Steamhammer
Det er av og til ganske så befriende med upretensiøse skiver som dette, selv om tittelen vel er i overkant cocky i forhold til hva innholdet kan forsvare. Etter eget utsagn spenner kvintetten her leppebuen opp noen knepp ift. debutens reine glam-uttrykk, noe jeg fint kan tro på uten at dennes eksistens en gang har vært meg perifert bevisst. En relativt kjapp, men likevel ganske dekkende beskrivelse kan sies å helle mot den røffere typen stadion-/puddelrock av kaliber post-glam, og jeg finner flest paralleller til band fra det tidlige nittitallet, som f.eks. Thunder og Firehouse, med sidefills fra Warrant og Great White. Bandet fungerer fint, både individuelt og sammen, og låtene er jevnt over godt både skrevet og sammenskrudd – uten at det egentlig er noen som verken står langt over flokken eller står beskjemt i skammekroken. I tillegg er det hele pakka inn i en luftig, rikholdig og godt avstemt produksjon som gir rom også for dynamikk og trøkk. Det store ankepunktet er naturligvis at det ikke legges minste trevl av noe nytt på bordet, men de smir svært velkjente faktorer så godt sammen at det fint går an å legge til side indusert neserynk og heller skru både volumet opp og tida tre tiår tilbake, om beskrevet stilart potensielt skulle kunne behage.
4/6 | Wilfred Fruke
Utgivelsesdato 15. januar 2021