Kategorier
Intervjuer Nyheter

Jordan Rudess – Magiker med flygetillatelse

Ventetiden på Dream Theaters nye album virker kanskje lang for mange fans, men keyboardist Jordan Rudess har lagt hodet i bløt på egen hånd, og har lagd et album som forhåpentligvis får mye oppmerksomhet. “Permission To Fly” kom i handelen i september, og etter å ha hatt plata på repeat i et par uker, fikk vi en prat med tangent-trollmannen på Zoom.

Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Jerry LoFaro
Livefoto: Anne-Marie Forker

– Hei, Jordan. Takk for at du tar deg tid til en prat, det må være hektisk for tida.
– Jo takk, det kan du si. Jeg har to album som skal ut, så det er travle tider.
– Vi skal nok innom Dream Theater en tur, men jeg verker etter å høre om soloskiva di, jeg har virkelig dykket dypt ned i den de siste par ukene! Jeg er helt solgt!
– Ååh, det er hyggelig å høre at du sier det, tusen takk!
– Skrev du musikken til “Permission To Fly” samtidig som Dream Theater jobbet med den kommende skiva?
– Nei, egentlig ikke, for når Dream Theater jobber, setter vi av tid til skriving, dermed er det ikke mye rom for å jobbe på egen hånd, pluss at jeg går inn i Dream Theater-modus når jeg jobber med platene våre. Men som sikkert de fleste musikere, så spiller jeg inn et stykke på iPhone-en min om jeg får et inspirert øyeblikk. Heldigvis er det aldri mangel på riff eller ideer verken hos meg eller gutta i Dream Theater, så det å faktisk planlegge låtskriving er ikke noe problem for oss. Det går nok mer i å velge ideer og organisere de.

– Hvordan gikk du fram da du begynte å jobbe med soloskiva (som er anmeldt her!); hadde du noen av musikerne i tankene allerede da?
– Det første jeg gjør, er å finne ut hva slags album jeg har lyst til å lage, og jeg ville ha det i det progressive landskapet. Jeg lager jo mange forskjellige typer musikk, alt fra prog til helt nedpå piano-stykker. Jeg så for meg at jeg ville ha noe i forlengelsen av “Wired For Madness”, som også var en prog-skive. Deretter må jeg finjustere ideene, nesten for å utsette det å faktisk gå i studio for å begynne å spille inn, haha, men det er en helt annen side av saken. Jeg så for meg ei plate der jeg får slippe fri den gale prog-delen i meg, men jeg ville også ha en plate som hadde vokale styrker, med elementer som er enklere å absorbere raskt.  Da avgjørelsen om å faktisk ha vokal på plata ble gjort, kom spørsmålet: ‘Hvem skal synge?’ Det blir et stort spørsmål, når 90% av sangerne der ute låter som kakemonstre for tida. Jeg visste at det kom til å bli vanskelig å velge ut en sanger som fikk til det jeg ønsket å få frem. Jeg hadde noen navn på blokka, men kom jeg til å finne en stemme som var kapabel til å… nei, kapabel blir ikke riktig ord… en stemme som resonnerte slik som jeg ønsket den skulle gjøre? Jeg ville ha en stemme som oppleves som et ekstra instrument, og som jeg kom til å være komfortabel med. Du vet hvordan det er med stemmer. Ta Peter Gabriel, for eksempel. ‘Åh, jeg elsker Peter Gabriel!’  Eller Jon Anderson, som også er svært lidenskapelig. Noen elsker stemmen hans, mens andre ikke klarer å høre på ham. Dermed ble det veldig viktig for meg å finne en stemme jeg var komfortabel med. Etter litt motgang hadde jeg en samtale med Roie (Avin) i Prog-Report, og han nevnte en kar ved navn Joe Payne, og satte meg i kontakt med ham, og han endte opp med å synge på plata. Dermed var tiden inne for å begynne å jobbe i studio, for så lenge grunnideen var klar, og jeg visste hva slags stemme jeg skulle ha med, kunne jeg finne ut av resten underveis. Når jeg vet at Dream Theater har noen sinnssykt hektiske måneder underveis, med både stort plateprosjekt og turné, så vet jeg at jeg har én eller to måneder til rådighet, så det var bare å sette i gang! Den perioden visste jeg kom til å bli svært hektisk, så det var bare å stenge ute verden for ei stund, så jeg fikk prosjektet oppe og stå.
– Joe… Jeg ble fullstendig satt ut av stemmen hans. Han var fullstendig ukjent for meg før jeg fikk plata di i innboksen. Jeg kan ikke huske sist en vokalist har nådd inn til meg på samme måte som Joe har gjort. I mine ører fant du stemmen som kompletterer musikken din. En perfekt symbiose!
– Wow, det er så utrolig fantastisk at du sier det, for det var akkurat det jeg ladde lett etter. Jeg ville ha en stemme som var in tune med musikken, og var som en symbiose, som du sier. Det er noe med energien i musikk; jeg tenker at selv i mine sykeste Jordan-greier, er det alltid en musikalsk energi som slipper igjennom, og akkurat den energien føler jeg at Joe har funnet en kobling til.

– Jeg tror nok alle vil høre de syke, progressive tekniske talentene dine, men det er en musikalitet som flyter gjennom plata fra start til slutt. Jeg opplever en slags kompletthet, om det gir mening.
– Det gir absolutt mening! Du oppsummerer egentlig alt jeg ønsket å oppnå, og det gjør meg veldig takknemlig. Jeg ønsket å lage ei plate som både gir energi, men som også roer ned lytteren, og ordene dine forteller meg at jeg har lyktes med det. Tusen takk!
– Galskapen er jo tilstede, for eksempel introen på “The Alchemist”, som for øvrig er en av favorittlåtene mine, kunne like gjerne ha vært introen på “The Dance Of Eternity”, med raske 16-delsløp over klaviaturet, mens “Embers”, også en favoritt, er mer melodiøs og dempet. Vi kunne lett ha forventet en vokalist som synger en oktav høyere enn det Joe gjør på plata, men når han synger som han gjør, og med musikal-bakgrunnen hans, gir det musikken en ny dimensjon. Om jeg har forstått det riktig står han også bak endel av harmoni-arrangementene?
– Det som skjedde, var at jeg hadde all denne musikken, og jeg la inn ideene mine for melodilinjene til vokalen, og sendte det over til Joe. Da begynte det å nærme seg tiden for å begynne prosessen med Dream Theater, så jeg begynte å bli smånervøs. Jeg hadde kommet så langt at vokalen skulle spilles inn, men jeg hadde ikke arrangert noen harmonier enda. Det viste seg at Joe ikke bare var en svært kapabel vokalist; han var også en strålende musiker, og han sendte meg flere ideer med diverse stemmeforslag, og da snakker jeg ikke bare om stabler av kor i terser og sekster, men kreative forslag fra hans fantasi. Jeg sendte ham midi-filene med noter, og det faktum at han kan noter var svært takknemlig oppdagelse. At han kom med sin fantasi og ga meg innpass i hans musikalske univers var bare helt nydelig. Jeg har jo mitt musikalske univers, med prog, fusion og alt mulig rart, men jeg har også mine begrensninger, så kommer han inn og bare fyller inn tomrommene med sine ideer, og jeg bar satte meg tilbake og tenkte; ‘Wow, du utvidet nettopp universet mitt!’ Joda, det er Jordans musikk, men den har noen andre elementer som du ikke hadde fått fra meg alene. Han hjalp mye på den biten, det var utrolig kult å gjøre det sammen med ham. I tillegg fikk jeg med meg Darby Todd på trommer, en annen musiker jeg er utrolig takknemlig for å ha fått med meg. Musikken er utfordrende, og det må et visst tankesett til for å i det hele tatt kunne ta på seg jobben, og ikke minst for å faktisk kunne utføre den, men Darby sa bare: ‘Bring it on! Give me the hard stuff!’  Jeg sendte ham noen trommeideer som jeg spilte inn på keyboardet, bare så han kunne høre hvor jeg ville ha aksentene og så videre, og da han sendte tilbake filene fra studioet sitt i England, ble jeg imponert over hvor på linje han var med hva jeg hørte for meg. Det var ikke mye av det han sendte over jeg ville endre på, for å si det på den måten. Han gjorde en fantastisk jobb! En annen musiker som gjorde en fantastisk jobb, er gitaristen Steve Dadaian. Han er egentlig tannlege, men er en profesjonell gitarist på alle mulige måter resten av døgnet. Vi satt sammen, og jeg spilte en solo på keyboard, med en gitarlignende lyd, der han foreslo at han kunne gjøre et forsøk på å spille den inn på gitar. Jeg ba ham gjøre et forsøk, så kunne vi høre på det. Jeg tror det var en av soloene på “The Alchemist”, faktisk. Han sendte meg fila, og det slo meg raskt hvor bra det faktisk ble; han blåste et liv i soloen som jeg ikke klarte å få ut på tangentene, så vi endte opp med at han tok flere av soloene som var i samme lydbilde og gjorde de til sine. Fantastisk! Og jeg må selvfølgelig nevne gitarvirtuosen jeg har møtt. En chilener ved navn Bastian Martinez. Han gjør to soloer på plata; én på “Embers”, og én på “Into The Lair”, der han låter litt som Petrucci i de partiene der vi duellerer. I tillegg gjør jeg et par soloer selv også…
– Da kommer vi inn på mitt neste spørsmål.
– …haha, akkurat. Jeg må tenke. Jeg mener det var tre låter; “The Alchemist”, “Haunted Reverie” og én til. Jeg skulle gjerne ha spilt mer gitar, for jeg føler jeg begynner å få tak på det nå, men det var én ting jeg ikke hadde tatt med i beregningen da jeg spilte inn plata; jeg hadde glemt at jeg ikke har lært meg å spille inn gitar. Når jeg spiller inn keyboards jobber jeg via midi, men når jeg spiller gitar, kan jeg ingenting om å flytte lydfiler for eksempel. Vel, kan jeg litt, for jeg har studert teknikkene, men jeg kan ikke nok til at jeg kan hoppe inn midt i en solo for eksempel, så jeg måtte spille alt fra begynnelse til slutt, men jeg føler jeg fiksa det ganske bra til slutt.
– Du slår meg som et ‘tech-head’, så jeg er ikke det minste overrasket over at du går med hodet først inn i ny lærdom.
– Vel, jeg var nødt til å lære meg det av flere grunner i tillegg til plata, men det er et gitarprosjekt som det kommer info om litt senere. Men joda, jeg liker å tilegne meg ny lærdom. Men når vi nå er inne på folk som har jobbet på plata, vil jeg gjerne nevne dattera mi, Ari, eller Ariana som hun heter. Hun har jo skrevet alle tekstene på albumet. Jeg vil nevne det, ikke bare fordi jeg er en stolt pappa, men også fordi tekster er veldig viktige for mange mennesker. Jeg mener at tekster er et element i musikken man ikke skal ta lett på

– Jeg har tekstene i notatene mine her også. Det slår meg at tekstene passer så godt til fraseringene i musikken. Var hun involvert i utviklingen av melodilinjene også?
– Vel, Ari sa til meg at hun ville jeg skulle fortelle folk som spør i intervjuer, at ‘Jeg er født inn i dette miljøet. Jeg har sittet på fanget ditt mens du har spilt progressiv musikk på piano siden jeg var baby, til det faktum at du har lært meg å klappe i 7/8 takt på vei til barnehagen’. Det høres kanskje sprøtt ut, men det er sant. Hun ble ikke musiker, men hun har en veldig naturlig tilnærming til musikk og rytmikk, men hun spesialiserte seg på språk. Hun tok engelsk hovedfag på college, hun snakker italiensk og fransk, og er generelt flink med språk, og hun skriver godt, så da det var på tide å begynne å jobbe med tekstene, tenkte jeg først at jeg kan skrive de selv. Jeg liker å skrive tekster, men det viktigste for meg er hvordan de høres ut. Om de høres kule ut, og ikke forstyrrer flyten i musikken, betyr det ikke mye for meg hvilken betydning de har, da er jeg egentlig fornøyd. Tekster er ikke spesialfeltet mitt, skal jeg være ærlig, så jeg fant ut at om jeg ville ha tekster som hadde flyt, og som fulgte rytmikken jeg så for meg, men som også hadde dybde, måtte jeg finne noen som faktisk er dyktig på tekstformidling. Jeg spurte Ari, og hun sa ja på flekken. Hun angrep tematikken på en måte som gjenspeiler musikken, og vi pratet sammen hver dag, mens hun sendte meg forslag. Det endte opp med å bli en veldig fin prosess, og jeg er veldig fornøyd med resultatet.
– Absolutt! Det er både sci-fi her, historie, alkymi… Dette er ting jeg enkelt forbinder med deg. Tenker dere veldig likt?
– Hun er mye, mye smartere enn meg, så jeg tror ikke vi tenker så likt, haha! Nei, jeg mener det faktisk. Hun er veldig intelligent. Hjernen min fungerer best gjennom musikk. Jeg kommuniserer mye bedre når jeg formidler tanker og følelser via hendene mine. Noen mennesker har fått språket i gave, noe hun har, så der har du det.
– Du kan hilse henne og si at hun formidlet musikken til pappa på en nydelig måte.
– Tusen takk, det skal jeg virkelig gjøre!

– Jeg har lyst til å høre med deg om utviklingen din som pianist, for du har en måte å frasere på, og en teknikk som jeg aldri har opplevd med noen annen pianist. Hvordan har du jobbet for å utvikle stilen din?
– Først og fremst må jeg kanskje takke, men jeg tenker umiddelbart på en samtale jeg hadde i dag med en gitarist, om utfordringene jeg opplever når jeg spiller gitar. Vi var inne på akkurat denne tematikken. Da jeg begynte å spille piano, hadde jeg én lærer det første året, før jeg fikk en ny og fantastisk lærer. Året etter begynte jeg på Julliard, som er et akademi for unge, talentfulle musikere. De var virkelig fantastiske i måten de lærte meg fingeroppsett og -kontroll, hvordan jeg skulle være mest mulig avslappet, og hvordan jeg skulle oppnå finest mulig flyt i spillet. Dette ga meg et fundament for absolutt alt jeg foretar meg, men nå unnviker jeg spørsmålet. Jeg prater om det fysiske i det å spille, men jeg føler du mener på et musikalsk plan. Til det vil jeg si at hva enn du gjør for å skape noe, er det mekanismer jeg forsøker å ta i bruk for å sende signalene fra hjernen, der ideene skapes. Jeg forsøker å artikulere følelser, og disse følelsene er vanskelige å utføre på et instrument, det være seg piano, gitar, trompet, trommer, eller hva det skal være, for disse instrumentene er fysiske, og ikke i stand til å uttrykke følelser. Det vi som musikere ønsker, er at lytteren skal føle de følelsene vi forsøker å uttrykke. Lytteren føler energien vi formidler, men bare vi vet hvor mye øvelse som skal til for å for eksempel gjøre et komplisert fill på et trommesett. Der føler jeg læretiden min som ung var viktig, når de faktisk gikk så grundig til verks for å lære meg hvordan jeg skal fokusere på å formidle følelser. En annen ting jeg er svært opptatt av, er den musikalske fraseringen. Jeg husker en av lærerne mine fortalte meg at alle disse notene jeg spiller, de har ikke samme volum. Hver enkelt note har sin egen plass i lydbildet, sin egen dynamikk og sin egen rekkevidde. Denne læreren ba meg være oppmerksom på bølgelengden i den enkelte noten, mens en annen lærer ba meg tenkte på pusten i frasen, nesten som om det var en menneskelig stemme. Hvordan vi formidler musikk er alltid relatert til pusten vår. Det er mer bak det enn bare den metronomiske måten å spille tonene på, det kan en datamaskin veldig enkelt utføre. Musikk utført av mennesker øker og sakker. Du som trommeslager vet jo dette, la oss bare ta en trommis som Mike Portnoy. Han er kanskje ikke den mest tekniske trommisen i verden, selv om han spiller svært godt, men han spiller svært musikalsk. Det er mye pust i det Mike foretar seg. Når du hører Mike spille, så føler du det, det er sånn han er.

– Når du nå nevner Mike. Hvordan var det å få ham inn i familien igjen?
– Det var dypt emosjonelt da han dro. Det var virkelig tøft! Men vi reiste oss opp, og vi klarte oss ganske bra, vil jeg si. Vi vant en Grammy, og vi lagde mange bra plater. Så runder sirkelen en full runde, og igjen er det svært emosjonelt når han returnerer. For mange er han Dream Theater, og han er i hvert fall minst like mye Dream Theater som noen av oss andre. Å ønske ham velkommen tilbake var en veldig takknemlig oppgave, og veldig følelsesladet, og vi måtte finne måter å la dette skje i livene våre. Det var hardt å se Mike Mangini gå, for vi har oppnådd så mye sammen med ham, men nå var tiden moden for å gjenforenes med Portnoy, og her står vi nå, og det har vært en av de fineste tingene som har skjedd med Dream Theater på lenge. Det føles godt å få ikke bare trommeslageren Mike Portnoy tilbake, men også alle de andre ferdighetene hans. Han er unik på sosiale medier, hans konseptuelle måte å se ting på, og hans øre for detaljer. Det er alltid små detaljer i låtene med ham der man oppdager nye ting hver gang man hører ei låt. Han har en slags regissør-aktig måte å tenke på. Vi har møtt ham med åpne armer og sagt ‘Hei, Mike, bare gjør greia di!’ Vi har latt alle slippe seg løs på denne skiva, og etter å ha gått gjennom det materialet vi har til nå, kan jeg slå fast at Dream Theater-fansen kommer til å freake ut! Det blir et skikkelig kult album, og det er mange kule ting som skjer der.
– Jeg ser for meg at det er en god dose positiv energi i dette albumet.
– Det er det! Alle har bare positive følelser rundt denne plata, helt klart!
– Kommer Mike til å være ansvarlig for setlister og slikt, som han gjorde tidligere?
– Javisst! Han har allerede laget den vi skal bruke på Europa-turneen.
– Kult. Men det er fremdeles ingen utgivelsesdato på skiva?
– Vi har ingen offisiell dato foreløpig, dessverre, (7. februar 2025!) men skiva mi kommer først! 6. september, som du vet, så det er mye musikk å lytte til mens vi venter.
– Det blir spennende. Jeg skal i hvert fall nyte “Permission To Fly” så lenge!
– Tusen takk for det, det betyr mye! Og tusen takk for den positive energien. Håper vi sees i Oslo!

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2024