Judas Priest er tilbake på veien og gjester også Norge på sin ferd. Vi fikk en prat med et av metallgudenes medlemmer som satte en støkk i de fleste da han til tross for sin unge alder og spreke ytre nesten møtte mannen med ljåen i fjor høst under bandets USA-turné. Bare flaks og rask hjertekirurgi gjorde at Richie Faulkner fortsatt vandrer blant oss og fortsatt er en del av presteskapet. Men Faulkner er som metallguder flest udødelig og han ser seg ikke tilbake. Nå er han på veien igjen og har også egne prosjekter på gang.
Tekst: Pål J.Silihagen
Livefotos: Stian Sele
– Hei Richie, hvordan har du det?
– Bra, bra. Godt å være tilbake på veien i Europa. Vi har ikke vært her siden 2018 på grunn av pandemien. Det er godt å være tilbake og den europeiske fansen er mellom oss den beste. Bedre enn den amerikanske. Den amerikanske fansen er bra, men den europeiske er best og spesielt med tanke på festivalene, og det er magisk stemning. Så det er herlig å være tilbake.
– Godt å høre, og hvordan går det med helsen din? Du satte jo en støkk i de fleste i fjor høst.
– Det føles greit så langt, men jeg må være forsiktig med enkelte ting. Blant annet så må jeg holde et nøye øye med blodtrykket og hjerterytmen og ting som det. Du kan tenke deg hvordan det er å gjøre konserter, det presser opp blodtrykket ganske høyt og jeg må gå med en hjertemonitor bare for å være sikker på at det ikke går over et visst nivå. Men bortsett fra det så går det veldig bra.
– For du hadde aldri hatt problemer med hjertet før dette skjedde?
– Nei, aldri. Ganske vilt. Jeg var 41 da det skjedde så jeg forteller alle på min alder og de som er eldre at de bør sjekke seg, for det kom ut fra ingenting. Jeg er ikke noen stordrikker eller driver med stoff, og jeg er relativt frisk og rask i utgangspunktet. Jeg hverken overspiser, drikker for mye eller noen spesielle ting som kunne provosert det frem. Hvis det kan skje meg så kan det skje alle. Alle bør sjekke seg.
– Det er godt å høre at det går bra med deg. Men fra det ene til det andre. Du har jo bodd flere år i Sverige. Snakker du svensk?
– Ja, men du skal vel ikke få meg til å gjøre det?
– Neida, jeg skal ikke tvinge deg.
– Er du svensk altså?
– Nei, jeg er norsk.
– Ah, det var synd.
– Men du snakker jo bra svensk.
– Jeg bodde der fra jeg var 16 til 20 og da jeg flyttet hjem til England så hadde jeg en svensk kjæreste og vi snakket svensk med hverandre.
– Du snakker i hvert fall kjempebra svensk fortsatt, men vi kan ta intervjuet på engelsk altså.
– Jo takk, det er nok best å ta det på engelsk ja.
– Vi må snakke litt om tiden før Judas Priest, du spilte i mange forskjellige band og jeg tenker da spesielt på coverbandet Metalworks som spilte Judas Priest-låter men også tiden med Lauren Harris Band, datteren til ingen ringere enn Steve Harris i Iron Maiden. Var det grunnen til at Rob Halford og Glenn Tipton ringte deg og at du fikk jobben i Judas Priest?
– Nei, jeg vet ikke om det var grunnen, men det var en link, tror jeg, fordi en av karene de spurte kjente meg gjennom Metalworks. Så jeg tror det var produksjonssjefen kjente Pete Friesen som ble spurt først. Friesen spilte blant annet med Alice Cooper og også i Metalworks noen år. Han fikk tilbudet, men sa nei fordi han akkurat hadde fått barn, og de spurte han om han kunne anbefale noen. Mitt navn var et av navnene han kom med, fordi han kjente meg fra coverbandet. Så det var en link der. Og ut ifra det jeg har snakket med Rob og Glenn om det, så skjønte de at jeg kunne håndtere det å være med i Judas Priest på grunn av tingene jeg hadde gjort i Lauren Harris Band. Med Lauren hadde jeg spilt på store stadioner og scener med Iron Maiden, du vet. Og vi hadde vært på turne med Thunder, Mötley Crüe, Within Temptation og band som det. Så de visste at jeg hadde vært på verdensturnéer og på store scener med mye publikum og at jeg visste hva det ville si å være med på et stramt tidsskjema med mye reising og konserter. Fly, reise rundt og alt det som hører med. Så på jobbintervjuet kunne jeg krysse det av på lista.
– Men jeg må bare spørre. Det kan umulig ha vært en enkel jobb og hoppe inn i et av verdens største metal-band gjennom tidene?
– Det er som i resten av livet. Det vil alltid være utfordringer. Den største utfordringen var en god en fordi jeg visste hvor mye det betydde for så mange mennesker. Det var en viktig ting å ta med seg. Et legendarisk og massivt band og de har vært opprinnelsen til så mange band vi har elsket og en rekke metal-band generelt gjennom mange år. Så det var en utfordring å gjøre det riktig og få bitene på riktig plass. Også tankesettet for min del. Men samtidig kan du ikke tenke for mye på det heller. Enten så har du det, eller så har du det ikke. Du kan ikke late som, og de tror jeg de visste også da de lette etter den riktige personen. Kanskje var det også derfor at Friesen sa nei. Du må ha det i deg og du må være tro mot seg selv også. Så du må både respektere det som har vært og du må også respektere deg selv og hva du gjør musikalsk sett.
– De som har sett deg på scenen med Judas Priest kan nok skrive under på at du har det i deg. Det ser ut som om du storkoser deg på scenen og du er jo kjent som en showmann med mye energi og kule fakter.
– Jeg bare kopierer det alle andre gjør. Du vet Zakk Wylde, K.K Downing og Michael Schenker. Jeg kopierer de gutta og de vet hva de gjør. Jeg er oppvokst med den slags musikk og måte å spille på. Vi har vel alle stått med tennisracketen eller andre lignende ting foran speilet da vi var 5-6 år gamle og gjort bevegelsene, før du overhodet hadde lært å spille noter. Så det har på en måte grodd inn i deg og det er sånn du gjør det. Det blir på en måte en del av din natur. Du føler bare for å gjøre det. Når du har 10-20-30 000 mennesker foran deg som løfter hendene i været er det også lett å få den energien på scenen.
– Ikke for å tråkke over noen grenser, men kan vi spørre deg litt om privatlivet og din ganske så kjente svigerfar, George Lynch. Har du lært noen gitartriks av han?
– Haha. George er ganske vanskelig å lære av for min del. Han har en ganske uortodoks stil og jeg var aldri veldig inne i 80-talls shredding. Men det var noen få for min del slik som Paul Gilbert, Steve Vai, Joe Satriani, Randy Rhoads og George Lynch. Det var tonnevis av flere selvsagt. For meg hadde George en stil som var helt ulik alle de andre. Og han har det fortsatt. Hvis du ser på et bilde av hånda hans så vet du at det er George Lynch. Han har en merkelig lillefinger og han spiller helt ulikt alle andre og han høres ulik ut. Så det jeg egentlig vil fram til er at George er veldig vanskelig å kopiere. Så nei, jeg har ikke klart å lære noen triks av han.
– Vi skal ikke snakke så mye om han, men det er jo spennende å høre om han har noen påvirkning. Men du har selvfølgelig helt rett i at han er nesten umulig å kopiere, jeg spiller selv og har prøvd. Jeg ga opp ganske fort. Men jeg er verken på ditt eller hans nivå uansett.
– Du vet, når du sitter ved siden av George med en gitar og han spiller så improviserer han mye. De fleste kjenner han fra Dokken og Lynch Mob, men det bor mye mer i George. Jeg kan ta feil, men jeg føler kanskje at han burde fått enda mer anerkjennelse, for han har en veldig unik og spesiell måte å spille på, og jeg tror han kan enda mer enn det han viser og det han er kjent for. Men folk vil høre Dokken og Lynch Mob og ting som det, så det er det han gjør. Men som sagt så tror jeg det bor enda mer i ham enn det vi får høre og se.
– Du har jo en ganske unik spillestil og teknikk selv? Det var lett å høre da du tok over for K.K Downing at du hadde din egen stil. Du var tro mot den gamle spillemåten men også den nye, og du ga ny energi til låtene.
– Som jeg sa, jeg kopierer bare alle andre. Neida, det er alltid vanskelig å snakke om din egen spillestil. Jeg hører Zakk Wylde, Dave Murray, Michael Schenker og alle de tingene som de er kjent for, men forhåpentligvis hører andre meg og en miks av de tingene. Men som jeg nevnte kommer alle mine ting fra de karene. Som jeg også nevnte for deg tidligere så må du ta det som har vært, du vet jeg har blitt kalt en kloning før, men for de som har ører og kan høre så høres jeg ikke ut som K.K Downing overhodet. Jeg spiller de samme soloene, men du må bruke det som har vært, utvikle det på din måte og samtidig gjøre det til ditt eget. Det Judas Priest gjorde var unikt og de gjorde det de trodde på. Og det er jo det Judas Priest handler om også. Så hvis jeg hadde gått inn og gjort det akkurat likt som Glenn og K.K., så ville det ikke vært i Judas Priest sin ånd. Du må være tro mot deg selv og gjøre det på din måte. Det er i hvert fall det jeg har prøvd på.
– Det har lenge versert rykter om nytt studioalbum fra Judas Priest. Kan du gi oss litt innside-informasjon?
– Ja, så klart. På den forrige skiva gjorde vi alt sammen, men denne gangen måtte vi gjøre en del på hver vår kant på grunn av pandemien siden vi bor forskjellige steder i verden. Noen bor i Statene og andre bor i England. Pandemien stoppet oss i å gjøre det sammen, men vi har planlagt å ferdigstille albumet i nærmeste fremtid.. Trommene og mine gitarer er ferdig, og resten skal vi prøve å få gjort ferdig så snart vi har mulighet. Men som Rob sier “Når det er ferdig, så er det ferdig”. På dette stadiet av karrieren er det ikke noe poeng å ha hastverk, men samtidig har vi et kreativt samarbeid og det er viktig å få albumet ut i verden. Det er litt som en verkebyll, du vil ha det ut. Som jeg sa, vil vi jobbe med det fremover og forhåpentligvis blir vi ferdig snart.
– Det høres bra ut, det er nok mange som venter på et nytt album, men kan vi i samme slengen spørre deg, helt objektivt, hva som er ditt favorittalbum med Judas Priest?
– Det har alltid vært «Defenders Of The Faith». Det er en av de platene som tok meg til et annet sted. Samme med Iron Maidens album «Somewhere In Time». De tok meg til en annen verden og vi har alle de albumene, men de er ikke de samme for alle. Men det er skjønnheten med musikk. Det handler selvfølgelig også om hvor og når du hørte de platene, i hvilket stadium av livet du hørte de, hvis du skjønner hva jeg mener. Det er ofte grunnen til at de blir spesielle for deg, og «Defenders Of The Faith» har alltid vært spesiell for meg av de grunnene. «Freewheel Burning», «The Sentinel» og «Night Comes Down» er vanvittig bra låter fortsatt.
– Ja, du sier noe der. Det er uten tvil klassikere, men jeg har «British Steel» og «Piece of Mind» som favoritter, og andre har sikkert andre favoritter igjen. Men sånn er det jo med musikk som du sier det er ofte nostalgiske grunner så klart helt subjektivt grunner. For å snakke litt mer om deg så må vi jo høre om det snart kommer en soloskive?
– Ja, under pandemien fikk jeg satt sammen et album. Etter episoden med hjertet i fjor og avbrekket etterpå fikk jeg mikset det og gjort det klart. Vi fant et plateselskap og det ser ut som om det kommer neste år. Mer enn det kan jeg egentlig ikke si. Det vil komme mer informasjon når vi velger å gå ut med det offisielt. Det låter bra og ganske annerledes enn Priest, eller så ville det ikke vært noe stort poeng i å gjøre det. Riktignok er det et slags felles DNA i gitarene, men annerledes nok til å låte forskjellig fra Priest. Jeg kan si så mye som at Rex Brown fra Pantera spiller bass, Scott (Travis) spiller trommer og så synger Ronnie Romero. Ronnie var den siste biten i puslespillet og han har en klassisk rockestemme. Men det er kult å høre han synge noe annet enn Rainbow og Dio-greier. Når han ikke gjør coverlåter, så låter han annerledes. Han har en unik stemme. Jeg er virkelig spent på å få det ut til folk.
– Jepp, det er vel ingen tvil om at han kan synge. Få som låter mer Ronnie James Dio enn ham.
– Ja, men han har mye mer i stemmen sin. Han tar det klassiske flagget og flyr inn i den nye generasjonen.
– Du er glad i å snakke om andre og ikke så veldig opptatt av å snakke om deg selv. Men en ting vi lurer på er hvordan lærte du å spille gitar? Er du selvlært?
– Tja, jeg hadde noen måneder med pianotimer da jeg var liten, men jeg ville spille trommer eller gitar. Foreldrene mine satte meg i gang med pianotimer for at jeg skulle lære meg musikkteori og sånne ting. Men jeg husker at jeg satt der og spilte piano og kikket bort i kroken hvor det stod en elektrisk gitar og et trommesett. Jeg satt der og spilte piano og tenkte at det er det der jeg vil spille. Det var langt mer spennende instrumenter. Så jeg sluttet å spille piano og lærte meg å spille gitar på egenhånd gjennom plater. Jeg satt og hørte på låtene og prøvde å spille etter dem. Så jeg lærte gjennom å bruke ørene. Det er en lengre vei å gå, men så snart du har trent opp ørene går det raskere å lære senere. Det er lettere å lære og plukke opp ting når du har trent opp ørene til å kjenne igjen ting. Du vet hvordan du skal spille det og hvordan det skal låte.
– Det er jo flere kjente gitarister som startet med piano…
– Ja, jeg spiller fortsatt litt piano, men det viktigste er å høre når ting låter galt. Det er lett med piano, og når du først har lært å spille og har trent opp ørene er det lett å høre når noe låter feil. Det merker jeg noen ganger hvis jeg skal lære noen andre på gitar, det er ikke alltid at de hører at det blir feil. Det holder ikke å kunne masse musikkteori hvis øret ditt ikke hører forskjell på rett og galt. Det er selve nøkkelen.
– Tiden begynner å gå ut her nå, men vi har noen spørsmål igjen som vi må rekke. Hva er ditt beste minne fra karrieren?
– Hm, det er mange faktisk av forskjellige grunner. Det er alltid spesielt første gangen du får platekontrakt eller drar på turné. Eller for eksempel den første store konserten du gjør. Jeg husker godt mitt første minneverdige øyeblikk med Judas Priest, og det var på Sweden Rock i 2011. Rob kom inn med motorsykkel og kjørte ut på rampen som gikk ut til publikum. Det regnet og han stoppet nederst på rampa. Det var røyk overalt og motorsykkelen blinket med lysene. 30 000 mennesker stod med hendene i været og da tenkte jeg at dette er surrealistisk, men det var da jeg skjønte at det virkelig skjedde. Det var mitt første store øyeblikk med Priest og det vil jeg alltid huske. Men det er mange ting jeg vil huske. Jeg bor rett utenfor Nashville og jeg har en liten datter. Hun danser og digger musikk, og det er også de små øyeblikkene som brenner seg fast. Og det vil jo komme mange flere også i fremtiden.
– Jeg antar at du som småbarnsfar stadig vekk får oppleve øyeblikk som du ikke vil glemme, og de er vel så viktige som minnene du får gjennom musikken.
– Helt klart. Datteren min blir to år neste måned. Hun elsker Priest og Def Leppard. Hennes favorittlåt er «Pour Some Sugar On Me» fra «Hysteria» og «Photograph» fra «Pyromania». Hun liker også «Diamonds And Rust», «Nostradamus» og «Prophecy». Hun kjører fist pump og er helt med. Vi testet henne da vi kanskje trodde at hun ville like alt så vi satte på Winger. Men det likte hun ikke. Men hun likte heldigvis Dokken, bestefars band. Det er spennende å se barn bli store og at de blir egne individer. Det har skjedd mye på bare to år.
– Enda godt hun liker bestefars gamle band. Men vi rekker et siste spørsmål før vi blir kastet ut her. Har du fortsatt din første gitar?
– Nei, det har jeg nok ikke. Jeg har fortsatt en av mine første, en Epiphone Flying V, men den aller første har jeg ingen anelse hvor ble av. Jeg husker godt da jeg fikk Flying V’en og at det første jeg gjorde da jeg kom hjem fra skolen var å sitte og øve. Mens kompisene mine dro ut for å drikke satt jeg ofte hjemme og øvde i stedet. Det var det jeg hadde mest lyst til. Jeg lærte mange Iron Maiden-låter på den gitaren. Min første signaturgitar var også en Flying V. Det var en fin link til en av mine første gitarer. Det var en skikkelig ære å få en signatur Flying V og en veldig kul ting for meg.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2022