Hvorfor velger jeg å kalle ham en gåte, spør du? Jo, i en verden der det meste av musikken oppleves som masseprodusert, velger Bieler å gå i stikk motsatt retning. Både tekst og musikk er så multifasettert at det er komplett umulig å gjøre seg opp en mening om låtene etter noen få runder. Jeg sa det samme i min anmeldelse av “Postcards…”, og har samme oppfatning om “The Escapologist”, men samtidig viser han sterkere melodiføringer på denne utgivelsen, og har utvilsomt modnet enda mer som låtskriver.
“Industrious” åpner ballet a capella, og Bielers særegne stemme fyller høyttalerne. Han påstår at han ikke er en sanger, men at han har en sound. Det kan muligens diskuteres, men at han har særpreg er hevet over enhver tvil. Du plukker ham enkelt ut fra mengden, og rent personlig treffer han en nerve hos meg, nærværende som han er i tekstene. “Savior” ble gitt ut som singel i slutten av januar, og kan nærmest benevnes som en karibisk prog-calypso med steel pan-trommer, men også med en synth-sax så catchy at den mest sannsynlig har sendt Yello inn i stille gråt. Trommis Edu Cominato har spilt med Bieler i en årrekke (og med Mr. Big på den siste turnéen!) på “Savior” får han virkelig strukket seg ut. For en strålende trommis han er! Det er ren og skjær underholdning til tider, og ikke et kjedelig øyeblikk er å oppdrive! Om han ikke blir nominert for årets trommeinnspilling vil det være en skandale! Det går unna i de to første sporene, så heldigvis får vi en liten progressiv pustepause i tredje spor; “Stars Collide”, for Bieler har flere sterke kort i ermet. Riff og melodi er alltid i førersetet, og her treffer han blink i mine ører, med catchy riff og lekne melodilinjer med lange fraseringer. Denne allsidigheten gjør at Bielers utgivelser aldri blir kjedelige. Henførende!
Vi var innom baronens vokale ferdigheter, noe vi får i rikt monn gjennom hele skiva. Det er ikke mange øyeblikkene uten fete harmonier over de tunge riffene. Særegenheten er påfallende, og til tross for at det høres ut som at det er lagt flere lag med vokal, har han bedyret at det ikke er tilfelle. I så tilfelle er det bare å ta av seg hatten, til tross for at den passer, for vokalen er overbevisende gjennomført fra start til mål. Gitarene også; riffene er kreative, soloene inspirerende og varierte. “Hollow” gir oss også en liten pustepause, det er faktisk innafor å kalle den en pianoballade. Nært og vart, men teksten har sine mørke sider, og når bandet kommer inn for fullt, er energinivået oppe igjen, og pianopartiet inn mot gitarsoloen kunne like gjerne ha vært signert Marillion. “Zombies & Black Swans” serveres med nok et iørefallende riff, og et refreng som setter seg umiddelbart. Kontrasten fra et øsende refreng rett inn i et kontrollert vers er metal-balsam for ørene. Faktisk er det såpass fett at jeg måtte høre det tre ganger bare mens jeg skrev om låta.
“Space Debris” er også en catchy liten sak. Melodisk og mer pop-rettet enn hva vi er vante med fra Bieler. Refrenget har et hook som setter seg, spesielt med tanke på de synkoperte gitarene og vokalharmoniene som utvider seg underveis. Avslutningssporet “March Of The Vikonauts” serveres med hypnotiserende vokalharmonier over et tungt riff, og en gitarsolo som virkelig viser Bielers strengetafsende evner. Tidligere nevnte trommeslager Edu Cominato får igjen slippe løs sin indre Animal, og bygger opp et forrykende soloparti over Bielers mer tilbaketrukne gitarsolo.
Vi skriver fremdeles bare februar, men at “The Escapologist” ender høyt opp på lista mi når vi gjør opp status i desember er jeg ikke i tvil om. Nå er det på høy tid du får opp ørene for Jason Bieler And The Baron Von Bielski Orchestra. Hører du??
5,5/6 | Jan Egil Øverkil