BMG
Dette var en hyggelig overraskelse, og en like sjokkerende overraskelse – for hvordan i alle dager dette bandet kan ha gått under radaren min vites ikke da de har millioner av avspillinger på Spotify og en kommende konsert på selveste Rockefeller. Det forteller dog at min radar må oppgraderes til 2.0. Nuvel.
Bandet er en duo fra Sverige som består av den “klassiske” line-up’en med gitar/vokal og trommer/vokal, og kanskje min radar har slått inn allerede her da jeg i utgangspunktet er meget skeptisk til slike konstellasjoner. Det eneste unntaket som virkelig har nådd mitt hjerte er samsvenske The Guilt (og til en viss grad våre egne Kindred Fever), men stort sett har resten passert videre med et stort gjesp.
Derfor var overraskelsen stor da jeg fikk umiddelbar fot i løpet av et sekund av åpneren “Hot Thoughts” som uten å mukke sparker igang “Torch // Flame” som det var den naturligste ting. Et fengende driv bærer låta frem til refrenget som brått slår over til arenarock og allsang, og jeg vet allerede her at jeg og bandets sjette (!) album kommer til å bli særdeles gode venner. Dette gjelder i aller høyeste grad også for oppfølgeren “Longer The Wait, Harder The Fall” som låner akkurat passelige mengder av en av mine personlige favoritter på det smått sensasjonelle soundtracket til Sons Of Anarchy, nemlig “Girl From The North Country” av Lions HD (nærmere bestemt en sterk forbedring av Bob Dylans versjon med samme navn), uten at det blir plagiati.
De roer det ned på tittelkuttet, som mange kanskje har fått med seg da dette er første singelkutt fra skiva, men uten å miste antydning til nerve. Oppbygningen på denne som ender riktig så episk mot slutten, selv om låta er akustisk fra start til slutt, kan gi gåsehud på gråstein og er et meget forståelig singelvalg. Jeg må også her gi ekstra cred til produsenten, for de tre første sporene favner et rimelig bredt spekter innen genren “rock” men de står meget godt til hverandre og består, som resten av skiva, av et fantastisk behagelig lydbilde. Det slår meg i tillegg på “The Beat” at “Torch // Flame” innehar av en mengde ingredienser jeg egentlig ikke liker i min suppe, som grønnsaken poprock og krydderet dur. Det beviser nok at så lenge man gjør ting riktig kan alt funke. Det særdeles uventede mollgrepet på refrenget er kanskje saltet som binder det hele sammen, hvem vet.
Det er helt utrolig hvor stort duoen låter under “Echoes”, med et riff som sender tankene tilbake til god, gammel Muse. En av de enkleste låtene på albumet, men samtidig også et av høydepunktene. At de har fått verdens mest oppbrukte akkordgang til å låte såpass fett som på “Heavens (Then We Begin)” vet bare de, men det har de nå klart fått til – så kudos for det. Dynamikken i denne er også hentet fra øverste hylle og idet den innleder skivas siste halvdel har jeg enda ikke hørt en eneste nedtur blant en armé av oppturer og det er rett og slett sjokkerende bra.
Og det bare fortsetter; “In Your Eye” med skivas tyngste riff og mest iørefallende refreng, i sterk konkurranse med stort sett samtlige foregående spor, innleder den avsluttende trioen med bravur, mens “CCCcowboys” – forøvrig ikke en hyllest til våre gamle helter såvidt meg bekjent, starter med et klassiskinspirert synthspor som nok et krydder i en stadig mer velsmakende suppe jeg nå nyter til det fulle. Når denne vakre saken så slår helt uventet om midtveis til støyrock mister jeg fullstendig munn og mæle og blir satt ut hver eneste gang.
Hvilket leder oss til avslutteren “Sleepin’ In”, som har hentet mye fra det forgjettede 90-tall – men samtidig passer særdeles godt inn på slutten av en skive som så til de grader hører hjemme i 2020. Litt roligere i svingene, men fortsatt umulig å sitte stille til med sin suggerende rytme og svevende lydbilde. Dette er rett og slett en forbilledlig avslutning på et album som mye mulig kan ende opp helt øverst når årets album skal kåres i desember.
“Torch // Flame” er enkelt og greit ufattelig bra, og det eneste den mangler fra fullstendig toppscore er å få meg til å grine. Det er dog ikke bandets sin feil, for ellers finnes det ikke en eneste detalj å trekke for her. Låtmaterialet er top notch, produksjonen om mulig enda bedre og i min iver til å beskrive musikken har jeg faktisk glemt noe av det aller viktigste; De er nemlig i tillegg noen vanvittig dyktige musikere med hver sin fantastiske vokal. Jeg er ekstremt nysgjerrig på hvordan i alle dager de lander dette live uten for mye juks, og heldigvis kan vi alle finne det ut på Rockefeller allerede 01.05. Etter toget selvsagt. (Intervju med Johnossi her!)
5.5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 28.februar 2020