at man glemmer gemene oppvarmingsband. På vei ut fra et folkestimet Rockefeller er det ei jente, et eller annet sted, som stemmer i da jeg synger ”In the rain of Summerland”-partiet fra ”Untrodden”, og jeg gliser fra øre til øre. 5/6
Tekst: Geir Larzen