Pelagic Records
Høsten er utvilsomt over oss og har tenkt til å bli. I skrivende stund uler vinden som en ensom ulv samtidig som regnet pisker mot vinduene for å påminne om at sommeren såvisst er over. Jeg hater denne årstiden med hvert eneste fiber av kroppen.
Men da er det fint at man har passende musikk å sette seg inn i, og Karin Park sitt nyeste slipp er vel omtrent den mest passende utgivelsen man kan gjøre nettopp dette med samtidig som naturen dør rundt oss og hver eneste dag som avsluttes er én dag nærmere den enda mer forhatte vinteren. For her er det drøye tre kvarter lavmælt men samtidig storslått stemning som passer meget godt til fyr i peisen og et glass med gøtt rødt i hånda.
Sett bort ifra den ekstremt vakre åpneren «Traces Of Me», som er nyskrevet for anledningen, består «Private Collection» av gamle låter i ny tapning. Ikke vanligvis er grep jeg er stor fan av, men her har vi virkelig unntaket som bekrefter regelen. Fra start til slutt er det nesten en sakral stemning over sporene som stort sett består av synth og orgel ved siden av Karin sin nydelige vokal, og man havner så og si umiddelbart i en slags transe som får en til å glemme både regn og storm.
Hør bare nyversjonen av «Superworldunknown», der den opprinnelige lettbeinte popsangen har fått seg nesten et religiøst løft, og det er et særdeles godt eksempel på hva som leveres underveis i skiva. Dette gjelder samtlige spor som glir nesten ubemerket over i hverandre som en slags messe. Det er nok ikke religiøst ment, men det er i alle fall følelsen jeg sitter med under avspilling.
Jeg vil tippe at hun har brukt sine egne personlige favoritter, for her er det utelukkende gull – som «Opium», «Blue Roses», «Shine» og «Look What You’ve Done». Dette er mer eller mindre et tilfeldig utvalg – jeg kunne egentlig ha nevnt samtlige spor på «Private Collection» for her finnes det ikke en eneste nedtur. Man kan formelig kjenne følelsen hun og de må ha hatt i studio underveis, for den er til å ta og føle på under hele avspillingen.
For til slutt ebber så musikken ut og det piskende regnet sammen med den ulende vinden vekker meg ifra transen igjen. Glasset i hånda har blitt tomt underveis uten at jeg har tenkt over det og den kjipe følelsen av høst fyller atter en gang kroppen.
Da er det bare å fylle glasset på nytt, og la Karin Park sin private samling jage bort høsten enda en gang – om enn bare for drøye 45 minutter. Denne plata kommer til å bli mye spilt i månedene fremover.
5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 07.oktober 2022