Jeff Scott Soto er kjent for de fleste, i form av å ha vært vokalist for blant andre Yngwie Malmsteen, Talisman og W.E.T. I tillegg finner han tid til å gi ut soloalbum innimellom, noe han også har gjort mens vi har vært i kollektiv husarrest. Vi tok en prat med den Los Angeles-baserte vokalisten om historie, nåtid og framtid.
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Lexie Boezeman Cataldo
Livefotos: Anne-Marie Forker
– Hei, Jeff, så hyggelig å høre fra deg. Punktlig er du også. Ingen intervjuer som har gått over tiden i dag?
– Ikke i dag. Du er av de første jeg prater med, faktisk. Galskapen starter ikke før om et par uker, da blir det 14-15 intervjuer hver dag. Dette tempoet passer meg mye bedre, haha. Neida, jeg klager ikke. Jeg er faktisk manager for et par band, som jeg forsøker å hjelpe. Jeg spurte hvor mye de pratet med pressen, og de sa at det var fint lite. Det viser bare at presse får man når de er interessert i det man driver med, så når jeg får så mange intervjuer, betyr det visst at dere er interessert i hva jeg lefler med om dagen. Jeg er takknemlig.
– Så på toppen av å være så musikalsk aktiv som du er, finner du tid til å jobbe med andre band?
-Vet du, etter alle disse årene i bransjen, har jeg innsett at jeg må finne nye avenyer å gå på. Jeg blir jo eldre jeg også, og tida mi til å drive på så mye som jeg gjør blir kortere, så jeg må finne andre måter å jobbe på. Kanskje jeg ikke får til å turnere etter en viss alder, eller ikke ønsker å turnere etter en viss alder. Om jeg må pensjonere meg fra å synge, vil jeg ikke pensjonere meg fra musikk. Det kan jeg simpelthen ikke. Om jeg kan bruke kunnskapen jeg har tilegnet meg gjennom et langt musikkliv for å hjelpe artister som blir lurt, som jeg har blitt, så syns jeg at det er verdt det. Jeg vil rett og slett gi noe tilbake.
– Du har jo ganske mange år i bransjen allerede.
– Visst faen, haha! Man tenker ikke på det, selv om dagene går, ukene går, og årene går, før du ser på diskografien din, ser på alt du har samlet gjennom en lang karriere, før du innser; «herregud, har jeg holdt på så lenge??»
– Det forstår jeg godt. Når jeg forbereder meg til intervjuer, spesielt med artister som har holdt på en stund, har jeg en tendens til å gå tilbake i katalogen og lytte til musikk fra tidlig i karrieren deres. Senest i dag lytta jeg på Yngwie Malmsteens «Marching Out». Den kom i 1985!
– Ikke sant!? Jeg hadde nettopp fylt 19 da vi spilte inn den plata, jeg var jo bare en guttunge. Det er i sånne øyeblikk man innser hvor lenge man faktisk har holdt på. Vi var guttunger hele gjengen, Anders Johansson var vel den eldste den gangen, og han var bare 22! Sønnen min er 33. Det er en helt absurd tanke. «Marching Out» står like sterkt i dag, og er nok en av Yngwies største øyeblikk. Å være en del av Yngwies historie er kult, men det er enda kulere å ha vært der fra starten, om du skjønner. Det var på den tida der musikken vår sto som sterkest.
– Har du noen historier fra tida med Yngwie som du setter pris på?
– Hehe, jeg har i hvert fall noen historier jeg ikke setter så stor pris på, haha! Ikke at de er rettet mot Yngwie, men det var noen opplevelser jeg tok mye lærdom av, for å si det på den måten. Rising Force ble bygd som et band, og skulle profileres som et band. Da han spilte med Alcatraz, og ville gi ut sin egen musikk, og «Rising Force» utgis, ble den planlagt som ei soloskive med utgivelse i Japan. Bandet Rising Force ble bygget rundt den plata, og da «Marching Out» skulle utgis, skulle den profileres på samme måte som Ritchie Blackmore´s Rainbow. Dermed trodde vi at bandet skulle stå like sterkt som ham, at det var én for alle, alle for én, men med Yngwie i front. Sånn viste det seg at det ikke skulle bli, og det er hovedgrunnen til at jeg sluttet så tidlig som jeg gjorde. Måten både plateselskap og management handlet, viste meg at dette var ikke miljøet jeg kunne vokse som artist i. Jeg ville være en del av en enhet der vi jobbet sammen, skrev sammen, og tok avgjørelser sammen, men jeg forsto raskt at dette ikke ville bli en realitet med Yngwie. Jeg har alltid referert til tiden med Yngwie som man gjør med skolesystemet. Man starter på barneskolen, fortsetter til ungdomsskole, før videregående og universitet. Tida mi med Yngwie var barneskole, eller nesten førskole, for jeg hadde så ufattelig mye å lære!
– Bratt læringskurve det der. Fra da av har du vært en hardtarbeidende artist. Du har jobbet med mange artister og band, og i tillegg gitt ut flere soloalbum. Hvor finner du energien til alt dette?
– En av mine favorittartister gjennom tidene er Prince. Ikke bare på grunn av musikken, men også hans arbeidsmoral. Han så aldri på musikken som jobb eller en byrde, han så faktisk på den som en livsstil. Musikken er en måte å forstå sine egne følelser, på både sinne, sorg og glede. Alt dette er viktigere for meg enn hvor mye penger jeg tjener, eller kunne ha tjent! Ikke betyr popularitet like mye heller, det er lidenskapen som er viktig. Det er den som driver meg framover. Jeg har aldri sett på platene jeg har spilt inn, konsertene jeg har gjort eller noe av det andre jeg driver med som arbeid, det har simpelthen vært en del av prosessen i alt det som gjør meg til den jeg er som artist.
– Alt dette har gjort deg til en vokalist som nyter stor respekt i en bransje som er i stadig utvikling. Hva gjør du for å holde deg i førersetet?
– Jeg følger ikke trender, men jeg følger med på dem, så jeg vet hva som skjer i bransjen, pluss at jeg ønsker å vite hva folk lytter til. Jeg ønsker ikke å være en artist som ikke vet annet enn hva som skjedde for 30 år siden, jeg vil vite hva som skjer i dag. Jeg vil gjerne finne ny inspirasjon hver eneste dag, man vet aldri hvor den dukker opp. Jeg kommer aldri til å lukke døra for å finne inspirasjon overhode, jeg er alltid på søken etter det ene øyeblikket som beveger meg. Jeg anser ikke meg selv for å være et navn alle kjenner, jeg er ikke Paul Stanley, Ozzy Osbourne eller Axl Rose, men det er ikke så viktig for meg, det som er viktig er at jeg har lang levetid i denne bransjen, for det er dette jeg elsker å gjøre. Jeg ønsker å utfordre meg selv, og jeg ønsker å utfordre publikum, for å se om de aksepterer at jeg går nye veier.
– Når du lytter etter inspirasjon fra nye artister – hvem hører du på i disse dager?
– Jeg håper ikke dette høres krast eller egoistisk ut, men de siste årene har jeg jobbet såpass mye at jeg ikke har hatt tid til å høre på så mye ny musikk. Om jeg har hørt på musikk, har jeg ikke dykket så dypt inn i den, for jeg har vært så opptatt med mine egne prosjekter. Mens jeg avslutter ett prosjekt, overlapper jeg med kanskje to eller tre nye. Når det er sagt, så hender det jo at jeg hører musikk i bilen med dattera mi, som er 18 nå, så da blir det kanskje noe hun presenterer. Uansett; ett eller annet sted der ute, om det er bevisst eller ubevisst, fins det ny musikk som kommer til å bevege deg på en eller annen måte.
– Når du kommuniserer med publikum, for eksempel med Trans-Siberian Orchestra, der du innehar en rolle, har det påvirket scenepersonligheter din?
– På en måte har det nok det, men jeg må understreke at jeg ikke er en musical-fyr, jeg er ikke spesielt inne i Broadway og den slags, så da jeg begynte å jobbe med TSO, innså jeg at jeg var involvert i noe jeg aldri hadde gjort før, men heller aldri hadde vist noen interesse for. Det som skjedde, var at Paul O´Neill (produsent TSO) påsto at jeg var et naturtalent. Han mente at jeg hadde et talent for å rendyrke figuren jeg var satt til å være, og å fremføre materialet som den figuren, i motsetning til som Jeff Scott Soto. Jeg tror det er mye av grunnen til at jeg fortsatt er med i TSO, er at jeg har tilegnet meg kunnskapen til å fortsette i den rollen, og faktisk å kunne dra nytte av det videre i karrieren.
– Vi må en tur innom Talisman også. Jeg har lest at du har uttalt at Talisman ikke eksisterer «for øyeblikket». Betyr det at vi kan øyne et håp om at noe kan skje i den leiren?
– Vi har jo gjort noen konserter med de gjenlevende medlemmene (grunnlegger og bassist Marcel Jacob tok sitt eget liv i 2009, journ.anm.), den første av de var på Sweden Rock Festival i 2014. Det jeg mente da jeg sa «for øyeblikket», var at vi ikke eksisterer som et skrivende, turnerende band i så henseende. Vi skreiv ei låt for å hedre Marcel, der inntektene gikk til et senter for å forhindre selvmord. Sånn sett eksisterer vi fortsatt, men jeg er ikke sikker på om vi kommer til å gå sammen om ei ny plate eller en ny turné, jeg må først overbevise meg selv om at jeg kan gjennomføre det uten Marcel, og vi må være sikre på at publikum ønsker å høre oss uten Marcel. Det må rett og slett føles naturlig å føre arven videre uten ham.
– Det må være sterke følelser å sette ord på. Takk for ærligheten, Jeff. La oss prate litt om grunnen til at jeg ringer, nemlig «The Duets Collection Vol. 1» – anmeldt her. Aner vi en etterfølger- en «Vol. 2»?
– Jeg gjorde det der med hensikt, men jeg har ikke planlagt en «Vol. 2» eller «Vol. 17», men om dere liker denne, og ikke minst fansen liker den, så blir det mer. Som du var inne på innledningsvis, så har du gått tilbake i katalogen og hørt på ei plate som kom ut for over 30 år siden. Den følelsen jeg hadde da vi spilte inn den, og følelsen jeg fikk av å spille den inn på nytt igjen, alle disse årene etter, minte meg på hvor moro jeg hadde det den gang, og den følelsen opplever jeg gjerne flere ganger. Den følelsen hadde jeg med flere av låtene, det var utrolig moro å reise tilbake i tid og hente fram gamle minner, men den største gleden fant jeg i å dele mikrofonen med disse fantastiske menneskene som ville dele opplevelsen med meg.
– Hvordan gikk du fram for å velge vokalistene du synger med?
– Jeg gikk etter boka. Jeg har gjort noen tribute-plater med avdøde Bob Kulick, og han hadde en regissør-metode han jobbet etter. Han lagde ei liste over vokalister som hadde samme register, samme type stemme eller tone som originalen har, så jeg fulgte den oppskriften. Dino Jelusick har en type stemme som kan minne om Ronnie James Dio, og det passer bra med måten jeg sang på «Marching Out»-skiva, for jeg ønsket å ha en Dio-vibb på de låtene, så derfor ble han valgt til å synge på «Don´t Let It End», for eksempel. Erik Mårtensson, som jeg spiller med i W.E.T., digger hardtslående rock, så da jeg bestemte meg for å ta med «Livin´ The Life» fra filmen «Rock Star», ville jeg ha med meg en vokalist med litt fyr og flamme i stemmen, noe Erik har. Han var litt bekymra til å begynne med, men jeg insisterte på at han kom til å høres kanonbra ut! Jeg hadde ei ønskeliste med vokalister jeg ville ha med, og med det i bakhodet, valgte jeg låter for dem etter den tanken, og også omvendt. Frontiers, plateselskapet, hadde noen klare idéer om hvordan de ville at resultatet skulle bli, så vi brainstormet planene sammen. Jeg ville ikke bare ta betalt for ei plate, og levere det ferdige produktet, jeg ville at de skulle ta del i prosessen, sånn at de ville backe opp under det mer, når de følte at de faktisk bidro. Jeg tror faktisk de står bak 90% av låtvalgene. Når det gjelder Soul Sirkus-låta jeg synger med Deen Castronovo, ble den valgt på grunn av at den låter forholdsvis nært Journey, og de ville ha noe som gjenspeilte den delen av karrieren min også, så da ble «Coming Home» et naturlig valg, ettersom Journey er nok et krysningspunkt for Deen og meg.
– Deen er jo en fantastisk vokalist! (Og intervjues her!) Å synge som han gjør, som trommis, er få forunt.
– Helt klart, og det faktum at han var ute av Journey da jeg spilte inn plata, var kanskje et lykketreff for min del, hvis ikke hadde jeg kanskje ikke fått hatt ham med. Det aner meg at de (Journey) kunne ha stukket kjepper i hjulene for hans bidrag, så at han rakk å være med før han ble med Journey igjen, var et lykketreff, for jeg kan virkelig ikke se for meg noen som helst andre jeg kunne hatt med på den låta. Kanskje Arnel Pineda, han er på ønskelista mi for en eventuell oppfølger, men det får vi komme tilbake til, i tilfelle. Jeg føler meg virkelig heldig som får lov til å jobbe med så mange fantastiske musikere, og det er en vidunderlig måte å leve livet sitt på. Erik Mårtensson, for eksempel, fantastisk fyr, og en utrolig begavet musiker. Alt dette gir meg mye energi til å fortsette å jobbe, og for meg er det utenkelig å jobbe mindre enn jeg gjør. Fra start til mål, bruker jeg rundt tre måneder på ei plate, alt fra låtskriving, til innspilling, re-takes, miksing og mastring. Sånn er det med alle prosjektene mine, så jeg rekker over rundt tre prosjekter i året, noe som gir meg mange nye samarbeidspartnere. Jeg vil ikke sitte igjen med følelsen at jeg har kastet bort livet mitt, jeg vil etterlate meg så mye musikk som mulig før jeg forlater denne verden.
– Vi begynner sakte men sikkert å bevege oss mot en normal hverdag. Hvordan ser den nærmeste tida di ut – vil vi få noe nytt fra Sons Of Apollo, Soto eller W.E.T.?
– Det er vanskelig å si akkurat for øyeblikket, vi må alle navigere oss gjennom det vi holder på med akkurat nå, for det er så mye som er usikkert enda, for ikke å glemme det faktum at ingen av oss har turnert spesielt mye i det siste. Jeg har blant annet noen jobber i Ukraina bak meg, pluss noen streaming-konserter med blant andre Trans-Siberian Orchestra, så vi må nok se an de nærmeste månedene, hvordan vi skal forholde oss til regler og anbefalinger.
– Hva med låtskriving, hvordan ligger du an der?
– Jeg er nok en bedre tekstforfatter og melodiskaper enn låtsnekrer, det er ikke bare for meg å ta opp en gitar eller sette meg ved et piano og lage låter. Jeg var mer involvert i den prosessen tidligere, men jeg har innsett at mine begrensninger på de feltene gjør at låtene ender opp med å låte litt for enkle og elementære. Jeg foretrekker å skrive melodier og tekster, så får de andre stå for rammeverket som jeg fyller ut. Jeg vil mye heller sitte sammen med Bumblefoot, for eksempel, og skrive sammen med ham, det er en mye bedre arena for min del.
– Men du jobber fortsatt like mye som før.
– Å herregud, ja! Heller mer, vil jeg anta. Jeg har sikkert gjort tre ganger så mye studioarbeid i 2020 og 2021 på grunn av pandemien, og duettskiva er et av de prosjektene. Vi ble enige om å gjøre noe sånt for å fylle tida med noe fornuftig, og den viste seg å være en velsignelse, ettersom den ble så bra som den ble. Jeg elsker plata, og er uendelig stolt over hvor bra den viste seg å bli.
– Det er ei kjempefin skive. Jeg har hatt den en tid nå, og det som slår meg, er at stemmen din er faktisk like sterk den dag i dag, som den var i 1985 eller 1995, for den del. Du har både rekkevidden og kraften intakt.
– Så hyggelig å høre. Den har i hvert fall endret seg, det må jeg innrømme. Når jeg hører låtene fra den tida i dag, slår det meg hvor ung jeg faktisk hørtes ut. Jeg manøvrerer meg greit gjennom landskapet i dag også; ikke like lett, selvfølgelig, men jeg føler at jeg behersker materialet godt i dag også, noe som føles veldig godt. Det er kanskje fordelen med at det er ei duettskive; jeg behøver bare å synge halvparten, haha! Den er nok litt mørkere, og har litt mer dybde enn før, og jeg når nok ikke like høyt lengre, men jeg tror nok stemmen min har fått mer karakter etter hvert som årene har gått. Mens jeg tidligere kanskje hørtes ut som en skrikende metal-vokalist, høres jeg kanskje mer ut som en moden metal- eller hardrock-vokalist med litt mindre diskant.
– En av våre lesere, ved navn Magnus, har bedt oss om å stille deg et spørsmål; hva er det egentlig du synger på det siste for-refrenget på «Disciples Of Hell»?
-Øøøøh, vent litt… (synger seg kjapt gjennom et vers) Mener du der jeg synger «Burn! Rise! Burn!»?
– Akkurat der ja!
– Jeg tror faktisk Johansson-brødrene allerede har avslørt den detaljen. Men, joda, de forsøkte å lære meg litt svensk, men da selvfølgelig bare bannskap og morsomheter. Dermed ble den siste «Burn!» erstattet med «Bög!». Vi sa ingenting om det, men håpet ingen la merke til det før plata var ferdig, og det gjorde de ikke, så den ble faktisk med på plata, haha! Vent litt, sa du Magnus?? Det må være Henriksson! HÆHÆHÆ!!
– He he, det stemmer nok det. Kollegaen min pratet med ham tidligere i dag, og Magnus nærmest tryglet oss om å spørre deg om det. (Les det her!)
– Haha, det tror jeg på. Jeg må jo si at jeg ikke ville sabotere plata, det var bare en morsomhet vi fleipa med mens jeg lærte meg alle disse ordene, hehe. Jeg glemte hele greia, og ble litt satt ut da vi miksa plata, og jeg hørte hva jeg faktisk sa. Heldigvis ble det bare god stemning av det.
– Jeg må sette meg ned og lytte etter den der etterpå.
– Jeg lover- du kommer ikke til ikke å høre den fra nå av!
– Nei, den kommer nok til å sette seg godt, antar jeg. Tusen takk for at du ville prate med oss.
– Takk selv, jeg må si igjen, at jeg er takknemlig og ydmyk over det faktum at jeg har fått lov til å holde på med dette i snart 40 år, og at folk som dere fortsatt vil prate med meg. Det er det som holder meg gående.
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2021