Inside Out
Det er bare å konkludere med at alt har fungert i denne prosessen; komposisjon, utførelse, tekstforfatting, miks og produksjon. Rudess er en keyboardist det er en fryd å høre på, han har en flyt jeg ikke opplever med mange tangentører, noe som kommer spesielt opp i dagen når han gir ut soloalbum, og med “Permission To Fly” er det vanskelig å holde igjen superlativene. Fra første til siste tone er det tydelig at han setter musikken først, med det tekniske møysommelig flettet inn i komposisjonene. Det forventes ofte at med musikere av dette kaliberet, tempo og teknikk ligger i førersetet, og det skjer ikke sjelden at de får passet sitt påskrevet som “sterilt og ufølsomt”, men det er overhode ikke tilfelle i Rudess´ verden, noe vi prater om i intervjuet i septembernummeret av NRM. (Abonner her!)
Vi får det vi forventer i åpningssporet “The Final Threshold”, i alle fall i introen, før det roer seg ned betraktelig når verset kommer inn. Allerede her blir jeg oppmerksom på en stemmeprakt jeg skal bli svært nysgjerrig på underveis i lyttinga. Britiske Joe Payne var et fullstendig ukjent navn da jeg mottok plata, men det ble det raskt endringer på, for han er svært delaktig i at den har gjort så dypt inntrykk som den faktisk har. Men mer om det senere, for det ble også tydelig at tekst og melodi henger sammen på en helt spesiell måte på denne plata. All lyrikk er signert Ariana Rudess, Jordans datter, og med min kjennskap til farens måte å tenke på, blir det tydelig at datteren har arvet en del av pappas måte å tenke på. Å flette sammen tekst og frasering er en kunst, noe Ari, som Jordan kaller henne, viser å beherske svært godt. Spesielt “The Alchemist”, “Embers” og “Shadow Of The Moon” oppfattes som skreddersydd for musikken, og når Payne synger “Hear the roar, the engine´s on” på sistnevntes refreng, er det som en Stanley Kubrick-film starter for mitt indre øye. Plata er et mesterverk fra start til slutt, men de tre ovennevnte låtene står seg ut som de som fanget meg mest, og da kanskje spesielt “Embers”, der Payne virkelig kryper under huden min. Da denne låten kom, ble jeg fullstendig fanget av klangen i stemmen hans, og refrenget er bare akk så vakkert. Det øyeblikket når stemme, frasering og tekst inngår en perfekt symbiose er ufattelig sjelden, men denne låta har virkelig gått på repeat på anlegget de siste ukene. Joe Payne måtte jeg gå nærmere etter i sømmene, og det viser seg at han jobber mye med musikaler, noe som forklarer mye hvorfor han høres så filmatisk ut til tider. Man forventer kanskje kastratvokal når prog-metall-musikere gir ut musikk, men her ligger Payne både én og to oktaver under, og med hans rekkevidde over fem oktaver, er det et nydelig spenn i hvordan tekstene formidles.
Like så er “The Alchemist” en studie der Ari har funnet oppskriften på tekst og frasering, spesielt med tanke på at pappa kalles “trollmann” på keyboard. Introen på denne låten ligger i samme landskap som introen på Dream Theaters “The Dance Of Eternity” fra “Scenes From A Memory” (1999), og gir oss akkurat den galskapen vi elsker fra disse gutta. Det er også en av låtene der trommis Darby Todd får skinne litt ekstra. Bevare meg vel, han gjør gagns innsats hele veien, men den lekenheten han utviser, kanskje spesielt på partiene som dufter av cubanske rytmer er bare hoderystende lekent! Like så er åpninga på “Eternal” en studie i progressive krumspring, med full utstrekning i såvel keyboards som trommer. Nærmere tre minutter tar det før vokalen får rom, og innen den tid har vi blitt servert heftig rytmikk, kompliserte keyboard-riff, og ikke minst en solo i velkjent Jordan Rudess-stil. Herlig, herlig! Likevel er det totalinntrykket som gjør denne utgivelsen så spesiell. Det er ingen elementer som forsøker å overgå andre, målet er utvilsomt ‘musikken i sentrum’, noe som skinner svært godt gjennom i hele produksjonen.
Om et annet album overgår “Permission To Fly” i konkurransen om ‘årets album’ på lista mi, skal jeg gjøre noe sprøtt. Jeg aner ikke hva, men slike album kommer det max ett av per tiår, så jeg tror jeg er på trygg grunn. Det er med ståpels jeg serverer Jordan Rudess & co den klareste sekseren jeg har gitt noen gang. OK, da, så har jeg har kanskje vært litt for raus ved et par tidligere anledninger, men denne – denne er fullt fortjent!
6/6 | Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 6. september 2024