Den svenske duoen Johnossi hadde akkurat gitt ut sin sjette utgivelse “Torch // Flame” og var på vei til å gi seg ut på en lengre turné da Covid19 satte en brutal stopper for det hele. Men viruset stopper ikke Norway Rock Magazine, så vi fikk vokalist og gitarist John Engelbert på tråden for å fortelle litt om skiva, bakgrunnen til bandet – og ikke minst hvorfor oppvarmingsjobben foran Green Day på Ullevi ikke er blant hans personlige høydepunkt med bandet.
Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Fredrik Skogkvist
– Gratulerer med det som for meg er årets hittil beste album! («Torch / Flame» anmeldes her!) Dere må vel være fornøyde med jobben dere og?
– Det er jo helt fantastisk å høre, tusen takk! Vi synes jo selv at vi har gjort en veldig bra skive, men det er alltid fint å høre at andre setter pris på det også. Vi har fått noe tilbakemeldinger online fra fans, men ettersom vi som mange andre måtte sette stopper for konsertplanene har vi ikke fått følt på det live enda. Men det føles som om folk liker albumet, så absolutt.
– Hvordan foregikk skriveprosessen? Er det du som lager det meste eller er det et samarbeid med den andre halvparten Ossi (Oskar Bonde, trommer og vokal)?
– Vi begynte å skrive rundt sommeren 2018, da vi bestemte oss for å lage et nytt album. Jeg er en sånn person som ikke skriver musikk før vi setter oss ned for å lage en skive. Du har de som lager musikk hele tiden, men jeg er så definitivt ikke en av dem. Jeg trenger å ha tidsfrister og vite hva jeg skal gjøre før jeg setter i gang, så vi fant ut den sommeren at det var på tide med en ny plate, og satte i gang ganske så kjapt deretter. Dette er også første gang vi har med Mathias (Franzén) som spiller keyboards med oss live på låtskriversiden. Etter alle år vi har spilt live sammen har vi nesten blitt mer som en trio enn en duo, og vi visste at han var en flink låtskriver så det var veldig spennende for meg å få inn en person til der. Det viste seg da at han og jeg i tillegg skriver ganske likt og har rimelig likt musikkspråk så det ble så det passet som bare det.
– Det tenker jeg må ha vært ganske inspirerende?
– Så absolutt. Tidligere har jeg skrevet tekster og melodier som jeg har presentert til Ossi også har vi snekret det sammen på et vis – Ossi skriver ikke musikk men er med på å arrangere, så det å få inn en ekstern som tenker på samme måte hva melodier gjelder har gjort oss veldig godt. Det har vært veldig bra for meg å få en låtskriverpartner og det var ekstra gøy å gjøre dette albumet. Låtene kom på rams og følelsen var bra i gjennom hele prosessen. Dog er det alltid en krevende prosess på grunn av de ekstreme høye kravene man setter til seg selv fordi man vil at produktet skal bli bra, men det var allikevel en ekstremt positiv prosess. Det føltes som en lettelse å dele byrden med en annen person.
– Er dere blant de som skriver et vell av låter og velger de 13-14 beste til en skive, eller skriver dere til dere føler dere har et album?
– Vi lager sjeldent klart en låt hvis vi ikke umiddelbart føler at den ender opp på skiva. For å svare direkte er vi ikke et band som lager et overflod av låter – heller har vi mange idéer hvor de vi føler for tidlig er de vi gjør ferdig ganske fort. Vi hadde faktisk 13-14 låter, men på de 13-14 låtene var det i tillegg mengder av idéer som ikke kom med. Jeg vil si at så mye som 80-90% av det vi skriver skrotes tidlig. Jeg pleier daglig å sette meg ned for å skrive noe til bandet, men det aller meste ender opp som drit og ender på skraphaugen.
– Hva ligger i tittelen “Torch // Flame”?
– Når vi var et stykke ute i prosessen hadde vi fortsatt ingen albumtittel, men var enige om at en av låtene skulle titulere skiva. Så vi bestemte oss for at vi ikke skulle stresse med det, men få ferdig de låtene vi ville ha med og finne den tittelen vi syntes representerte oss og albumet på best mulig måte tekstmessig. Da endte vi med akkurat “Torch // Flame” for vi ser på det ganske filosofisk – fordi akkurat lommelykten (som “torch” betyr på svensk, journ. anm.) retter søkelyset mot et bestemt sted og symboliserer vår søken fremover i den moderne verden, mens det naturlige lyset – eller ilden som bor i oss alle gir næring til å leve i nuet.
– Har dere en rød tråd i tematikken tekstuelt eller følger hver tekst sin egen låt?
– Jeg vil ikke si at det er noe utpreget tema, men jeg beveger meg stort sett innom samme tema på alle album – det vil si eksistensielle tanker fremfor dagligdagse tema. Det handler mer om de større tankene rundt det underbevisste, både når jeg skriver tekst og melodi. Jeg vil si at en av våre tidligere skiver “Mavericks” nok hadde en klarere rød tråd enn “Torch // Flame”, men tekstene er samtidig veldig Johnossi – så tråden er nok der et sted allikevel.
– Vi må ta dette tilbake helt til starten; Hvordan kom dere sammen?
– Vi møttes som ekstremt unge i 2004, uante om at vi skulle utgi noe som helst sammen allerede i 2005. Første gang vi møttes var jeg 13 og han 16, og i den alderen er tre år ganske mye så vi omgikk hverandre ikke så mye til å begynne med. Ossi tilhørte en eldre aldersgruppe, der han spilte trommer i et band og jeg sang i et annet men hadde øvingslokaler ved siden av hverandre så vi visste tidlig hvem den andre var. Men når vi ble eldre og jeg var rundt 17-18 begynte vi å bli riktig så gode kompiser og var kompiser i mange år før vi begynte å spille sammen. Jeg har aldri skjønt hvorfor det tok såpass med tid, for vi snakket lenge om at vi burde begynne å spille sammen og vi visste begge hva den andre var god for. Men når vi først fikk gjort det gikk det veldig fort, vi hadde umiddelbart en helt spesiell energi sammen når vi spilte. Når jeg ser tilbake på det var det dumt at vi ventet så lenge, for hadde vi begynt når vi var 17 og 20 så hadde vi spart fem år av livene våre. Det var rett og slett magisk der jeg ble en langt bedre gitarist og han en enda bedre trommis. Vi utfylte hverandre på en helt spesiell måte, og som sagt gikk det veldig fort til telefonene begynte å ringe og siden har vi bare kjørt på i 15-16 år.
– Bestemte dere tidlig at det bare skulle være dere to, og hva var grunnen til det i så fall?
– Til å begynne med var det helt tilfeldig, for vi hadde ingen venner som spilte bass. Riktignok ble vi kjent med en som skulle prøvespille med oss, men han dukka aldri opp så det ble ikke noe av. Men vi syntes samtidig at det fungerte veldig fint som det gjorde med bare oss to, og spilte inn en demo i den settingen også som vi sendte rundt til venner og bekjente der alle syntes det var fett at det bare var oss. Så prøvde vi å spille live noen ganger og fant ut at vi ikke savnet noe som helst. Hvis ting fungerer som det skal, hvorfor fikse på det? Det føltes veldig naturlig, samtidig så ting skjedde såpass kjapt at vi ikke rakk å finne en bassist. Det sagt; Etter noen album følte vi for å utvikle oss videre og kjente at vi trengte et nytt element inn i musikken vår. Da tok vi inn Mathias, men på tangenter og klaviatur istedet for bass, for når vi gjorde “Transitions” hadde vi med en del tangenter på skiva og ville ha med dette live også. Da var han et naturlig valg for oss, og siden den gang har hans rolle bare vokst videre inn i bandet. Man må en gang utvikle seg i en retning, og det er tross alt ganske begrenset hva man får til med trommer, gitar og sang. Vi følte at det holdt med tre album med den konstillasjonen, og vi kommer jo alltids tilbake til de låtene i livesettinger og får tilbake den energien vi hadde på den tiden som en renspikka duo. Det er kult å kunne blande den med andre elementer.
– Dere fikk tidlig deres hittil største hit med “Man Must Dance” allerede utgitt med debuten med over 20 millioner avspillinger på Spotify. Var det en umiddelbar suksess eller har den vokst seg dit med tiden?
– Det har kommet over tid. Det morsomme er at det er en av de første låtene jeg skrev til oss – faktisk den andre etter vi startet opp. Jeg presenterte den for Ossi tidlig i fasen, og når du hører på låten er den helakustisk på versene før den smeller til på refrenget og det var der vi fant tonen. Rolige akustiske vers før det tok av på refrenget. Men for å svare på spørsmålet ditt var det overhodet ingen hit når vi slapp den – den fikk overhodet ingen radiotid på noen som helst måte men har vokst på verden suksessivt siden. Jeg tror jeg aldri har hørt den på svensk radio, men på tysk radio har den vel kanskje blitt en hit i den forstand. Når det kommer til min egen del har jeg en form for hat/elsk-forhold til den. Jeg er sinnsykt lei av den, men er samtidig veldig glad for at jeg skrev den.
– Jeg vil tippe at det er den sangen dere aldri slipper unna – som dere må spille hver eneste gang?
– Absolutt, og det gjør vi. Vi prøvde en gang i Tyskland hvor vi ikke spilte den og folk ble jævlig forbanna, Vi er nødt til å spille den, ellers går det ikke.
– Når vi er inne på konserter vil jeg tippe at oppvarmingsjobben for Green Day på Ullevi må ha vært et aldri så lite høydepunkt?
– Njaei, jeg vet faktisk ikke. Altså, å spille foran Green Day på en såpass stor scene foran såpass mange folk er selvsagt enormt for oss – men samtidig er det ikke vår konsert og så og si samtlige tilstede er der for de som kommer etter. Det var moro, så absolutt – men personlig foretrekker jeg å holde våre egne konserter der de som er der er der for oss. Vi har spilt på festivaler rundt i Europa med samme antall tilskuere, og ikke misforstå da jeg sier at det selvfølgelig var stort – men at det var et høydepunkt, det vil jeg ikke si.
– Hvordan håndterer dere dagens Corona-krise, og går det bra med dere?
– Vi lever som alle andre, det er ikke så mye annet å gjøre. For oss var det kjedelig at det kom når det kom – vi skulle akkurat starte turnéen før det ble andre planer. Det er det verste for vår del, for det er en stund siden vi har vært ute å gjort dette nå. Men alle er påvirkede på hvert sitt sett og vi er ikke noe unntak. Heldigvis har vi får flyttet det meste til høsten, og vi håper jo at dette er over innen den tid.
– Skrekken for musikkinteresserte som undertegnede er jo at dette kan bety slutten på både band og spillesteder man er glad i, kommer dere til å klare dere?
– Absolutt, og det er mange som kommer til å få slag og det er mange som kommer til å ta veldig mange slag. Det er forferdelig den situasjonen vi er i, men vi kommer til å klare oss. Vi har holdt på såpass lenge at det skal mere til for å ta knekken på oss, og vi holder oss opptatte med å skrive nye låter og planlegge fremtiden så lenge.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2020