Joe Lynn Turner har vært en særs aktiv herremann siden han slo igjennom som vokalist i Rainbow i 1981. Alle kjenner til hans bedrifter med Ritchie Blackmore, også i den kortlivede Deep Purple-perioden, men Turner har gjort veldig mye annet, og vi tok et dybdedykk i mannens CV over noen pils og en bunke CDer på en bar i Oslo i anledning Norgesbesøket i høst, og begynte å påskrive passene til de fleste i bransjen.
Tekst & portrettfoto: Geir Amundsen
Livefoto: Anne-Marie Forker
– Norway Rock Magazine har gjort et par intervjuer med deg de siste årene, men i likhet med setlistene på konsertene dine, har det dreid seg hovedsakelig om Rainbow og Deep Purple. Og da jeg kikka igjennom CD-hylla mi i ettermiddag, fant jeg hele sytten forskjellige band og prosjekter med deg på vokal. Så jeg tenkte vi kunne snakke litt om disse istedet!?
– Ja, flott, kjør på! Sytten band? Såpass? Jeg har vært travelt opptatt!
– Ja, det har du jaggu vært. Slapper du noensinne av hjemme?
– Når jeg er ferdig her i Norge skal jeg til Sør-Amerika, og derifra til Tyrkia, så Finland, og i desember skal jeg gjøre Italia, Spania og Tyskland, og så sør-øst-Asia og Australia i januar, så…nei!
– Er dette som soloartist, eller som gjest i andre lokale band?
– I Asia og Australia er det et prosjekt ved navn Classic Voices of Rock, eller Legends of Rock med flere kjente navn.
– Men vi kan likegjerne starte med det norske Deep Purple-tributebandet Come Taste The Band, som du har turnert Norge med denne uken. Hvordan ble du involvert med dem?
– De tok kontakt med meg og lurte på om jeg ville være gjesteartist med dem på en festival i Norge i fjor. Det gikk såpass bra at vi gjentok det i april i år, og nå i september. Og nå snakker vi om at jeg skal synge på en låt på skiva som de driver og spiller inn i disse dager. Bra for markedsføringa, bra for dem, og bra for oss begge når vi spiller sammen. Jeg vet ikke om du var på John Dee på fredag, men det var smekkfullt, du kom deg nesten ikke inn døra. Billettene gikk på svartebørsen utenfor, likevel var det lange køer med folk som ikke kom inn.
– Joda, klart jeg var der, nesten i front. Riktig fin kveld!
– Var du? Jeg så deg ikke.
– Sikkert fordi det sto et par snertne damer rett foran meg, du virket mer opptatt av de!
– Haha, ja det forklarer saken!
– Hvordan var konserten på Dokka i går?
– Veldig bra, en utendørs festival, litt kaldt for publikum, men vi var varme på scenen. Jeg er veldig fornøyd med publikums fremmøte så langt på turneen, håper det holder seg på de siste konsertene også.
– Dere spiller bare de klassiske låtene fra Rainbow og Deep Purple som folk har hørt?
– Ja, for det er jo ingen andre som spiller disse låtene lenger. Vi har dessverre mistet Ronnie (James Dio), og Graham (Bonnet) gjør de heller ikke – og ikke klarer han synge de lenger heller. Så hvis du vil høre Rainbow-låter, så er det meg du må komme og se. Vi gjør mye Purple og, og det er jeg i min fulle rett til, siden jeg har gitt ut skive og turnert med Purple.
– Men blir du ikke lei av de samme gamle Rainbowlåtene på trettiende året? Får du aldri lyst å si ‘Faen heller, i dag kjører jeg bare låter fra soloskivene mine, eller Sunstorm!’
– Jo selvsagt, og Sunstorm skal vi turnere med når vi får tid. Nå fikk jeg akkurat forespørsel fra Tyskland om å synge på et nytt superprosjekt med navn Avantasia som virker veldig lovende, låtene holder høy kvalitet. De er visst svære på kontinentet og tjener bra med penger.
– Nå kom vi inn på Sunstorm, la oss prate litt om det. Tre skiver har det blitt, men har du noensinne spilt konserter med dem?
– Nei, men det prøver vi å få gjort noe med nå, det snakkes om konserter til våren. Dennis Ward, som er en amerikaner bosatt i Tyskland, er produsenten og bassisten der, og han gjør koringene også tror jeg. Og han har gjort en fabelaktig jobb med denne nye skiva, «Emotional Fire». Jeg var litt skeptisk da jeg fikk presentert låtene, for det var en del virkelig cheesy 80-talls materiale der, som Cher og Michael Bolton. Men Dennis ba meg bare synge med fullt trøkk som vanlig, og etter at han hadde lagt på gitarer og trommer og mikset det ferdig, var det blitt steintøffe rockelåter! Det er veldig melodisk fortsatt, men det har muskler! Det er en av de få skivene jeg har sunget på hvor jeg ikke har bidratt med låtkrivinga. Men de har plukket masse låter hvor jeg gjorde koringene på orginalene på 80-tallet. Så ringen er på en måte sluttet med denne skiva.
– Sunstorm hadde passet perfekt inn på Firefest-festivalen i Nottingham.
– Ja, det hadde jeg gladelig gjort. Jeg spiller «Emotional Fire» og «You Wouldn’t Know Love» med det russiske bandet mitt.
– Du er litt som Chuck Berry, hvor den lokale konsertarrangøren må stille med backingband som kan alle låtene hans!
– Haha, ja stemmer, jeg har et band i hver havn!
– Meget økonomisk!
– Åh ja! Det er du nødt til å være i dag hvis du skal leve av musikk! Å turnere verden med fullt band, tonnevis med utstyr og roadcrew er grisedyrt! Men jeg har vært så heldig å finne særs dyktige musikere i de fleste land i verden, som spiller med meg når jeg er i landet. Russland, Tyrkia, Japan, Argentina…Cem Köksal som jeg spiller med i Tyrkia er en helt fantastisk gitarist!
– Det er en av de få skivene dine som jeg ikke har hørt. Jeg gikk nylig fra platebar til platebar i Istanbul for å finne skiva, («Live!») men den var helt umulig å oppdrive. Heller ikke Amazon eller Ebay har den.
– Hmmm, overraskende. Jeg lurer på hvor mitt eksemplar er, antagelig på lageret. Vi gjorde rundt femogtyve konserter i Tyrkia i mai, sponset av Coca Cola, med titusener av mennesker på hver konsert. Du vile ikke tro det var sant, men du finner det på youtube!
– Den eneste andre skiva med deg som jeg ikke har klart å få tak i noe sted, er The Michael Men Project – «Made In Moscow».
– Ah, men det er fordi han bare lagde ca 7000 eksemplarer som han fordelte til sine politikervenner, og til meg og Glenn. Den har vel aldri blitt utgitt utenfor Russland, og det var heller ikke meningen, så derfor er den uhyre sjelden.
– Så denne Michael Men var altså borgermesteren i Moskva, som skrev låtene, spilte gitar, og hyret inn deg og Glenn Hughes til å synge på den? Har jeg forstått det riktig?
– Det stemmer! Vi skrev tekstene til låtene også. Og litt senere fikk vi invitasjon til å komme til Moskva for å spille noen lukkede konserter. Glenn nekta, men jeg stilte opp, for vi hadde jo lovet hverandre det. Og det angrer jeg ikke på, det var en opplevelse. Nå har jeg spilt for president Medvedev tre ganger! Så nå er jeg nesten inne i de politiske kretser i Russland. Og spiller på eventer for de store selskapene i Russland, hvor de store pengene ligger. Flaks! Men jeg har gjort det jeg har lovet dem fra starten, og det tror jeg gjør at de respekterer meg veldig. Jeg er en mann av mitt ord, og jeg holder det jeg lover. Men Glenn har sine egne oppfatninger. Jeg elsker den mannen, men han er klin gæern til tider!
– Ja, har du lest biografien hans?
– Ikke enda. Jeg har lyst, men har ikke kommet så langt enda. Er den bra?
– Ja, den er underholdende, men med litt vel mye fokus på kokainmisbruket hans, ikke så mye om skivene og bandene hans etter Purple.
– Ja, jeg var der og bevitnet mye av kokainkjøret hans. Nå har han heldigvis kommet seg på rett kjøl, og jeg er stolt over ham for det. Jeg så ham med Black Country Communion i Jersey i april, og de låt kanon. Jeg kjenner Joe Bonamassa også – ikke så mange vet det, men Bonamassa spilte på soloskivene mine, før han ble kjent. Og vi skrev noen låter sammen, som jeg fortsatt sitter på. Jeg har kjent ham siden han var seksten år gammel, og jeg ga ham hans første store sjanse.
– Ja, han spiller på…er det «Holy Man»-skiva di?
– Han er på ihvertfall tre av skivene mine. «Holy Man», og «JLT»…var han på «Undercover» også, tro? Så folk sier at han har slått stort igjennom nå, men han var på mine skiver lenge før den tid!
– Ja, folk flest hadde vel ikke hørt om han før en 5-6 år siden.
– Jeg kjenner faren hans også faktisk, han har en gitarsjappe som jeg pleide stikke innom – jeg er fortsatt en gitarist innerst inne!
– Men tilbake til Glenn Hughes – dere gjorde tre skiver sammen under navnet Hughes Turner Project.
– Knallskiver, ja.
– Hvordan kom det i stand?
– Jeg og Glenn har kjent hverandre i evigheter. Vi begynte å skrive låter sammen med tanke på et prosjekt allerede på slutten av 80-tallet, men det kom aldri noen vei. HTP kom sammen på grunn av liveskiva. Jeg var i Japan og skulle sette sammen en Joe Lynn Turner-turne, og manglet bassist. Jeg og noen fra plateselskapet var ute og hadde fått i oss en del sake når en kar foreslår ‘GrennHuss!‘ Og jeg svarte ‘Ja! Vi ringer ham!’ og dro opp telefonen der og da, snydens på sake, og glemte alt om tidsforskjeller. ‘Glenn! Det er Joe!’ ‘Joe?! Vet du hva klokka er?’ ‘Nei, men du er vel i California, så da kan det vel ikke være så seint?’ Og han svarer ‘Greit, jeg stiller, men ring meg i morgen, så prater vi om det.’ Og resultatet av det ble «Live In Tokyo»-skiva som kom ut i 2002.
– Huh? Gjorde dere liveskiva før første HTP studioskiva?
– La meg se her… nei, han var med på en JLT-turne i Japan, så spilte vi inn skiva og gjorde en HTP-turne i Japan. Sånn var det. Så spilte vi inn den andre HTP-skiva i California, og den ble jo ganske annerledes enn den første. Det er to fantastiske skiver, og jeg kan ikke få fullrost Glenns musikalske talent nok. Han er en fryd å jobbe med.
– Hvorfor lagde dere aldri flere skiver sammen?
– Det skulle ha vært en tredje skive. Men Glenn ville fokusere på solokarrieren sin. Og det kan jeg skjønne, det er helt greit, så jeg hadde ikke noe problemer med det.
– Du har vært involvert i flere nordmenn. I 2011 var du på Norgesturne med The Jan Holberg Project.
– Ja, han tok kontakt pr mail, og sendte meg noen demolåter for skiva si som han ville jeg skulle synge på. Og resultatet («Sense Of Time») ble såpass bra at vi gjorde noen konserter i Norge. Nå har jeg akkurat sunget inn tre låter til Jans nye skive, hvor han også har med seg Norges fremste pop/rock-vokalist… en Nilsen?
– Åge Sten Nilsen?
– Det var det! Han synger på de andre låtene, og jeg tror Jan prøver å krydre skiva med forskjellige navn, noe som sikkert er en god ide. Jeg ville uansett ikke synge på hele, det blir feil, det er tross alt hans prosjekt, og nå er det på tide å stå på egne bein. Men han har med seg andre kjente navn, som Tony Carey (ex-keyboardist fra Rainbow).
– Ja, jeg tror Jan turnerer med Tony Carey for tida.
– Ja, jeg satte dem i forbindelse, og anbefalte Jan for Tony, så det var via mine kontakter. I disse dager må man ta de konsertjobbene man får, for man tjener ikke penger på CD-salg lenger, nå er det bare fildeling og nedlastning. Og da nytter det ikke holde seg eksklusivt til ett band. Tidligere i år snakket jeg med kona mi på telefon og spurte om jeg skulle sende henne den nye Sunstorm-skiva, dette var før den var kommet ut. Og hun sa at det trengte jeg ikke, for hun hadde hatt den et par dager allerede, nedlastet fra nett. Da hadde plateselskapet Frontiers sendt ut merkede filer til utvalgte musikkjournalister som deg selv, og noen av disse hadde delt de med vennene sine, som igjen hadde lagt de ut på nett, og vips var skiva nedlastet av tusener av potensielle platekjøpere. Så det eneste man tjener penger på i dag er konserter og merch. Jeg snakket nettopp med Zakk Wylde, og han tjener mer på salg av t-skjorter og andre produkter enn han gjør på konserter og CD-salg til sammen. Sikkert fordi Black Label Society har en kul logo.
– Vi får komme oss videre i CD-bunken her. Hva med Nikolo Kotzevs rockeopera «Nostradamus» fra 2001, hvor du har ‘tittelrollen’ ved siden av navn som Glenn Hughes, Jørn Lande og Alannah Myles?
– Hva kan jeg si om Nikolo Kotzevs genialitet? Den mannen er en gnistrende gitarist og en meget dyktig låtskriver, og hele denne skiva er et meget ambisiøst prosjekt som jeg er stolt over å ha vært involvert i. Vi gjorde seks måneders forarbeid, samlet backingbandet (i praksis Europe) og vokalister og spilte inn denne forbløffende dobbeltskiva – og så skjedde det ingenting da den omsider ble utgitt. Ingen PR. Jeg fatter ikke hvorfor det ikke ble arrangert en turné og gjort en full rockeoperaoppsetning – dette var jo et unikt konsept, med historiske korrekte tekster.
– Du var med i en slags supergruppe på 90-tallet, med Carmine Appice på trommer, Jeff Watson fra Night Ranger på gitar, og Bob Daisley på bass.
– Ah! Mothers Army! Det mest undervurderte, visjonære, fantastiske kunstneriske bandet! Jeg er så fornøyd med at boksen med alle tre skivene nå er ute. Dette var et ekte, konseptuelt band. Vi skrev tankevekkende tekster, om alt fra Illuminati til apokalypsen til forurensning av jordkloden – «Planet Earth» (1997) var et gjennomført konseptalbum, men jeg tror «Fire On The Moon» (1998) er min favoritt. Der fikk jeg litt mer spillerom musikalsk, og den har et litt tyngre og mer bluesinspirert uttrykk enn de to første skivene.
– Hvem var det som tok initiativet til å danne Mothers Army?
– Det var Carmine, Jeff og Bob som startet dette sammen, og til å begynne med hadde de en annen vokalist. Men de innså at hvis de skulle gjøre dette skikkelig, så trengte de kjente navn med litt tyngde, så de spurte meg. Og jeg hørte låtene og syntes det lovet meget bra. Så jeg fløy over til Jeffs studio og sang på skiva, uten å egentlig bidra noe særlig til låtene og tekstene.
– Det var den selvtitulerte debutskiva fra 1993. Det tok noen år før den neste kom ut.
– «Planet Earth» kom i 1997, og så fikk Carmine problemer med managementet sitt som svindlet oss for 80.000 dollar…lang historie. Men han sluttet ihvertfall, selv om vi er gode venner den dag i dag. Vi fikk istedet inn Aynsley Dunbar (som har spilt med bl.a. Whitesnake og Journey), som er en fantastisk trommis, og lagde «Fire On The Moon», som jeg synes er vår beste skive. Men for et band! Og for noen tekster vi skrev! Vi skrev om ting som det har blitt forsket på i tredve år. Vi skrev om regjeringer, og hemmelige regjeringer, om reptilskapninger fra andre planeter, om verdens undergang…
– Det er en ganske skarp kontrast fra dine vanlige tekster, som stort sett er veldig positive, optimistiske og håpefulle.
– Ja, jeg tror håp er en av de viktigste egenskapene man kan ha. Har du ikke håp, kan du bare grave deg ned med en gang. Så ja, det er vanligvis min stil. Jeg lagde en soloskive ved navn «Slam» (i 2001) som ble slaktet overalt, fordi jeg sang om en enorm komet som er på vei mot jordkloden i full fart. Fansen og kritikerne taklet det ikke, for det var ikke bare min hardeste skive, tekstene var gjennomsyret av ondskap og død og apokalypse. Men det er om en reell komet, et himmellegeme som kommer til å utslette jorden og menneskeheten, kanskje ikke i vår levetid, men våre barn eller barnebarn. Og vi må få hue ut av ræva og innse hva som er viktig her i verden. Vær bevisst til hva du bidrar med, eller ikke bidrar med, for verden. Hvis du ikke bidrar med noe, så er du et ubrukelig og meningsløst individ. Det var poenget mitt. Men det ville ikke folk høre, det ble for virkelig og for dystert.
– Turnerte dere noengang med Mothers Army?
– Nei, vi gjorde noen konserter i California, men aldri noen turne. Vi hadde store problemer med managementet, og det tok til slutt knekken på bandet. De ville at vi skulle lage enda en skive, men ville ikke finansiere innspillingen. Det var rett og slett en fornærmelse. De ville at vi skulle ta den økonomiske risken mens de skulle håve inn de eventuelle inntektene. Det er helt utrolig at ikke flere folk kjenner til Mothers Army. Vi hadde fortjent så mye mer oppmerkomhet – vi var et eklektisk, men disiplinert band med fantastiske låter, tekster og musikere.
– Jeg snakket med Carmine i fjor, og han sa at du hadde bidratt til noen kapitler i selvbiografien hans – som fortsatt ikke er ute, så vidt jeg vet.
– Ja det stemmer, jeg har akkurat mailet Carmine, fordi Frontiers… – og her er en liten eksklusiv godbit til deg, som du gjerne må formidle videre – Frontiers vil at vi skal gjøre en ny supergruppe. Så vi har akkurat ringt Michael Anthony fra Van Halen for å få han til å spille bass. Så det blir meg og Carmine, kanskje Michael, et par av gitaristene som vi egentlig ønsket oss er opptatte, som Doug Aldrich. Så vi prøver fortsatt å få samlet et stjernelag. Vi trenger en fantastisk gitarist med et kjent navn. Så det blir antagelig bare en kvartett, en Zeppelin-aktig kombo.
– Jøss, interessant!
– Ja, det kommer til å bli gøy! Og de nyhetene var du den første journalisten til å få høre. (Men da NRM delte disse nyhetene med våre venner på melodicrock.com siden dette intervjuet ikke skulle i trykken med det første, ble det baluba. Classic Rock Magazine hoppet på historien, Michael Anthony ble irritert fordi han ikke hadde bekreftet noe og ikke ville ha dette offentliggjort, JLTs management sendte ut en pressemelding og benektet historien og sendte en offentlig unnskyldning til Anthony. JLT og undertegnede har derimot skværet opp pr mail.)
– Ser du for deg at det blir noe plateinnspilling med det første?
– Aner ikke, vi er alle travle på hver vår kant og først må vi få alle puslespillbrikkene på plass. Vi prøvde å få Pat Travers med, men han måtte trekke seg – Travers hadde passet ypperlig, for vi vil gjerne ha noe hard rock med blues, og da kunne jeg og Pat delt vokalen, kanskje med Michael. Men jeg tror dette blir en slags powertrio pluss vokal, noe a la Cream møter Led Zeppelin i The Whos garderobe.
– 70-talls-soundet er virkelig tilbake nå, også med nye band som Rival Sons og The Answer, band som er oppfostra på 70-tallsrocken.
– Ja! Jeg har hørt dem og trodd at det var klassiske låter fra 70-tallet, og blitt helt slått i bakken når jeg oppdaget at det var helt nye band. Så ja, alt går i sirkler. Og det er herlig å høre at denne klassiske rocken nå er tilbake.
– Rival Sons-gutta har knapt bikka tredve, men man skulle tro de aldri har hørt en skive spilt inn etter 1974.
– Gud velsigne dem! De har virkelig fanget tidsånden fra tidlig 70-tall. Det viser bare at folk vil høre ekte musikk. Bunnen falt ut av musikkbransjen en periode, med alvorlig kvalitetssvikt, men nå ser det ut til å være på rett vei igjen. Uansett hvor du drar, så vil folk høre ekte rock. Jeg får tre generasjoner på mine konserter nå for tida. Og kvinnene har også begynt å komme tilbake, så nå er det tusenvis på hver konsert – og alle elsker den klassiske rocken, og noe av de nyere tingene jeg har gjort.
– Det er nå gått fem år siden ditt forrige soloalbum, «Second Hand Life».
– Hva? Fem år!? Kødder du?
– Skjer det noe der snart?
– Ja, det må det da – jeg har skrevet utrolig mange nye låter i det siste som må ut. Men det er mer i country-stilen, og da snakker jeg ekte country, som Hank Williams og Merle Haggard. Jeg vokste opp med rhythm & blues, gospel og country. Fandango skulle ha spilt slik musikk, men det gikk i en annen retning og det er et helt annet intervju. Den nye countryen som er massiv i USA for tida, det er som poplåter med twang på gitaren. Men jeg har en god del fantastiske låter fra tidligere album som jeg har lyst å gjøre på nytt – låter som «Freedoms Wings», «Nothing’s Changed» og «Promise Of Love». De har denne svære bluesy slidefølelsen som jeg har lyst til å utforske videre. Og jeg har nylig skrevet noen låter i pop/rock-stilen som hadde vært perfekt for det markedet der. En låt som heter «All American Boy» som kommer til å sparke ræv – skikkelig americana. Og jeg er virkelig klar for å gjøre noe annet nå.
– Det virker som om Nashville har blitt den nye musikkhovedstaden i USA, etter at Los Angeles i alle år har vært det forjettede land.
– Nashville har alltid vært viktig, men nå er det blitt musikkens siste bastion, og ikke bare for countryen! Men countryen bryr seg ikke om du er ung eller gammel eller tykk eller tynn – det eneste som betyr noe er om du synger bra, har bra låter med bra tekster.
– Det kan man ikke si om LA-rocken på 80-tallet, nei. Så når tror du at du får gjort dette?
– Jeg må få tid innimellom. Først må jeg få gjort alle disse turneene og konsertene i de kommende månedene, det er tross alt de jeg tjener penger på til å kunne holde det gående.
– Så du taper faktisk penger på å gå i studio og lage en ny skive, fremfor å turnere.
– Ja, helt klart, men det er jo en kunstnerisk investering. Jeg skal prøve å lage en skive som faktisk kan selge og bli populær, for jeg tror jo at jeg fortsatt har noe å by på! Jeg synger bedre enn noensinne, jeg ser bra ut og jeg lager bra låter, så hvorfor ikke! Jeg er 61 år gammel, men rocken har ingen aldersgrense! Du trenger ikke pensjonere deg ved en gitt alder hvis du er en ekte artist.
– Vi var inne på Tony Carey. Hadde ikke du dette Over The Rainbow-prosjektet med ham? Ex-Rainbowmusikere som spiller Rainbowlåter med Jürgen Blackmore på gitar?
– (Sukk.) Ja.
– Er det fortsatt oppegående?
– Over The Rainbow var mitt prosjekt. Og jeg gjorde den store tabben å gi alle i bandet like stor andel. Og jeg skal fortelle deg hvorfor det er en tabbe – for da har du plutselig fem styrmenn, men ingen kaptein på skipet. Alle mente at de visste best. Jeg var den uoffisielle lederen, men jeg ville ikke tvinge mine meninger igjennom. Jeg ville prøve å få dette til å fungere demokratisk. Tony var med, men han hadde problemer med helsa som han burde ha prioritert. Under Japanturneen så han virkelig dårlig ut. Han så ut som Ronnie gjorde på slutten – grå og dradd. Så vi sa til han at ‘Tony, du må innse at du er sjuk. Du må ta hånd om hva enn det er.’ Og det viste seg å være en svulst i magen. Men nå er han 100% kurert og i fin form igjen. Han er en veldig dyktig musiker og komponist. Og jeg snakka nylig med han på Skype, og han sa ‘Vet du, jeg trodde ikke jeg skulle like deg!’ Og jeg svarte ‘Jeg visste at du ville elske meg, for jeg er akkurat som deg selv! Jeg er en like gæern tulling som deg!’ Da vi ble kjent, gikk vi ut og tok noen drinker og kom flott overens. Han har forresten også sendt meg noen låter til countryskiva mi, så vi får se.
– Men det var Over The Rainbow vi snakka om?
– Ja, for å gjøre en lang historie kort, så ble alle superrockestjerner, og begynte å ta med seg sykt mye av sitt eget utstyr. Det ble over 5000 dollar i overvekt på hver eneste flystrekning. Og det sier seg selv at det går ikke økonomisk i lengden med så mye reiseutgifter. Trenger du virkelig en diger gong? Trenger du virkelig fire keyboards? Vi kan få lånt bra utstyr lokalt, vi må ikke ta med alt eget! Og jeg brukte alt jeg hadde av kontakter blant agenter til å ordne oss bra betalte jobber, i Russland og Japan og så videre, men likevel tapte vi penger. Men vi fortsatte i et par år til. På tredje året hadde vi fortsatt ingen skive ute, men jeg skrev noen riktig snedige låter med Jürgen, som låt klassisk Rainbow. Det var en låt som het «Sheherazade», som i mitt hode fortsatt er en klassiker av en Rainbow-låt – den ble bare aldri utgitt. Og han er en fin fyr, men etterhvert fikk jeg bare nok av de andre. Av kravene, av grådigheten, av truslene hvis de ikke fikk det som de vil, så jeg sa takk for meg. Jeg vil heller spille med trivelige folk som gjerne kjører bandbuss istedet for å fly, hvis det er logisk. 80-tallet da vi alle hadde private jetfly er over og kommer aldri tilbake. Jeg ba de få inn Graham eller Ronnie, men ingen av de ville. Og ingen konsertarrangører ville booke OTR uten en orginal Rainbow-vokalist, så da falt det sammen som et korthus.
– Men du kjørte ufortrødent i gang med nok en supergruppe kalt Big Noize, med Ratt/Quiet Riot-gitarist Carlos Cavazo, ex-Ozzy/Billy Idol-bassist Phil Soussan og Dio/Sabbath-trommis Vinnie Appice?
– Igjen et knall band, men igjen med bandproblemer! Du vet, setter du to mennesker i ett rom, så oppstår før eller siden et problem. Setter du 4-5 folk i ett rom, blir det tilsvarende mange problemer.
– Ihvertfall om du har fem alfahanner i samme rom…
– Haha, definitivt. Big Noize var i utgangspunktet et gøyalt prosjekt, et liveprosjekt hvor vi spiller klassiske rockelåter. Jeg snakket nettopp med Vinnie, han driver med sitt nye band som heter Devil…?
– Kill Devil Hill.
– Nettopp. Og de er veldig bra, med bra låter. Carmine og jeg var nettopp og så de i en liten klubb. Og jeg snakket med Vinnie etterpå, og han fortalte at de hadde fått Sebastian Bach til å steppe inn for meg på denne bulgarske festivalen, men det var ikke det samme. Og selvsagt er det ikke det samme, Sebastian og jeg er svært ulike vokalister. Og vi hadde noe som var spesielt, men du kan ikke tvinge folk til å spille en konsert 10000 kilometer unna for halve beløpet av hva de kan tjene på en konsert 200 kilometer unna, som de hadde booket tre måneder tidligere enn festivalen! Jeg har min integritet, og jeg hadde en kontrakt på at jeg skulle spille denne konserten. Og de ville at jeg skulle bryte denne kontrakten for å spille en festival i Bulgaria, noe jeg syntes var uetisk. Det gjør jeg ikke, og antagelig er det derfor jeg har hatt en såpass lang og solid karriere. Booker du Joe Lynn Turner, så stiller jeg og gir 110% uansett!
– Så da raknet Big Noize også?
– Nja, det kom seg aldri på vingene. Det var en strålende ide, men ingen visste hva de skulle bruke den til! Bookingagentene visste ikke hvordan de skulle markedsføre oss, enda vi besto av medlemmer fra alle disse platiniumsselgende bandene som vi spilte låter fra. Vi var som en Classic Rock jukeboks når vi spilte. Simon Wright steppet inn når Vinnie var utilgjengelig, og da kunne vi gjøre AC/DC-låter også! Big Noize finnes fortsatt, vi gjør en gig i ny og ne, men det er mye som må fikses først, og jeg har ikke tid til å reparere nå.
– Yngwie Malmsteen!
– Haha, Yngwie… ja ja ja.
– Første gang jeg så deg live, var på Rockefeller med Yngwie i 1988. Og så gikk det nesten et kvart århundre før du kom tilbake til Oslo.
– Jaggu. Tida flyr.
– Hva husker du best fra tida med Malmsteen og «Odyssey»-skiva?
– Anders Tengner har akkurat gitt ut en biografi om Yngwie, og jeg har skrevet forordet. Den er ikke autorisert av Yngwie så klart, men Anders har kjørt på likevel. Men jeg har vært ganske snill mot Yngwie i forordet – jeg vet ikke helt hvordan han kommer til å fremstå riktig nok! Men Yngwie var ikke den eneste skurken på den tida. Vi var alle skurker. Vi syslet alle med ulike laster – fra alkohol og narkotika til damer. Så Yngwie var ikke den eneste med hodet i skyene – men han var kanskje den verste av oss. Han var helt krminelt gæern. Men hør her, jeg er faktisk ganske svak for Yngwie tross alt, selv om jeg vet at han har ganske blandede følelser ovenfor meg. Og grunnen til at vi aldri gjorde en andre skive sammen, etter min oppfatning, er fordi han ikke ville dele oppmerksomheten med vokalisten – han ville være den store stjerna i bandet. Så enkelt som det.
– Det tror jeg så gjerne – på nye skiva si gjør han jo absolutt alt selv, inkludert vokalen. Og på «Live In Leningrad» som dere ga ut på både CD og video, får man knapt et glimt av deg før uti tredje låten eller så – det er bare Yngwie fra alle vinkler.
– Ja, den redigerte han selvsagt selv : ‘Vi må kanskje vise litt av Joe her og før vi kutter tilbake til meg!’ Han påstår jo fortsatt i intervjuer at jeg ikke var med på å skrive låtene på «Odyssey» – så klart jeg gjorde! Man hører jo at dette er mine melodier og tekster! Han ga meg noen grunnkomp og titler som jeg gjorde helt ferdig. Som f.eks. Han ga meg et utkast til en ballade og sa at denne heter «Tell Me». Jeg skrev teksten og sa at den heter «Dreaming». Og likevel står det fortsatt «Tell Me» i parantes bak på coveret, enda de ordene ikke blir ytret i teksten i det hele tatt! Han klarte ikke akseptere at jeg hadde endret hans utgangspunkt, enda jeg skrev teksten og synger den! Hva er det noe noe sludder!? Haha, det er fullstendig barnehagenivå! Så jeg må jo bare elske Yngwie, for man kan jo ikke ta ham alvorlig! Mannen er en fantastisk gitarist, en fantastisk arrangør – det finnes titusener av gitarister som etterligner han men som aldri har gjort det bedre.
– Og «Odyssey» er fortsatt høydepunktet i hans 30-årige karriere.
– Abso-fuckin-lutely!
– Og det vet han selv.
– Det vet han – og det irriterer han desto mer. Det er et av høydepunktene i min karriere også – vi var i fyr og flamme på denne skiva. Her er noen av de beste låtene, de beste prestasjonene noen av oss har gjort i et studio, produksjonen var fantastisk, alt klaffet på «Odyssey»! Lyrisk dekket vi hele fjøla fra spiritualitet til «Riot In The Dungeons»… Sett den på den dag i dag, og håret vil reise seg i ræva di!
– Hva er favorittene dine?
– «Crystal Ball», «Deja Vu»… jeg husker han kom med «Heaven Tonight», og jeg sa ‘Dette er en poplåt, men den kommer til å sette deg på kartet en gang for alle, kompis!’. Og det gjorde den. Og han var så skamfull og flau over at han hadde lagd en kommersiell låt! Selv om vi solgte flere skiver enn han noensinne hadde gjort, eller noensinne har gjort siden. Vi trakk flere folk på konsertene og tjente mer penger enn noen gang – hva var problemet!? Men det gikk, inntil et visst kvinnfolk slo kloa i ham… hva er det med disse gitaristene og trollkjerringene deres?
– Er det ikke det som alltid splitter band da? Damer eller penger?
– Du sa det. Yoko Ono osv. Sist jeg så Yngwie var i Russland, jeg spilte på et privat arrangement med Medvedev til stede. Og hun var der. Dette var ganske tidlig, før jeg og Medvedev ble venner, en fest for Mikhail Fradkov som var statsminister der da. Det var mer sikkerhetsvakter enn gjester. Og Yngwie var forband for meg – men det var for godt betalt til at han klarte å si nei. Men på slutten av min konsert sa jeg til publikum helt spontant at ‘Ta imot min gode venn Yngwie J Malmsteen!’ Han så litt paff ut, men han kom opp på scena. Jeg fikk en roadie til å løpe på nett og printe ut tekstene på disse låtene som jeg ikke hadde sunget på over ti år, og vi endte opp med å gjøre nesten hele «Odyssey» og en del Hendrix – og det var utrolig kult! Og vi så på hverandre etterpå mens vi fortsatt sto på scenen, og var enige om at ‘Joda – det er fortsatt en unik kjemi her.’ Så jeg og Yngwie dro tilbake til hotellet vårt og satte oss i lobbybaren med en flaske vin. Vi snakket om showet og om hvor godt det var å se hverandre igjen. Og hun satt der og så på meg med mord i blikket, som om jeg var en rival. Det var pur sjalusi! Men jeg sa til Yngwie ‘Hvis du er hypp på å lage en kanon skive, så ring meg – jeg tror vi har noe spesielt her.’ Han nikket og begynte å si noe idet hun skreik ut at ‘Yngwie trenger ikke deg!’
– Jo, det gjør han.
– Og jeg bare rygget ut av baren og inn i heisen, og ga Yngwie en honnørhilsen før dørene lukket seg. Og siden har jeg ikke hørt fra han.
– Hva tenker du forresten om Jon Lords bortgang nå i sommer?
– Fryktelig trist. Tragisk.
– Og så brått!
– Egentlig ikke – han hadde slitt med dette i lengre tid, det bare virker så brått siden han var musikalsk aktiv helt til det siste.
– Jon var vel ikke helt på din side i Deep Purple-perioden?
– Nei, han og Ian Paice følte vel at det ble litt vel mye Rainbow da jeg ble med i Purple. Ritchie var min fremste supporter, mens Roger Glover sto litt med en fot i hver leir. Men ingen kan nekte for at «Slaves & Masters» var en knallskive, det finnes ikke en dårlig låt på den!
Samtalen fortsatte i noen timer til, men dessverre var båndopptageren da slått av, og vi har dermed ingen dokumentasjon av de elleville og saftige historiene fra 30 år i rockens tjeneste som rant ut av kjeften på Turner utover kvelden, så de får vi heller komme tilbake til ved en annen anledning.
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2012