Tirsdag 3. desember 2024
Kanonenfieber sine tekster baserer seg på historisk korrekte beretninger fra første verdenskrig, blant annet fra Noise sin oldefars egne dokumenter, brev og dagbøker fra krigen. Bandet har virkelig omfavnet estetikken og opptrer i uniformer fra første verdenskrig og andre tidsriktige klær, og låtene omhandler alt fra kamper, ubåtangrep og stridsvogner, til hjemlengsel, fortvilelse, krigens brorskap og den meningsløse og fryktelige tragedien første verdenskrig faktisk var.
Live har Noise med seg sessionmedlemmer, de samme som er med han når han opptrer med Noen Est Deus. Altså en godt samspilt gjeng vil jeg tro, og jeg ser fram til å få med meg denne konserten en halvsur tirsdagskveld i desember. John Dee er ikke utsolgt, men likevel godt besøkt. Jeg ankommer i det oppvarmingsbandet nærmer seg slutten av sitt sett, og stiller meg sedvanlig strategisk ved miksebordet for best mulig sikt og lyd. I en seig intro med krigsdroner kommer Noise på og bandet kjører i gang med en gromlåt rett fra start – «Menschenmüle.» Som tittelen henspiller handler det om mennesker som fôr for kanonene under krigen. Selv om de alle spiller med masker, er det ikke vanskelig å bli revet med i desperasjonen og formidlingsevnen til Noise er stor. Lyden er ikke helt optimal, og selv om den blir bedre utover konserten, er det noe med lyden på John Dee generelt for min del. Det sitter liksom aldri helt her. Jeg velger likevel å ikke la dette gå ut over det som ellers viser seg å bli en utmerket konsert.
Et av de neste høydepunktene er «Der Füsilier I», hvor låten åpner med Noise som «skyter» på publikum med en røykkanon. Både han og resten av bandet er særs gode til å spille rollene sine, og etter hvert som konserten skrider frem skjønner jeg at dette er ikke bare en konsert. Effektivt lys, gjennomarbeidet sceneshow, rekvisitter, kostymeskifter og en karismatisk frontmann og hovedrolleinnehaver – dette er et teaterstykke. Et par låter til ut i settet får vi «Der Maulwurf», muldvarpen, enda en virkelig godbit, hvor bandet før låten har vært ute og skiftet til gruvearbeiderantrekk og kommer slentrende inn på scenen med spader og skitt på klærne. Refrenget på denne låten er majestetisk og sørgmodig, seigt og intenst. Noise er en smart låtskriver og bruker ofte en melodiføring som er enkel, med få og små endringer, men likevel oppleves stemningsfulle og fyldige gjennom fiffige akkordprogresjoner. Vi får flere eksempler på disse trekkene i flere av Kanonenfiebers låter i kveld, blant annet i låter som «Grabenlieder», «Die Havarie» og «Die Feuertaufe».
En annen virkelig godbit får vi midt i settet. Da har gjengen vært ute og skiftet kostymer igjen, denne gangen til noe som må være det tyske keiserrikets marineuniformer, for nå kjører bandet i gang «Kampf und Sturm». Denne åpner med lyden av en ubåts sonar puls og effekten følger med inn i åpningsriffet og resten av låten. En ufattelig kul effekt og det driver noe helt vanvittig. Låten har også et ganske «doom-ete» parti i midten og vokalen er massiv. Bassisten og den ene gitaristen er også hyppig med på koringer, og avlaster Noise samtidig som de fyller ut lydbildet på de mest intense delene. En ting verdt å merke seg er at Noise sier absolutt ingenting mellom låtene. Det er null verbal kommunikasjon med publikum, ingen introduksjon av låter, ingen «takk», her er det bare å gønne på. Likevel har han John Dee i sin hule hånd, det er hoi-ing, moshpit og allsang. Dette gjør meg bare enda mer overbevist om at det ikke er en konsert jeg er på, men et slags interaktivt teaterstykke.
Når vi nærmer oss slutten får vi låten «Lviv zu Lemberg», enda en av disse låtene hvor Noise sin smarte melodiføring gjør seg til kjenne. Kanonenfieber kaller selv musikken sin blackened death metal, og selv om jeg tenker mer black metal eller melodisk ekstrem metal når jeg tenker på Kanoenfieber, skjønner jeg sjangerbeskrivelsen i akkurat denne låten. Det er også noe her som nesten kan minne om Dark Tranquillity. Litt over halvveis får vi et rolig parti og et av flere steder i løpet av settet hvor medlemmene i bandet samles på scenen og utspiller ulike korte teatralske scener. I denne sekvensen ser de på et kart og diskuterer, før de kommer til enighet og Noise stiller seg på midten av scenen og begynner å dele publikum i to og får dem til å spre seg. Skal vi ha wall of death på John Dee? Ja, men det skal vi jo selvsagt.
Vi nærmer oss slutten og jeg er så langt svært så fornøyd med kvelden. Et konsept som dette kan fort bli corny eller ikke helt troverdig, men Noise og resten av bandet formidler så det lukter svidd, og jeg er fullstendig engasjert. Slik troverdighet får du bare av folk som faktisk har klokketro på det de driver med, og det har Kanonenfieber. Historiene de forteller betyr noe for dem utover å bare være musikk. Helt til slutt får vi introen «Verdun» og siste låt «Ausblutungsschlacht» – en låt om slaget ved Verdun, et av de største slagene utkjempet. En skyttergravskrig som varte i nesten et år, hvor over 700 000 mennesker døde, og som endte opp med egentlig ikke å ha noe overordnet betydning for krigen. Med andre ord, det absolutte eksempel på første verdenskrigs totale meningsløshet. Vi får kveldens siste kostymeskifte og Noise kommer ut med en hodeskallemaske sammen med uniformen sin, som syns passende gitt låtens tematikk.
Kanonenfieber holder oss på tå hev helt til siste tone er spilt og forbi. Det er ikke noe takk ved konsertens slutt, bandet står bare rett opp og ned og bukker sindig etter endt forestilling. Dette må være en av de råeste konsertopplevelsene jeg har hatt.
6/6 | Tom Ian Klungland
Foto: Anine Desire