Sony
Hvis du, som undertegnede, har vært Priestfan siden du var tretten, så er det komplett umulig å la være å sitte og sikle og glise salig som en annen tulling mens du nyter synet og lyden av det som skulle være den siste Judas Priest-konserten, innspilt på Hammersmith i London i mai 2012. Siden har dette blitt nedtonet til den siste konserten på den aller siste verdensturneen – så alt tyder på at vi ikke har sett Rob Halford & co for siste gang. Til tross for at tittelen «Epitaph» mer enn antyder at en av tungrockens giganter nå stedes til hvile for godt. Enhver Priestfan klarer lett å gjette seg til 80% av låtene på setlista – på en såkalt avskjedsturne kommer de ikke unna alle klassikerne som vi har hørt de spille tusen ganger før, med fokus på gullalderen 1978-1982. Det spesielle med setlista på denne turneen er at den inkluderer minst en låt fra hvert av albummene med Halford på vokal (At de dropper låter fra Ripper Owens-epoken er helt greit for meg, selv om det for så vidt hadde vært av akademisk interesse å høre Halford tolke «Cathedral Spires» eller «Hell Is Home») Det betyr at det inkluderes obskure låter som «Starbreaker» fra «Sin After Sin» , «Never Satisfied fra debuten, «The Sentinel» fra «Defenders Of The Faith» og «Blood Red Skies» fra «Ram It Down» – låter som ikke har blitt fremført live på 20 eller 30 år eller mer. Og det er moro!
Judas Priest er såpass drevne at de gjør rett og slett ikke dårlige konserter, og nykomling Richie Faulkner, som erstattet bandets grunnlegger KK Downing på gitar like før turnestart, har faktisk gitt Priest et tupp i ræva og en ekstra vitamininnsprøytning – jeg savner merkelig nok ikke KK. Men det må innrømmes at dette er ikke Judas Priest på sitt ypperste – Rob Halford har blitt 62 år gammel og stemmen hans er en skygge av det den en gang var. Han har heldigvis vett til å ikke prøve seg på toner som han vet at han ikke lenger har sjangs til å nå (Hører du, Paul Stanley?! Gratis tips til deg her!!) og han er fortsatt den autoritative metallguden på scenen, til tross for flere kostymeskift enn Beyonce i løpet av de to timene. Men det er ingen krise, han gjør jobben og vel så det, med unntatt av på den særdeles krevende «Painkiller», hvor det skringrer kraftig. (Hvis du vil se Priest og Halford på den absolutte høyden, så kjøper du heller DVDen «Live Vengeance ’82» – men den har du selvsagt allerede. Selvsagt.)
Audiovisuelt er det intet å utsette på «Epitaph» – kameraene fanger inn konserten så man ønsker man var der, og det pøses på med røyk og lasere, pyro og motorsykler. En orginal vinkling er kameraet som er festet rett over trommis Scott Travis – fy faen for et vingespenn den mannen har! Tom Allom, Priests produsent fra gullalderen på 80-tallet, har blitt hanket inn for å mikse og mastre lyden – og det kan han. På det feltet er «Epitaph» den suverent beste DVD-utgivelsen til Judas Priest, det eneste minuset er det totale fravær av alt bonusmateriale, som intervjuer eller kommentarspor. Men er du fan, så blir du ikke skuffet over pakken. Kjør på!
Utgivelsesdato 28.mai 2013