Er det ett band som nærmest er synonymt med heavy metal, både visuelt, historisk og musikalsk, så er det Judas Priest fra Birmingham, England. De har gjort uslettelig inntrykk på millioner av fans verden over, solgt over 50 millioner skiver, eksistert i over 50 år (selv om det kun er den anonyme bassisten Ian Hill som har vært med helt fra starten) og inspirert tusenvis av band til å følge i deres fotspor og kle seg i nagler og lær fra topp til tå.
For en ung hardrocker som fikk blåst bakoversveis i sitt første møte med Priest på tidlig 80-tall, skal det ikke nektes for at det er nettopp den epoken som fortsatt ligger hjertet nærmest, og at det å forsøke å rangere Judas Priests nitten skiver dermed blir en høyst subjektiv øvelse…!
Tekst: Stein Hjertholm (med god hjelp fra Geir Nostradamundsen)
19. Demolition (2001)
«Demolition» er kanskje ikke fullt så ille som mange skal ha det til, men det låter merkelig flatt, generisk og forutsigbart, og overhodet ikke som det Judas Priest man hadde lært seg å kjenne og elske gjennom de 25 foregående årene. Her virker det mer som om de vil ta opp kampen med nu-metalband og industriell metal. Kreativiteten fra tidligere skiver er som blåst bort, og det er innlysende hvilken ingrediens som mangler. Tim «Ripper» Owens gjør så godt han kan, og at mannen har trøkk i stemmen er det ingen tvil om, han skriker alt han er kar om. Men det var enorme sko han skulle fylle, og stakkars Tim var like sjanseløs som det Gary Cherone var i Van Halen, eller som Blaze Bailey i Iron Maiden. Ett år tidligere hadde Rob Halford sluppet sitt «Resurrection»-album, og det var en oppfordring til Priest om å hente ham hjem, for «Resurrection» låter som den skiva som burde ha etterfulgt «Painkiller».
«Demolition» åpner greit med «Machine Man» og «One On One», og man får først håp om at dette kanskje ikke er så ille, men så skjærer det seg. «Hell Is Home» blir aldri ferdig selv om man håper og håper, semiballaden «Close To You» er en styggedom som bommer stygt på målet, og «Subterfuge» høres ut som Judas Manson – absolutt ikke det vi ønsker fra Priest. Bandet har prøvd å oppdatere lydbildet for å konkurrere med yngre band, men det høres aldri autentisk ut. Skiva er dessuten altfor lang – hadde man kuttet den ned fra 70 til 50 minutter kunne jeg kanskje klart å høre igjennom hele, for det finnes som sagt noen ålreite låter her, selv om skiva er kjemisk renset for fengende refrenger. Men tekstene her er det aller verste og pinligste vi har hørt på en Priest-skive – de får «Wild Nights, Hot & Crazy Days» til å virke som høykvalitetslyrikk fra Bob Dylans hånd. Og til og med platecoveret her er lettvint venstrehåndsarbeid. Det var innlysende hva som var feil, og innen to år var Rob Halford tilbake der han hørte hjemme.
18. Rocka Rolla (1974)
Debuten til Judas Priest viser tydelig et band som ikke helt har funnet sin egen identitet enda, for å si det pent. Lyden er under enhver kritikk, til tross for at det var statusprodusenten Rodger Bain (kjent for de første skivene fra Priests sambygdninger Black Sabbath) som satt med beina på bordet og drakk kaffe mens Priest jobbet i studio. Bandmedlemmene har ikke lagt skjul på at de selv ble dypt skuffet da de fikk høre resultatet, og salgstallene var bortimot null. Men «Rocka Rolla» viste i det minste et enormt potensiale i stemmen til den unge Rob Halford, og det var starten på et av rockens mest spennende og karakteristiske gitarpar. Allerede her kan man høre noe av det som ble Judas Priests særegne gitarsound. Låtmessig er det heller ikke all verden å snakke om, og med unntak av «Never Satisfied» (som ble dratt frem fra glemselen for at de skulle spille minst en låt fra hver skive til 2011-turnéen) har ingen av de blitt spilt live siden 70-tallet. Refrenget på tittellåta er jo fengende morsomt, men skiva i seg selv er mest en kuriositet for hardcore-fansen.
17. Jugulator (1997)
Det tok syv år fra «Painkiller» til den første skiva uten Rob Halford ble sluppet, og Tipton & Downing brukte lang tid før de omsider fant Tim Owens i et Judas Priest-tributeband i Ohio, USA. De ga ham tilnavnet Ripper og kledde ham ut som Halford, og visst kunne mannen synge. Men han hadde aldri den naturlige autoriteten som Halford har, det giftige glefset. Men han kunne skrike, høyt! Og det å erstatte en høyt elsket frontmann gjennom mange år med en nykomling er alltid et sjansespill. Har du flaks, finner du en Brian Johnson eller en Ronnie James Dio, men sannsynligvis ender du opp med en Gary Cherone eller en Blaze Bailey. Og stakkars Ripper har i ettertid havnet i skuffen merket «Rockens Pausefisker – mens vi venter på at far skal komme hjem».
«Jugulator» er ikke helt blottet for gode låter. Det avsluttende 9-minutters eposet «Cathedral Spires» er tidvis majestetisk og mektig, og «Bullet Train» sparker ræv. Men her høres Priest mer ut som om de har kastet seg på bølgen av 90-talls metalband, og ikke som de banebrytende pionérene innenfor tungrocken som de var, med tusenvis av band som fulgte i deres forspor. Sjelden har vel kvaliteten på en oppfølgerskive falt mer enn den gjorde fra «Painkiller» til «Jugulator».
16. Sin After Sin (1977)
«Sin After Sin» var et uhyre viktig album for Judas Priest. Ikke bare var det deres første skive på et stort plateselskap, men de fikk også muligheten til å jobbe med en av sine store helter, da Deep Purples Roger Glover sa ja til å produsere skiva. Det hindret ikke Priest i å gi Glover sparken etter en uke, og trygle ham om å komme tilbake uka etter det. Dessverre er produksjonen på «Sin After Sin» alt for tynn og tam, og de beste låtene her kom ikke til sin rett før vi fikk høre de i eksplosive versjoner på liveskiva «Unleashed In The East» to år senere. Først da kom knalllåter som «Sinner» og «Diamonds And Rust» til sin rett. Balladen «Last Rose Of Summer» trekker energinivået voldsomt ned midtveis, og de første låtene på side 2 er i beste fall ok. Rob Halford kom i praksis ut av skapet i «Raw Deal» med tekstlinjene
«I made the spike about 9 o’clock on a Saturday
All eyes hit me as I walked into the bar
The spikey leather guys were foolin’ with the denim dudes
A couple cards played rough stuff, New York, Fire Island»
(Og Fire Island var det mest populære homsestedet i New York på 70-tallet.)
Og så har vi avsluttende «Dissident Aggressor», en låt som sammen med Queens «Stone Cold Crazy» og Black Sabbaths «Symptom Of The Universe» nærmest satte standarden for hvordan den fremtidige sjangeren thrash metal skulle høres ut – bare spør Slayer som har covret låta. Likevel, tross at Judas Priest her har sin mest teknisk dyktige trommis i Simon Phillips (her bare 19 år), og den åpnet porten for NWOBHM, så hører vi heller på liveversjonene av de beste låtene herifra fremfor å sette på «Sin After Sin».
15. Point Of Entry (1981)
Judas Priest fikk sitt store gjennombrudd i 1980 med «British Steel», men oppfølgeren «Point Of Entry» må dessverre sies å være et halvhjertet Priest på autopilot. Det er vel og merke et par klassikere her av ypperste merke, først og fremst «Heading Out To The Highway» og «Desert Plains», som de regelmessig spilte live så sent som i fjor. Og «Hot Rockin'» holder også mål. Men det er alt for mye fyll(e)materiale her. Priest spilte inn denne skiva på partyøya Ibiza, og har i ettertid innrømt at de var altfor distraherte av barene og nattklubbene i nærheten til at de klarte å fokusere på å skrive og spille inn et knallbra album. Låter som «Don’t Go» og «You Say Yes» er lavmål sammenlignet med deres beste materiale, selv om førstenevnte faktisk ble en singel. Selv platecoveret virker som et hastverksarbeid – og hva innebærer egentlig tittelen «Point Of Entry»? Til og med Halford sjøl er usikker på akkurat det.
14. Ram It Down (1988)
Den siste skiva Priest lagde på 80-tallet var tydeligvis en motreaksjon på det foregående albumet «Turbo», som var eksperimentelt og kontroversielt på grunn av bruken av synth’er. På «Ram It Down» var de tilbake til den harde heavy metalen som de ble kjent for i utgangspunktet, uten at resultatet kan sies å ha blitt blendende. Det er et par låter her som er strålende, som «Blood Red Skies», mens b-materiale som «Love Zone», «Love You To Death» og «I’m A Rocker» hadde ærlig talt gått fullstendig i glemmeboka inntil vi nylig hørte på skiva igjen. Og den dritkjipe coveren av «Johnny B Goode» skulle aldri ha vært inkludert. Priest innså også at Dave Holland ikke var i stand til å gi dem den trommelyden de var ute etter denne gang, og brukte hovedsakelig trommemaskiner på «Ram It Down», noe som også setter sitt preg på skiva – den er veldig maskinell. Dette var også den siste skiva Priest lagde med sitt ‘sjette medlem’, produsent Tom Allom, inntil han gjorde comeback med «Firepower».
13. Nostradamus (2008)
Sjelden har vel et album fra Judas Priest delt fansen så grundig i meningene som det «Nostradamus» gjør. Og på toppen av det hele regner både Halford og KK Downing dette som den uoppdagede perlen i Priest-kanonen, skiva som alle før eller siden kommer til å innse genialiteten i. Og uansett hva man måtte mene om musikken her, må man bare gi de honnør for innsatsen. At arbeidersønner fra midt-England lager et 23-låters konseptalbum om en fransk astrolog fra middelalderen er oppsiktsvekkende nok i seg selv. Visst oser det av Spinal Tap til tider, visst er det overpompøst og visst er det altfor langt med sine 105 minutter, men det er heller ikke så ille som mange skal ha det til hvis man kutter bort daukjøttet. Og her er det mye daukjøtt. Og det er nærmest utrolig å tenke på at dette er akkurat det samme bandet som lagde «Painkiller», for kontrastene er enorme. Men er man tålmodig og hører på «Nostradamus» mange nok ganger, vil perlene utkrystallisere seg. Mange kom seg sikkert ikke gjennom hele skiva engang, og har dermed gått glipp av det avsluttende 8-minutters eposet «Future Of Mankind», som er rett og slett majestetisk, og står som en bauta blant Judas Priests aller beste låter. Igjen, bandet skal ha kudos for å følge sin egen muse denne gang, og hadde de bare våget å løpe linjen helt ut og faktisk turnere skiva (istedet for å feige ut og gjøre en «British Steel 30 Years Anniversary Tour» hvor de kun spilte to låter fra «Nostradamus»), kunne den nok ha hatt et helt annet ettermæle i dag. Hør på denne skiva en gang til med et åpent sinn.
12. Stained Class (1978)
«Stained Class» var spesiell på mange måter i Priest-historien. Her så man for første gang den nå så ikoniske Judas Priest-logoen som har prydet alle skivene siden, med unntak av Ripper-skivene og «Nostradamus». Det var den første som kom inn på Billboard-lista i USA. Og dette er den eneste skiva hvor samtlige bandmedlemmer er kreditert som låtskrivere. En ting er at bandets trofaste sliter, bassist Ian Hill, er kreditert på «Invader», men trommis Les Binks leverte en Priest-klassiker i form av mektige «Beyond The Realms Of Death», som er den eneste låten fra denne skiva som mer eller mindre kontinuerlig har holdt stand på bandets setliste helt frem til i dag. Grunnet nok en forholdsvis tam produksjon kom ikke åpningslåta «Exciter» til sin rett før på «Unleashed In The East», mens coverlåta «Better By You, Better Than Me» ga bandet store problemer i rettssaken 12 år senere hvor Priest ble anklaget for å ha drevet to unge fans til en selvmordspakt. Selv om «Stained Class» regnes som en av bandets klassikere, er det ikke mange kanonlåter her – svært få ha blitt fremført live de siste 40 år – og igjen er lydbildet for tynt og tamt til at vi har skiva høyere opp på lista.
11. Redeemer Of Souls (2014)
Mange var spente på om Priest kunne overleve tapet av en fra frontrekka og låtskrivertrioen Tipton/ Halford/ Downing, etter at KK brått takket for seg i 2011. Men den unge erstatteren Richie Faulkner, som ble født mens hans fremtidige bandkolleger jobbet med «British Steel», viste seg å gi bandet et sårt tiltrengt energiinnsprøytning på scenen. Seks år etter «Nostradamus» var de endelig klare med «Redeemer Of Souls», og nok en gang vendte Priest tilbake til komfortsonen etter å ha levert et kontroversielt album. For dette låt som klassisk Judas Priest, noe som var innlysende fra det raske åpningssporet «Dragonaut» og tittelsporet. De klarte ikke holde oppe kvaliteten gjennom en hel time, enkelte låter høres ut som et band på autopilot, og det er ikke mange låter her som ville forsvart en plass på setlista på en Priest-konsert pr i dag. Men det hadde ikke gjort noe om de hadde dratt frem den avsluttende balladen «Beginning Of The End», en låt som frembringer ekko av klassikere som «Beyond The Realms Of Death».
«Redeemer Of Souls» er ikke blant Priests klassikere, men den beviste at bandet fortsatt hadde mye å gi, og at det så absolutt var liv etter KK.
10. Angel Of Retribution (2005)
Forventningene fra fansen var enorme til den første skiva med Rob Halford tilbake på vokal siden klassikeren «Painkiller», etter et tiår med to skuffende utgivelser med Ripper i front. Men gjenforeningen var nær sagt uunngåelig, og åpningssporet «Judas Rising» fikk utvilsomt millioner av fans til å trekke et lettelsens sukk med sin «Victim Of Changes»-aktige gitarintro før et skjærende Halford-hyl og doble basstrommer kom rullende inn. Priest var så definitivt tilbake, både i fansens hjerter og i Oslo Spektrum etter å ha blitt henvist til Rockefeller ved de siste Norgesbesøkene. Selv om de stort sett holdt seg til malen, bevegde de seg utenfor komfortsonen et par ganger, i form av den bassdrevne poplåta «Worth Fighting For», den akustiske balladen «Angel» (som vi ikke hadde hørt maken til siden «Before The Dawn») og den symfoniske «Eulogy» som nesten fungerte som intro for det 13-minutters magaplasket «Loch Ness», hvor Priest gikk Spinal Tap ettertrykkelig i næringa. Selv om ikke alle låtene holdt mål, var det mer enn nok til å gjøre fansen fornøyde, og pila pekte rett til værs fra den foregående kalkunen «Jugulator» fire år tidligere.
9. Killing Machine (1978)
«Killing Machine» er uten tvil broa mellom det lett progga Queen-inspirerte 70-talls-Priest med 8-minutters låter, og det fintrimma 80-talls-Priest med skarpe gitarriff, nagler og lær og konsise 3-4-minutters metal-låter. Her ser vi at det klassiske Priest begynner å ta form, både lydmessig og imagemessig. Kontrasten fra de foregående skivene er slående – ved siden av «Painkiller» og «Sad Wings Of Destiny» representerer «Killing Machine» det største veiskillet og stilskiftet i Judas Priest. Klassikeren som fortsatt er bankers på enhver Judas Priest-konsert er «Hell Bent For Leather», men det er ikke nødvendigvis den beste låta her – akkurat den hederstittelen kan vi likegjerne gi til steintøffe «Running Wild» eller åpninga «Delivering The Goods». Priest fikk sin første opptreden på Top Of The Pops med «Take On The World», en låt Halford har innrømt var sterkt ‘inspirert’ av «We Are The Champions», og vi får en særs sjelden helakustisk ballade i «Before The Dawn». Dette var den siste skiva med trommis Les Binks, og man legger lett merke til at trommespillet her er mer intrikat enn det Dave Holland leverte på alle 80-tallsskivene. «Killing Machine» var absolutt et forvarsel om hva som skulle komme, og for å bruke deres egne ord; her leverer de varene.
8. Firepower (2018)
Priest fikk seg nok et stygt skudd for baugen da det like før utgivelsen av «Firepower» ble kjent at Glenn Tipton var diagnosert med Parkinsons, og kunne ikke delta for fullt på den forestående turnéen. Hvor mye av gitarene han faktisk spiller på «Firepower» er uvisst, men dette må likevel være et av de beste albumene vi noen gang har fått fra noe band over 40 år ut i sin karriere. Det er ikke ofte det spruter energi fra band hvor de fleste bandmedlemmene er nærmere 70 enn 60 (Tipton hadde faktisk bikka 70 på dette tidspunktet), men det skulle du jaggu ikke trodd i det tittelsporet flerrer huden av ansiktet ditt med flammekaster. Rob Halford på 66 imponerer også kraftig vokalt. Høy kvalitet på låtskrivinga gjennom hele skiva, og spesielt dobbeltlåta «Guardians»/ «Rising From Ruins» ville nå ha vært en Priest-klassiker av dimensjoner om den hadde blitt utgitt på 80-tallet. At de hadde fått tilbake gode gamle Tom Allom i produsentstolen, for første gang siden «Ram It Down», bidro også kraftig til at dette låt som Priest akkurat som i stormaktsdagene.
7. Invincible Shield (2024)
Femti år etter «Rocka Rolla», og tretten år etter at bandet la ut på en avskjedturné og hyret inn en Richie Faulkner for å hjelpe dem fullføre turneen, så klinker Priest til med et av de mest helstøpte og bunnsolide albumene (anmeldt her!) i hele sin 50 år lange karriere. Og dette til tross for at Halford nå hadde blitt 72 år gammel, og Glenn Tiptons Parkinsons-sykdom hadde redusert ham til mentor og låtskriver. Og man kan argumentere at svært få av låtene herifra vil kunne hevde seg på en «Best Of Judas Priest», men energinivået her er helt utrolig. På dette stadiet av sin karriere er 99,9% av band på autopilot og leverer trøtte pliktløp (og 99,99 % av alle band runder aldri 50 år uansett!), men ikke Priest. De klinker til med en sult og en energi som et 40 år yngre band ville ha misunt dem. Og produksjonen til turnegitarist Andy Sneap er gnistrende. Hvis dette er Priests siste skive, så går de ut med flagget til topps, men i skrivende stund virker de så vitale at det ville ikke forundre oss om det kommer en tyvende studioskive i løpet av et par år.
6. Sad Wings Of Destiny (1976)
Ikke mange artister har tatt et lignende kvantesprang fra første til andre skive som det Priest gjorde. Fra et sprikende og stilmessig vaklende debutalbum til et album som nærmest definerer heavy metal. Åpninga «Victim Of Changes» setter standarden med åtte minutter som fortsatt er en av de feteste låtene innenfor sjangeren. Andresporet, Glenn Tiptons «The Ripper» maner frem bildet av et tåkebelagt 1800-talls østkant-London, og Halfords åpningshyl gir oss fortsatt frysninger. Så har vi dobbeltlåten «Dreamer Deceiver / Deceiver» som er rappa fra Led Zeppelins lomme. På side 2 har vi to låter som oppnådde klassikerstatus i liveversjoner på «Unleashed In The East» – både «Tyrant» og Genocide» blir monstere her. «Epitaph» er enestående i Priest-sammenheng som den eneste (?) låta med kun piano og vokal, og her skinner bandets beundring for Queen igjennom. På «Sad Wings Of Destiny» får både Tipton, Halford og Downing fotfeste som låtskrivere, og spesielt gitaristene knakk koden for samspillet her. Et knallsterkt album fra start til mål.
5. Painkiller (1990)
Etter en nedtur med «Ram It Down», ga Judas Priest kritikerne svar på tiltale med å levere en av de mest energiske og kraftfulle skivene i sin karriere, og «Painkiller» er den dag i dag regnet som en av fansens favoritter. Nok en gang klarte Judas Priest å fornye seg, godt inspirert av nyere og hardere band, og vervet mengder av yngre fans. Bandets nye trommis Scott Travis satte seg umiddelbart i respekt med en mektig åpning av det nå klassiske tittelsporet, og det er lett å forestille seg at hans inntreden bak slagverket inspirerte bandets hardere retning. Du skal være ganske ignorant for å ikke registrere at det er en ny mann bak slagverket her. Lydbildet her er også mye hardere enn det Allom ga de på 80-tallet – men det var ikke første gang bandet hadde jobbet med produsent Chris Tsangarides, han var faktisk lydtekniker på «Sad Wings Of Destiny».
Så hvorfor har vi «Painkiller» helt nede på 5.plass? Vel, med unntak av tittelsporet holder egentlig ikke resten av side 1 så høy standard, og spesielt «Metal Meltdown» drar hele hetsinntrykket ned et par hakk. På side 2 derimot… her kommer den ene perlen etter den andre, uten ett eneste dødpunkt. «Night Crawler», «Between The Hammer And The Anvil», «A Touch Of Evil» og «One Shot At Glory» ville alle skapt ekstase på en Priest-konsert i disse dager. «Painkiller» ble et monumentalt punktum for den klassiske besetningen, siden Rob Halford trakk seg ut av bandet i 1991, og Priest gikk inn i sin egen mørketid som skulle vise seg å vare i tretten år inntil en innlysende gjenforening endelig ble offentliggjort.
4. Turbo (1986)
«Turbo» er uten tvil det mest kontroversielle albumet i Priests historie, på grunn av bruken av de nye synthgitarene, og de fikk mye tyn og kritikk for dette, om at de hadde blitt kommersielle. Men det må sies at Iron Maiden gjorde bortimot det samme i 1986, uten at de fikk i nærheten så mye kritikk for sin «Somewhere In Time» som det Priest fikk. Riktignok er synthgitarene mer dominerende på «Turbo», og pendelen svingte snart i motsatt retning med «Ram It Down», men i senere år har Priest selv vist mer stolthet over «Turbo», og den har tålt tidens tann bedre enn flere andre skiver i Priest-kanonen, selv om den mer enn noe annet Priest-album er preget av tidsånden. Det er lett å trekke soniske paralleller til andre samtidsutgivelser som f.eks ZZ Tops «Afterburner». Det er definitivt et par blødmer her, som småpinlige «Parental Guidance» og «Wild Days, Hot & Crazy Nights» (Jeez…), men ellers er dette en skive som har fått ufortjent mye negativ kritikk. Her er perler som det udødelige åpningssporet «Turbo Lover», og episke «Out In The Cold» er en fantastisk bra låt. Til tross for (nok en) pinlig låttittel, har «Hot For Love» en av de kuleste tostemte gitarsoloene Tipton & Downing har spilt inn, og «Reckless» er en oversett diamant, den tøffeste låten de aldri har spilt live. I løpet av innspillingen havnet Halford på sin første og eneste rehab, og kom sober og skarp tilbake til studio for å fullføre vokalen på «Turbo».
3. Defenders Of The Faith (1984)
Halford & co innså at de hadde gjort det meste riktig på «Screaming For Vengeance», og var veldig innstilt på å bygge videre på det de hadde gjort der. Oppskriften var den samme, med et fantasimonster på coveret (denne gang «The Metallion»), med den nå faste produsenten Tom Allom, og de var tilbake på Ibiza uten å gjenta faseden fra «Point Of Entry»-innspillingen. Åpningssporet «Freewheel Burning» inneholder alt Judas Priest representerer, og på påfølgende «Jawbreaker» har Halford sneket inn en av sine mange referanser til homsesex. Selv om dette er et ganske hardt album, oppleves det likevel mer kommersielt enn «Screaming For Vengeance», og det var et naturlig skritt på vei mot «Turbo». Vi får en sjelden ballade i nydelige «Night Comes Down», de gjør nok en melodiøs låt som de fikk fra låtskriver Bob Halligan Jr («Some Heads Are Gonna Roll») og gjør den totalt til sin egen, og tulleteksten som Halford skrev i fylla til «Eat Me Alive» ga de senere trøbbel med Tipper Gore og PMRC. Skal man pirke, kan man alltids si at avslutningen med «Heavy Duty» og tittelsporet ikke er helt tipp-topp, men ellers viste «Defenders Of The Faith» et band i kreativ medvind som oser av selvtillit.
2. British Steel (1980)
Dette var skiva hvor Priest for alvor lærte seg å kutte bort daukjøttet inntil de satt igjen med purt gull og kortere, mer fokuserte låter. Og sjelden har vel et cover beskrevet musikken bedre. Skiva ble innspilt i Ringo Starrs studio Tittenhurst Park, John Lennons gamle hjem, for første gang med produsent Tom Allom, som Priest hadde fått sans for etter at han miksa liveskiva «Unleashed In The East» året før, og lydbildet på «British Steel» låter mye mer moderne og hvasst enn Priest hadde vært på 70-tallet. Dette var også debuten til deres nye trommis Dave Holland, og hans enklere spillestil passet perfekt inn i Priests nye stil og ga bandet et groove de ikke hadde hatt tidligere. Selv om det er trippelen «Breaking The Law», radiohiten «Living After Midnight» og signaturlåten «Metal Gods» som ruver her, så er det ikke skyggen av en dårlig låt her. De beveger seg utenfor komfortsonen med den bassdrevne «The Rage» som flørter med reggae, de kom på Top Of The Pops med allsanglåten «United», og de aggressive «Rapid Fire» og «Steeler» sitter som en øks i bakhodet. Her falt alle brikkene på plass – både musikken, coveret og bandet nye lær-image satt 100% – slik vi har lært å elske Judas Priest.
1. Screaming For Vengeance (1982)
Platecoveret gir oss et solid hint om hva som venter oss – det er stilrent, majestetisk og futuristisk. Bandet var fullstendig klare over at de hadde noe å bevise etter at de hadde vært solid ute av kurs på den foregående «Point Of Entry». Allerede fra første sekund viser Judas Priest oss hvor skapet skal stå med den korte instrumentalen «The Hellion», ett av de mest ikoniske åpningsspor i tungrockens historie, og følger opp med dobbelen «Electric Eye» og «Riding On The Wind» – du rekker knapt å få pusten tilbake før du er halvveis på side 1. Produksjonen er også helt strålende, og har virkelig tålt tidens tann – det låter like friskt og massivt i 2020 som da albumet først kom for nesten 40 år siden. De har et tittelspor som er så hardt og aggressivt at det nærmest river huden av ansiktet ditt, men samtidig har du mer melodiøse låter som «(Take These) Chains» eller «Fever», og de fikk en uventet radiohit og allsanglåt med «You’ve Got Another Thing Comin'». Halford har aldri sunget bedre enn han gjør her på «Screaming For Vengeance», Tipton og Downing sementerer her sitt navn som rockens kanskje mest samstemte og visuelt ikoniske gitarduo. Sjekk ut livevideoen fra den påfølgende turnéen («Live Vengeance ’82») og se Judas Priest på sitt aller, aller beste.
Les intervjuer med Rob Halford HER! Med Glenn Tipton HER og HER! og med KK Downing HER!