Tirsdag 28. juni 2016
Det er bare to år siden sist Joe Satriani sto på scenen på Rockefeller, og to uker siden hans gamle disippel Steve Vai spilte samme sted. Så med tanke på at det var en hverdag i sommerferien, var det kanskje grunn til å frykte at publikum hadde fått dosen med shredding og ville svikte gitarvirtuosen denne gang. Men neida. Fansen stilte nok en gang mannsterke, om enn ikke helt fulltallig, for å bevitne Sir Joseph og hans fingernemme venner fremføre to dusin låter, med et solid fokus på fjorårets «Shockwave Supernova». Overraskende nok besto ikke publikum utelukkende av garva gitarister som var møtt opp for å nistirre på Satrianis venstrehånd, vi observerte flere (drømme)damer enn forventet i publikum, og snakket med folk som skamløst innrømte å aldri ha tatt i en gitar – de var der for musikkens del.
Tittellåten fra «Shockwave Supernova» var åpningen også på denne konserten (som den har vært på samtlige konserter på turneen), før han fridde til publikum med to gamle klassikere – tittelsporet fra «Flying In A Blue Dream» (1989) og «Ice 9» fra bautaen «Surfing With The Alien» (1987). Backingbandet hans er det samme som sist, bestående av rytmeseksjonen fra The Aristocrats; trommeguru Marco Minnemann og bassist Bryan Beller, samt Mike Keneally på keyboards og gitar, som har holdt samme posisjon på turneer med både Steve Vai og Frank Zappa. Man skjønner at Satriani kan velge musikere fra øverste hylle når alle disse tre har gitt ut flere soloskiver hver – jeg kunne lett skrevet en avhandling om hver av dem. Keneally imponerer kanskje mest – denne eldre karen med hvitt skjegg, briller, trailercaps og «Larvik Guitar Festival»-trøye over vomma ser kanskje ut som julenissen (selv om han utrolig nok er fem år yngre enn Satriani selv!), men leverer gang på gang briljante gitarsoloer i duell med sjefen, gjerne mens han står bak keyboardet og fyrer av noen tangenter simultant. Respekt!
Det første stikkordet på blokka mi denne kvelden var «spilleglede» – sjelden ser man musikere kose seg så glugg i hjel på scenen. Alle fire står med brede smil og har konstant blikkontakt med både hverandre og publikum. Og de har tydeligvis den dypeste respekt for hverandre som musikere – når Minnemann eller Keneally har en egen solo i noen minutter, så forsvinner ikke resten av bandet backstage – neida, de blir stående på siden av scenen og måper på virtuositeten som utvises sammen med resten av publikum.
Å se en slik musikalitet og spilleglede kombinert med et meget bra lydbilde er en massiv fornøyelse, og høydepunktene var mange. På en Satriani-konsert er det nærmest likegyldig hvilke låter som blir spilt, men jeg vil likevel trekke frem «Friends», «Summer Song», Coldplay-kontroversen «If I Could Fly» og evig vakre «Always With Me, Always With You» som højdarne, mens publikum lot til å sette mest pris på den klassiske avslutningstrioen bestående av «Satch Boogie» samt ekstranumrene «Big Bad Moon» og selveste «Surfing With The Alien».
Nok en gang en nærmest perfekt utført instrumentalkonsert, med høy underholdningverdi og eminente musikere, og ikke minst har Satriani gode melodier – det er ikke bare gitarsoloer.
5/6 | Geir Amundsen
Foto: Arash Taheri
