John «Rabbit» Bundrick har gjennom sin imponerende karriere jobbet med storheter som Bob Marley, Mick Jagger og Jethro Tull. Det er likevel hans tid i Free og The Who som han nok vil bli husket best for.
Tekst: Glenn Knudsen
Pete Townshend introduserte med utgivelsen av «Tommy» i 1969 keyboards til musikken til The Who. Det var et viktig album på mange måter, men for bandet markerte det da de inkluderte tangenter i musikken sin. Det resulterte i at de etterhvert ville trenge en mann til å utføre jobben live med dem og Rabbit fikk det ærefulle oppdraget mot slutten av 70-tallet. En jobb han skulle beholde helt fram til 2012 da han fikk kjenne på at han ikke var uerstattelig.
– Først må jeg bare få spørre om hvordan du fikk navnet Rabbit?
– Som tenåring spilte jeg i et band hjemme i Dallas som het The Sundown Collection. Da jeg kom inn til øvingslokalet og min første øving reiste trommisen seg og sa «Hei, Rabbit har akkurat kommet inn i rommet». Jeg fant så ut at alle de andre i bandet hadde kallenavn etter dyr. Jeg hadde markante fortenner og ble derfor Rabbit. Trommisen som ga meg navnet het Turtle, så en stor takk til han for det. Det har tjent meg vel gjennom min musikalske reise.
– Du har jobbet som studiomusiker for en hel haug med fantastiske artister og band gjennom din karriere og det blir en slags ‘Who’s Who’ innen rocken å lese gjennom CV-en din! Samtidig har du også spilt live med et av verdens største og beste band The Who. Liker du deg best i studio eller å stå foran tusenvis av publikummere å spille live?
– Det å spille live er helt nydelig når du er på toppen av haugen, sånn som det var for meg i The Who. Da jeg fikk jobben i 1978 endret det livet mitt og jeg savner det fortsatt. Brølet fra publikumet var som en høylytt og evigvarende tsunami. Fansen elsker dem som sjokoladekake! Det å få være en del av det i så mange år var ekstremt tilfredsstillende. Det gjorde vondt som faen å bli kastet til side som en gammel koffert etter så mange år av en narsissistisk og psykotisk vokalist. Utrolig nok skylder jeg edruheten min til han ettersom han fikk meg inn på AA, men det er også det eneste jeg har behov for å takke han for. Jeg har nå gått tilbake til det gamle livet mitt med å gjøre studioarbeid for andre og samtidig skrive litt for meg selv.
– La oss gå tilbake til begynnelsen – hvordan ender en gutt fra Texas opp i noen av de største britiske bandene som Free og The Who?
– Jeg spilte med Johnny Nash i statene, og han tok meg med til Sverige for å skrive musikk til en film han spilte i. Det var der jeg møtte og ikke minst fikk spille med alle toppmusikerne, inkludert de da ukjente jentene i ABBA. Derfra gikk reisen til London i 1971 og en leilighet på Tottenham Court Road. Jeg husker at katten min ble klemt i hjel i heisen der og at Bob Marley stinket ut hele kåken med fiskehodesuppen sin som han alltid spiste, haha. Det morsomme er at før jeg reiste til Europa så jeg Free spille hjemme i Texas og jeg sa til meg selv at jeg en dag skulle spille i det bandet. Og for et fantastisk band vi var …
– Det tar oss jo på en glimrende måte over til neste spørsmål som handler om nettopp Free. Du spilte i bandet de siste årene av gruppens eksistens og var med på den siste skiva «Heartbreaker» i 1973. Det var et kjempebra album og inneholder noen av de beste sangene til Free, men hvordan sto ting til i bandet mot slutten?
– Paul Rodgers og Andy Fraser sloss om kontrollen i bandet og det såret Paul Kossoff enormt mye. Han ville bare at alle skulle fungere sammen og spille musikk sammen som et band. Kossoff var en av de gode gamle blueskarene som kun var opptatt av å spille musikk og ikke all støyen rundt. Det hele kom ut av kontroll og han mistet det eneste bandet han noen gang brydde seg om. Trist! Det samme gjelder The Who – der Pete Townshend og Roger Daltrey alltid har knivet om å være sjefen i bandet. Drit i det der og spill den forbanna musikken, folkens!
– Hvor viktig var den tiden du tilbrakte i Free for resten av din karriere? Jeg ser for meg at det åpnet en haug med dører for deg, spesielt i England …
– Ja, klart det gjorde. Det var mange dører som åpnet seg for meg i løpet av mine første par år i London. Jeg var «the go-to-guy» i Island Records når det gjaldt piano og fra det spredte rykte seg i London om meg som studiomusiker. Det at jeg spilte med Bob Marley på «Catch A Fire» gjorde også underverker for meg – i tillegg til jobben jeg gjorde i Free som du nevnte.
– Du endte til slutt opp i armene til Pete Townshend og så videre til The Who. Kan du fortelle litt om hvordan det hele gikk til?
– Rundt 1976 var jeg studiomusiker for Glyn Johns, og jeg jobbet med ham på låten “Show Some Emotion” – det første albumet til Joan Armatrading. Mens vi holdt på fikk han en telefon, og det skulle vise seg at han pratet med Pete Townshend som var på jakt etter en tangentmann til The Who. Da jeg var ferdig med det jeg skulle den dagen, kom Pete innom studioet og vi hilste og pratet sammen. Kjemi mellom meg og Pete Townshend var der med en gang og det var det. Og alt fordi Glyn anbefalte meg til Pete over telefonen. Sykt hyggelig gjort og jeg skylder han stort for akkurat den telefonsamtalen.
– Den telefonsamtalen og det møtet startet jo som du sier noe helt fantastisk for deg, men det skulle gå enda noen år før du dukket opp på din første utgivelse med The Who. Er det sant at du egentlig skulle være med på innspillingen av «Who Are You» i 1978, men at du havnet på fylla med Keith Moon og brakk armen like før bandet skulle i studio?
– Haha, jepp det er helt sant. Etter at jeg var ferdig med min audition, insisterte Keith Moon på at jeg skulle sitte på med han tilbake til London. Vi kjørte rett til Mortons Wine Bar og drakk oss fullstendig døddrukne. Vi kunne så vidt stå på bena, men hadde det utrolig gøy sammen. Vi endte opp hjemme hos han der vi fortsatte festen. Etter å ha holdt kjæresten hans våken hele natten med bråket vårt, ba jeg dem om å ringe meg en taxi. Da den kom sa jeg godnatt til dem begge og gikk ut. Jeg var så full og så lykkelig at hjernen min sa til meg: «Rabbit, nå er det på tide å ta en Keith Moon i denne taxien». Så da taxien svingte inn på Oxford Street åpnet jeg døren og hoppet ut i fart for å slippe unna å betale for turen. Jeg rullet rundt i gaten og bilene som kom bak måtte svinge unna for å ikke kjøre over meg. For en idiot jeg var! Jeg hadde da brukket hånden min uten at jeg egentlig fikk det med meg fordi jeg var så full. Neste dag måtte jeg ringe inn til manageren vår Bill Curbishley for å fortelle at jeg hadde brukket hånda, og han svarte bare med at kanskje de måtte se seg om etter en ny tangentmann. Han spurte så hvordan det hadde skjedd, og jeg fortalte han om kvelden min med Keith Moon. Han begynte å le og svarte at alle fortjener et feiltrinn med Keith Moon så jeg fikk beholde jobben, men de måtte få inn en reserve for å gjøre ferdig albumet uten meg.
– Du tok steget inn i ett av historiens største og viktigste rockeband. Hvordan var det å være i studio med Pete Townshend og resten av gutta for å spille inn dit første album med dem, «Face Dances» i 1980?
– Det var en herlig tid for meg personlig. Det var mye hard jobbing og spesielt Pete jobbet som vanlig hardt og fokusert. En av dagene i studio kom han ikke til avtalt tid og vi begynte å lete rundt omkring i studioet etter han. Til slutt fant vi han sovende ute på en avsats i tredje etasje! Heldigvis for oss og alle som er glade i The Who så falt han ikke ned.
– Etter «Face Dances» og den påfølgende turneen så var du plutselig borte når The Who skulle spille inn «It’s Hard» i 1982. Hva var grunnen til at du ikke var tilstede på verken innspillingen eller den påfølgende avskjedsturnéen?
– Det stemmer at jeg gikk glipp av den perioden, og det var helt enkelt fordi jeg ikke fungerte som verken musiker eller menneske akkurat da. Jeg var både alkoholiker og narkoman, noe som gjorde meg fullstendig ubrukelig. Det var Roger Daltrey som sparket meg og det var den rette avgjørelsen. Selv om at han hadde lett etter et påskudd for å sparke meg siden jeg først begynte i bandet. Pete fortalte meg senere at han måtte sloss mot Roger for hver eneste turné vi gjorde for å få ha meg med videre. Da jeg fikk jobben tok både Pete, John og Keith meg i hånden og ønsket meg velkommen i bandet – alle bortsett fra Roger. Det eneste han sa eller gjorde var å stirre meg rett inn i øynene og si at jeg var historie ved første tabbe! For en fyr – det var tungt å vite at han ønsket meg ut av bandet. Han kunne være en skikkelig ekkel type … men det gjorde ingenting på den tiden, fordi det var Pete som var sjefen i bandet.
– Du spilte uansett i The Who fra slutten av 70-tallet og helt opp til 2012, bortsett fra den lille “pausen” på starten av 80-tallet. Zak Starkey kom inn i bandet i 1996 og har vært med siden. Det gjør deg og Zak til to av de som har spilt i bandet lengst – ved siden av Pete, John og Roger. Det må være litt kult å vite, men hvilken status hadde dere innad i bandet?
– Ja, det stemmer at jeg er den bortsett fra Pete, John og Roger som har vært i bandet lengst, men det gjenspeiles ikke i bandets tankegang. Jeg følte hele tiden at jeg var erstattelig og trusselen hang hele tiden over meg. Når det gjelder Zak så er han den eneste som kan gjøre den jobben Keith Moon gjorde, så han vil alltid være der. Fantastisk fyr rett og slett, både som musiker og som menneske. Dessverre for meg var jeg den eneste som var erstattelig skulle det vise seg …
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2019