Fredag 22. mars 2024
Det var duket for en skikkelig vennskapskamp i hard rock og heavy metal mellom Norge og Sverige denne vårlige fredagskvelden i Oslo. Arenaen var Vulkan Arena og det skulle bli en riktig så frisk og innholdsrik kamp med høyt tempo og intensitet fra både det svenske og norsk/italienske laget. Et fullstendig fullstappet Vulkan fikk bevitne to sultne band som umiddelbart gikk til angrep med blod på tann.
Først ut var svenske Wolf som har holdt på helt siden 1995. Bandet har ikke vært av de mest produktive, men har noen virkelige gode skiver og låter i bagasjen. Vokalist og gitarist, Niklas Stålvind, som også for ordens skyld er grunnlegger og turboen i bandet, fyrte i gang første akt og det luktet formelig svidd allerede etter første låt. Ikke bare dro han det ene fete riffet etter det andre, men for en vokalprestasjon. Det er mange år siden jeg så Wolf sist, og han har virkelig ikke tapt seg. Det har heller ikke den gamle kjenningen, Pontus Egberg, som mange kanskje har sett som leiesoldat i King Diamond og Treat i de senere årene. Med en unik tilstedeværelse og innlevelse på scenen var det en fryd å se en bassist av dette kaliberet tilføre lydbildet og låtene en ekstra dimensjon live. Det låt tungt, fett og rett og slett fantastisk bra. Til og med lyden var opp i mot optimal med Stålvind sin vokal perfekt i miksen. Det er fort gjort å glemme “statistene” i bandet, Simon Johansson og Johan Koleberg, på henholdsvis gitar og trommer, men de leverte også så til de grader med stødighet og total innlevelse på scenen. Det så også ut til at mange av de fremmøtte virkelig satte pris på det som foregikk på scenen, bortsett fra et par fulle idioter som var mer opptatt av å chugge øl og brøyte seg fram og tilbake fra baren i kampen om å bli fullest. Mulig de trente seg opp til Tom Waits-løpet. Det er lov å kose seg på konsert, men de gikk glipp av en fantastisk opptreden av et band som virkelig innehar ånden av ekte heavy metal og evner å formidle det med sjel og autentisitet. Noe undertegnede og tydeligvis majoriteten satte pris på. Og selvfølgelig avsluttet de settet med rosinen i pølsa og selve signaturlåta “Speed On”. En låt som gjenspeiler hva dette bandet kan og består av. Nemlig ekte metal. Ikke ofte at oppvarmingsbandet får skikkelig trampeklapp og velfortjent stående ovasjoner, men det fikk heldigvis Wolf. 5/6
Så var det klart for andre omgang og Norges kanskje mest oversette vokalist gjennom tidene, Jørn Lande. Misforstå meg rett, men jeg våger påstanden om at det å bli profet i eget land gjør seg gjeldende i dette tilfellet. Vel og bra at Vulkan Arena var fylt til randen, men det burde vært Oslo Spektrum eller i det minste Sentrum Scene spør du meg.Og i hvert fall når en tenker på at han ikke har gjallet i Oslo siden 2015. Men nok om det, la oss komme til kveldens begivenhet. Jørn Lande er ikke bare Jørn, men også bandet Jorn. Det har vært mange konstellasjoner i bandet opp gjennom årene, og selv om Jørn Lande er midtpunktet, er også han avhengig av gode musikere, både på scenen og i studio. Og det hadde han også med seg denne kvelden. Personlig savnet jeg nok Willy Bendiksen på trommer, som har en naturlig slepenhet og evne til å ligge akkurat litt bakpå, og selv om Francesco Jovino som nå har vært med i flere år er en strålende trommeslager, har han en annen stil og låter mer metal, men dette blir flisespikkeri og en helt subjektiv opplevelse. Om noen skulle være i tvil, så låt det kuler og krutt uten tvil. Så var det Jørns høyre hånd, eller rettere sagt venstre hånd på scenen, Tore Moren, som nok en gang briljerte med stødige riff og vaskeekte rock ‘n’ roll faktor, bare slik han kan. Han lot seg heller ikke affisere av litt tekniske problemer. Et av de nyere tilskuddene i Jorn, Adrian Sunde Bjerketvedt, eller Adrian SB som han kaller seg, fikk også virkelig vist seg frem denne kvelden, og det var nok ikke bare undertegnede som lot seg imponere over noen virkelig fantastiske gitarsoloer. Vel verdt å sjekke ut soloskiva hans som kom for et par år siden, for de som verdsetter instrumentalmusikk i samme gate som Vinnie Moore, Marty Friedman, Joe Satriani og co. Så var det hovedpersonen selv, Jørn Lande. Selve definisjonen på ekte, naturlig og rå vokalkraft der hver tone kommer fra hjertet og uten tvil baller. Jeg skal ærlig innrømme at jeg var litt spent på hvor bra han kom til å levere denne kvelden, da siste gang jeg så han var ute på bøljan blå (Rock The Boat-2019) og det var en høyst middelmådig seanse i mine ører. Heldigvis innfridde han til fulle, og det er bare å ta av seg hatten for det han fortsatt er i stand til å levere som vokalist i en alder av 55 og med stemmebånd som virkelig har fått kjørt seg i en mannsalder. Ikke bare har han en fortsatt stor stemme, men også scenepersonlighet. Det ble som så mange ganger før mye småpludring mellom låtene og denne gangen veksling mellom norsk og engelsk da det viste seg at det var engelskmenn i salen. Jeg skjønte ikke halvparten av det han sa på engelsk, og det tror jeg hverken bandet, engelskmennene eller det norske publikummet heller gjorde. Men det spiller ingen rolle, det er bare Jørn Lande.
Settlista må også nevnes selvfølgelig. Vi fikk servert en god blanding av gamle slagere og nyere materiale, samt en knippe coverlåter. Helt subjektivt verdsetter jeg nok de eldre låtene slik som “Out To Every Nation” og selvfølgelig “Blacksong”, men det svingte for all del av “Life On Death Road” og “Over The Horizon Radar” også. Så var det coverlåtene da, og det er ikke mange som evner å gjøre de til sine egne slik som Jorn gjør. Det er nesten umulig å ikke få klump i halsen og blanke øyne når Jørn Lande drar på med klassikere som “Mob Rules”, “Stand Up And Shout” og “Rainbow In The Dark” i beste Ronnie James Dio ånd. Få om noen er i nærheten av å levere RJD så naturlig, uanstrengt og ekte som Jørn Lande. Ett ord er nok for å beskrive det: MAGISK! Men som om ikke det var nok kom det også to store overraskelser i form av en “glemt” Uriah Heep-perle og en svensk lego-metal låt. Låta “Too Scared To Run” fra Uriah Heeps sterkt undervurderte skive “Abominog” fra 1982 har nå Jorn hentet opp fra glemselen og børstet støv av med hell. Bortsett fra at Jørn hevdet at dette var en låt fra 70-tallet, gjorde han og bandet alt riktig og fikk den til å låte Jornsk. Jørn Lande sang fletta av Peter Goalby for å si det mildt. Hvis Goalby noen gang får høre denne versjonen vil han sannsynligvis bli både stolt og imponert. En vanvittig fet låt med et herlig driv som virkelig fortjener å se dagens lys igjen. Kveldens absolutt største overraskelse var utvilsomt en ny cover av Ghosts “Square Hammer”, og selv om Jørn Lande selv er i tvil om denne skal med på neste “Heavy Rock Radio III”, så levnet kveldens opptreden liten tvil om at den må med. Snakk om å gjøre en låt til sin egen. Originalen er grei nok den altså (liker egentlig ikke Ghost så godt), men både Lande selv og resten av bandet ga låten både baller og tyngde. Hjelper fint lite med pavehatt, glitter og fjas, når du blir spist levende av en norsk viking fra Rjukan som bruker stemmen som eneste våpen.
Joda, som de fleste sikkert har skjønt så ble det en riktig så trivelig aften på Vulkan, og det er umulig å komme utenom at Jørn Lande selvfølgelig var kveldens midtpunkt. Men resten av bandet fortjener stor honnør for spilleglede og dyktighet, uten deres innsats kunne det blitt en middelmådig kveld. Det låt tett som en badehette, noe som gjorde at Jørn Lande kunne sveve over kompet med pur råskap. Lydmannen skal også få ros for et stort sett godt balansert lydbilde (feedbacken var Jørn sin feil) hvor ikke bare vokalen kom frem, men også resten av bandet fikk sin plass. Det skapte en virkelig god dynamikk. Publikum var også med og det var helt tydelig at et fullsatt Vulkan satte stor pris på å se Jørn Lande i fri dressur igjen. Da blir det kanskje en ubetydelig observasjon og uinteressant mening hva en skarve musikkanmelder måtte skrable ned dagen derpå. Men for min del ble dette nesten å gjenoppleve tidenes beste vokalist, Ronnie James Dio. Mulig jeg lot meg rive med i ren euforisk nostalgi og hva som en gang var. Men følelsen jeg stod igjen med etter konsertslutt var nesten den samme, en unik konsertopplevelse med en gigantisk stemme som fyller hele rommet og du håper at kvelden aldri vil ta slutt. Da driter jeg fint i at jeg befinner meg i et sjelløst og knadd konsertlokale som lukter svette, øl, promp og hovedpersonen er fra Rjukan. 5.7/6
PS: Og vennskapskampen endte for ordens skyld 2-1 til Norge med Jørn Lande som matchvinner med en kanonkule i krysset.
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Anine Desire