John Mayall ble født i 1933 og vokste opp Manchester i et såkalt skilsmissehjem, før han flyttet til London. Han blir spesielt husket for alle musikerne han ble en læremester og farsfigur for, men han var selv en pionér.
Der snublet han tidlig over bluesen – sjangeren som skulle følge ham resten av livet. I en alder av 12 år begynte han å spille gitar og piano – og ukulele, men han spilte også gjerne munnspill, fløyte og perkusjon.
I Norge var han flere ganger, blant annet på Notodden Blues Festival i 2004 og 2013, 80 år gammel og «still goin’ strong» som man sier. Her spilte han gitar, keyboard og munnspill. Et stort forbilde for mange, en som ydmykt løftet og ordnet med merch-bordet i halvmørket rett etter konserten, nesten uanselig.
– Han var alltid med å løfte utstyr, forteller gitaristen Buddy Whittington, som i flere år var på turné med John Mayall & the Bluesbreakers, et band som har gjenoppstått med jevne mellomrom.
Karrieren, som startet lenge før Bluesbreakers i 1963, var preget av musikken skapt av svarte artister fra Mississippi-deltaet og Chicagos South Side og var med å skape den «hvite» bluesen i Storbritannia – senere kalt the British blues boom. Den elektriske gitaren ble kjøpt under militærtjenesten i Korea og senere skulle han utdanne seg som grafisk designer, noe enkelte av plateomslagene viser. Mayall var forløperen til The British blues boom, tiden da platesalget skjøt fart bland britisk middelklasseungdom.
I et 2014-intervju med The Guardian reflekterte han slik : «[blues] handler om – og det har alltid handlet om – den rå ærligheten den utrykker våre opplevelser i livet med, noe som samles i denne musikken, med ordene som vi vil. Noe som er knyttet til oss, felles for våre erfaringer.»
Debutsingelen het «Crawling Up a Hill» og ble utgitt samme år. Med Peter Ward, John McVie på bass og gitarist Bernie Watson var Bluesbreakers med John Lee Hooker på hans britiske turné i 1964 .
John Mayalls band skulle vekke interesse hos unge gitarister, som en ung Eric Clapton som sluttet i Yardbirds og ble med i John Mayall & The Bluesbreakers. Senere kom Peter Green, som skulle danne Fleetwood Mac, til. Slik fortsatte det og John Mayall tiltrakk seg gode gitarister, som Mick Taylor, Jack Bruce, Coco Montoya og Walter Trout. Samarbeidet med Clapton ble en utgivelse “Blues Breakers with Eric Clapton” (1966). Eric Clapton skulle bli kjent som ‘Beano’. «Ingen hadde vært vitne til at noen kom inn i studioet, satte opp gitaren og forsterkeren og spilte på det volumet,» minnes albumets produsent, Mike Vernon. Til Guitar World har Mayall uttalt om det første albumet med Clapton « Eric Clapton var helt unik. Dette er albumet er et vitnesbyrd om hans beherskelse av blues i en så tidlig alder.» I alt 100 musikere skal ha spilt i bandet og Walter Trout ble hans venn for livet. John Mayall var med på å redde livet hans da han, etter år med misbruk, valgte å bli nykter. 90-årsdagen i november feiret han blant annet med Walter Trout og hans danske kone Marie, som for øvrig står bak en bok om blues og helbred «Blues – and why it still hurts so good», der John Mayall er med. I dag skriver Walter Trout i sosiale medier «Jeg ante ikke at det ville bli en av de siste gangene jeg så ham. Som vanlig var han morsom, sjenerøs og snill. Han er – og vil alltid være – min musikalske mentor, min største støttespiller og et utrolig talent. Vi har nettopp mistet en gigant. Jeg elsket ham som en far, og det vil jeg alltid gjøre.»
Også Eric Clapton la ut en hjertevarm hyllest av John Mayall der han forteller at han var 18-19 år og ville gi opp musikken ta Mayall tok ham med til sitt hjem, lærte ham alt han kan om Chicago-bluesen og det tekniske, og framfor alt fortalte ham at han måtte spille som han selv ønsket, ikke eter andres pipe. Han avsluttet med et «På gjensyn», men ikke for snart.
Manageren til Canned Heat, Skip Taylor, forteller at John Mayall skrev en hyllest til «Bear» (Bob Hite) fra huset i Laurel Canyon, der også Doors-vokalisten oppholdt seg en periode. Mayall var glad i svømmebassenget og lite klær og endte opp med den beste brunfargen.
Everybody is gonna boogie
Blues roll night and day
Turn on all of the people
Who got no place to stay
All the men of Canned Heat
Are part of my family
I’m gonna remember
The things they did for me
Laurel Canyon er et fjellrikt nabolag i Hollywood Hills-regionen i Santa Monica Mountains, i Hollywood Hills West-distriktet i Los Angeles, California.
Et høydepunkt for mange var hans opptreden, var på London Palladium med «All Your Love» på hyllestkonserten «Peter Green Trubute» 2020, konserten var organisert av Mick Fleetwood for å feire Peter Greens musikk. Bandet hans var aktivt fra 1963 til 1970, før det tok en pause da han var opptatt med andre prosjekt, og oppsto igjen i 1982 med ‘Return of the Bluesbreakers’, men i perioden 2020-2024 har John Mayall & the Bluesbreakers vært aktive. I 2018 fikk Mayall med et nytt medlem i bandet sitt, hans første kvinnelige hovedgitarist, Carolyn Wonderland. Han var en pionér på flere måter.
John Mayall bodde i California og samlingen av studioalbum er ganske ubeskjeden, med 37 album, nesten like mange livealbum – og samlealbum i tillegg. I 2016 ble Mayall innlemmet i Blues Hall of Fame. Mayalls selvbiografi «Blues From Laurel Canyon: My Life As A Bluesman», skrevet sammen med forfatteren Joel McIver, ble utgitt av Omnibus Press i august 2019.En trio av høydepunkter er «A Hard Road»(1967),»USA Union» (1970)og «Back To The Roots»(1971.
I 2020 ga han ut singelen «I’m as Good as Gone» hvor også Buddy Miller var med. Albumet «Blues Breakers with Eric Clapton» fra 1966 regnes som et av de beste britiske bluesalbumene.
«Det er med tunge hjerter vi bringer nyheten om at John Mayall døde fredelig i sitt hjem i California i går, 22. juli 2024, omgitt av sin kjære familie», heter det på Instagram-posten.
John Mayall ble 90 år og etterlater seg seks barn, syv barnebarn og fire oldebarn.
Tekst & foto: Tove Andersson
