Han var en av 80-tallets fremste gitarhelter, og ga ut noen aldeles klassiske skiver inntil han nærmest forsvant på tidlig 90-tall. Tyve år passerte uten at vi hørte et knyst fra ham, men nå er han tilbake med nytt band og ny skive. Etter iherdig masing og et halvt dusin utsatte og kansellerte intervjuavtaler fikk vi omsider tak i den pressesky ex-Ozzy og Badlands-gitaristen Jake E Lee.Tekst: Geir Amundsen
– Omsider! Jeg har prøvd å få deg i tale i årevis, men du har vært som sunket i jorden. Ingen hjemmeside eller management.
– Ja, jeg har holdt en lav profil. Den mystiske mannen!
– Ikke helt der oppe med Vito Bratta på forsvinningsskalaen, men jaggu ikke langt unna.
– Haha! Men nå har du meg – det er fredag kveld her i Las Vegas, jeg har vært ute og tatt noen drinker med venner og kjæresten min, men bare for din skyld kom jeg hjem ved midnatt for dette intervjuet – så la oss gjøre det knallbra!
– Ikke klag, jeg våkna av vekkerklokka klokka 08 på en kald lørdags morgen i Oslo for å gjøre dette!
– Det suger for oss begge! Og jeg er ikke vant til dette lenger.
– Nei, jeg antar at du har gjort flere intervjuer den siste måneden enn de siste tyve år tilsammen, siden du nå er i vinden igjen?
– Ja, det var en av fordelene med å trekke seg tilbake fra musikkbransjen; å slippe å måtte snakke med journalister, selv om det av og til kan være interessant. Men de fleste skribenter har ikke peiling. Jeg skjønner jo at enkelte spørsmål kommer opp gang på gang, men ja, det er kjedelig!
– Jeg vet ikke om jeg har noe nytt for deg, men jeg har fulgt deg i alle år, og kunne lett ha snakket med deg i en time bare om Badlands.
– Ah, du er fan? Da er vi kompiser, jeg elsket Badlands, vi kan gjerne prate om det!
– Joda! Men nå har du jo et nytt band, Red Dragon Cartel. Du vurderte ikke å kalle bandet for Badlands istedet, for å slippe å starte helt fra bunnen av igjen?– Nei. Aldri i verden! I tiden etter Badlands fikk jeg stadig vekk tilbud fra managere, promotører, arrangører – og sangere faktisk! – som mente at jeg burde gjøre en Badlands gjenforeningsturne eller skive. Men for min egen del ville det blitt helt feil – Badlands var meg selv og Ray Gillen (som døde av AIDS i 1993) og nå som Ray er borte, ville jeg aldri besudle eller vanne ut bandnavnet i vinnings hensikt. Badlands var et herlig band, mitt hjerte og sjel var 100% i det bandet, men det er over, og det kommer aldri tibake, uansett hvor mye penger jeg blir tilbydt. Uten Ray er det ikke Badlands, så da kan jeg ikke takke ja til å gjenforene bandet. For ingen kan erstatte Ray Gillen.
– Men nå er det faktisk blitt 23 år siden sist du ga ut en skive med nytt material…
– Nei, gi deg! Det kan da ikke være så lenge? La meg tenke… med Badlands var det… hmmm ’91… joda, det stemmer kanskje! Men det må sies, med Badlands lagde vi faktisk en tredje skive.
– «Dusk», som til slutt ble gitt ut i 1999?
– Ja. Vi spilte inn demoene for den i 1992, så teoretisk sett er det ‘bare’ tjue år siden forrige skive, haha!
– Hva var det egentlig som fikk Badlands til å splittes?
– Tja… si det. Bandet fungerte egentlig helt perfekt, inntil den siste tiden. Vi mistet platekontrakten med Atlantic etter «Voodoo Highway», for den solgte ikke så bra som de hadde regnet med. Samtidig hadde grungen begynt å gjøre seg gjeldende. Ray ville lage mer kommersiell og poppa musikk for å bli spilt på radioen og dermed selge flere skiver, mens jeg ville gå stikk motsatt retning. Jeg elsket den stilen vi hadde, og jeg kunne overhodet ikke tenke meg å prostituere meg musikalsk for å bli spilt på radioen. Vi jobbet i studio med nye låter – de som til slutt kom på «Dusk» – men det kostet penger, så gjelden hopet seg opp uten at vi hadde inntekter. Slikt sliter på både vennskapet og bandet, så til slutt ble det en krangel som førte til at Ray sluttet samtidig som jeg sparket ham. Det var egentlig helt unødvendig. Vi snakket ikke på lenge etter det, men heldigvis fikk vi kontakt igjen helt på tampen av livet hans – jeg fikk snakke med ham mens han lå på det siste på sykehuset. Den dag i dag savner jeg ham som en venn, som en bror.
– Men hva skjedde så? Gadd du ikke begynne på nytt? Var du lei av bransjen? Du forsvant fullstendig.
– Begge deler, egentlig. Jeg hadde spilt i band siden jeg var 15 år, så ja, jeg var lei. Jeg ga ut en instrumental soloskive i 1996, som var veldig rensende for meg.
– «A Fine Pink Mist» ja. Jeg har den i hylla. (Noe for Satriani-fans å sjekke ut!)
– Ja. Det var bare meg, jeg trengte ikke krangle med noen for å få det slik jeg ville. Og den ble bra, føler jeg. Men tilbake til spørsmålet ditt – på midten av 90-tallet, så var det ikke lenger kult å være Jake E Lee, slik det var på 80-tallet. Både jeg og Badlands ble kastet i bås med puddelrocken, noe jeg definitivt ikke synes var rettferdig, og da grungen eksploderte, var de fleste band fra Los Angeles ferdige – uten at jeg synes at det var feil! Rocken bør fornyes med jevne mellomrom, og det musikalske miljøet i LA rundt 1990 var virkelig skralt. Det virket som om band fikk platekontrakt ut ifra utseendet og image fremfor talentet. Hvis et band som Guns N Roses slo igjennom, ble tyve kloninger umiddelbart signert av de andre plateselskapene. Det var skikkelig pinlig! Rocken trengte forandring, og de tidlige grungebandene var knallbra! Pearl Jam, Alice In Chains, Soundgarden… jeg elsket dem! Men; de hatet meg! Så jeg var brått helt ute i kulden, og jeg fikk ingen tilbud som jeg syntes var interessante. Enten var det spørsmål om å lage et 80-talls metal band a la Ozzy, eller så ville noen starte et bluesrockband i stil med Badlands, noe jeg følte jeg ikke kunne gjøre bedre enn jeg allerede hadde gjort med Ray Gillen – den beste jævla vokalisten jeg noensinne har spilt med, og ingen andre kommer noensinne til å nå ham til knehasene!
– Så du følte rett og slett at din tid var over?
– Ja! Jeg hadde gjort det bra, jeg hadde vært i fantastiske band som Ozzy og Badlands, jeg hadde virkelig fått markert meg, men det var ikke noe behov for at jeg skulle fortsette med det. Det måtte isåfall ha vært for pengene, men det var aldri min motivasjon – for min del handlet det alltid om musikken. Så jeg ville heller trekke meg tilbake og si at det var det, fremfor å gjøre noe jeg ikke kunne stå for musikalsk.
– Så hvis Sharon og Ozzy hadde slengt store summer på bordet for å få en gjenforening av hans 80-talls bandbesetning, så hadde du takket nei?
– Jeg hadde nok vurdert det, pengene ville kommet veldig godt med, men jeg tror ikke at vi ville komme til enighet om det musikalske. Faktum er at Sharon har ringt meg. Første gang var rundt 1995, da hadde jeg lunch med henne, og det var vel første gang jeg så henne siden jeg fikk sparken i 1987. Påskuddet for å treffes var vel egentlig for at våre døtre skulle treffes, og de vokste opp sammen på 80-tallet. Og på denne tiden var Zakk litt ute i kulden, og jeg tror hun bare følte på stemningen for å se om jeg kunne være interessert – men spørsmålet kom aldri. Da dro de på turne med Joe Holmes istedet, etter «Ozzmosis»-skiva. Derimot ringte hun igjen helt ut av det blå rundt 2005 og spurte rett ut om jeg kunne være interessert i å steppe inn på gitar for en turne. Og etter litt betenkningstid svarte jeg at i såfall krevde jeg å bli anerkjent for alle låtene jeg skrev for «Bark At The Moon»-skiva. (Ozzy er kreditert samtlige låter på egen hånd, mens Jake og Bob Daisley i virkeligheten skrev alt og fikk betalt en engangssum for jobben.) Men det var tydeligvis helt uaktuelt, for etter det hørte jeg ikke noe mer fra henne.
– Selv om det er din tid i Ozzy du er mest kjent for, spiller dere «bare» tre Ozzy-låter på Red Dragon Cartels konserter – tittellåtene fra «Bark At The Moon» og «The Ultimate Sin» og «Rock’N’Roll Rebel». Er det disse du er mest stolte av, eller var det de som fungerte best?– De fungerte veldig bra på øving, og det er kanskje også de mest kjente låtene fra de skivene. Men ikke nødvendigvis de beste låtene.
– Hvilken er du selv mest stolt av fra de to skivene?
– Jeg må nok gå for «Killer Of Giants». Ellers er jeg veldig glad i «Spiders», og «Now You See It (Now You Don’t)», og jeg har alltid syntes at «Slow Down» er veldig undervurdert.
– «Slow Down»?! Jøss. Var ikke det bare en B-side eller et bonusspor for Japan-utgaven? Den er ikke på min CD-utgave ihvertfall.
– Nei, mulig at den ikke var på alle CD-versjonene. (Den var på den amerikanske utgaven istedet for «Spiders») Og det kan jo isåfall forklare hvorfor låta er undervurdert.
– Nei, nesten ingen i Europa har hørt den! Men du skrev altså nesten alle låtene på de skivene?
– Jeg og Bob Daisley gjorde det aller meste, mens Ozzy kom med en tittel her og et mellomparti der. Unntaket er «Shot In The Dark», den var det Phil Soussan som kom med. På «The Ultimate Sin» er i det minste jeg kreditert, men ikke Bob. Han ble vel ikke takket på coveret engang.
– Såvidt jeg skjønner, var det din gjesteopptreden i videoen til «We Come Undone» med Beggars & Thieves som var den direkte årsaken til at du kom ut av dvalen igjen?
– Ja, det stemmer. Jeg var kanskje ikke lykkelig, men jeg var for så vidt fornøyd med livet og hva jeg hadde utrettet musikalsk. Jeg hadde akkurat flyttet fra LA til Las Vegas, og der bodde også Ronnie Mancuso som jeg kjente fra 80-tallet, og vi gjenopptok vennskapet. Da hans band Beggars & Thieves skulle gjøre en video, spurte han meg om ikke jeg ville gjøre en gjesteopptreden, og jeg tenkte ‘Tja, hvorfor ikke!’
– Men du spilte ikke på skiva? På videoen ser det ut som om det er du som spiller soloen, selv om det ikke høres sånn ut.
– Nei, Ronnie spilte alle soloer på skiva, som forlengst var ferdig innspilt – han ville bare ha trynet mitt i videoen! Og da denne videoen ble lagt ut på youtube, var responsen helt enorm! Alle spurte om dette betydde at Jake nå var tilbake, om Jake skulle gjøre noe igjen – noe som overhodet ikke var planen! Men det var tydelig at interessen blant fansen var til stede. Men jeg hadde ingen intensjoner om noe comeback, for det er en bedriten bransje, som du ganske sikkert vet. Den består nesten bare av gribber som prøver å tjene seg rike på å selge et produkt, uansett hvor innholdsløst det er musikalsk eller kunstnerisk. Det vil jeg ikke ha noe mer med å gjøre.
– Men det var dette som førte til at du begynte å skrive låter igjen?– Jeg hadde forsåvidt skrevet hele tiden, men ikke med Ronnie, som er en veldig bra katalyst for å gjøre mine riff og idéer om til ekte sanger! Så jeg hadde hundrevis av ideer og råutkast til låter på harddiscen på PCen min, innspilt for min egen gledes skyld på et enkelt hjemmestudio, uten at det var meningen at andre skulle få høre det. Men etter Beggars & Thieves-videoen tok Ronnie og produsent Kevin Churko kontakt og lurte på om jeg ikke ville gjenoppta karrieren min. Jeg sa tvert nei – jeg kunne ikke bry meg mindre. Men de ga seg ikke, og overtalte meg til å komme i studio og jobbe med et par låter og se hva som skjedde. Omsider ga jeg etter, og tok med meg harddiscen med 150 riff, låter og ideer samlet opp gjennom 15 år og lot Ron høre på det. Han plukket ut det han syntes hørtes mest spennende ut, og vi begynte å jobbe med dette. Men jeg sa fortsatt klart ifra at ‘Jeg lover ingenting, jeg behøver ikke dette, men la oss se hva som skjer!‘.
– Dere hadde ikke noen fast vokalist på dette stadiet av prosessen?
– Nei det var bare meg og Ron. Så vi tenkte å heller hanke inn ulike vokalister utifra hvem vi syntes låta kunne passe til!
– Noe a la det Slash gjorde på sin første soloskive?
– Nettopp. Den første låta vi gjorde ferdig var «Feeder», som Ron sang på demoen på. Og Ron er en helt forferdelig vokalist! Jeg synger bedre enn ham, men jeg ville aldri drømme om å synge på en skive! Men vi hadde melodilinja og teksten klar, og jeg nevnte spontant at ‘Robin Zander hadde vært perfekt for denne låta!’ Tilfeldigvis kjenner Ronnie godt Tom Peterson, som er Cheap Tricks bassist. Og via ham fikk vi spurt Robin Zander, som takket ja og la på vokal. Tom Peterson la på bass og Jeremy Spencer fra Five Finger Death Punch spilte inn trommesporene. Og da jeg første gang satte i studio og hørte på det ferdige resultatet av denne låten som vi hadde skrevet sammen for et par uker siden, med selveste Robin Zander på vokal – jeg fikk en slik utrolig følelse! Jeg hadde ikke følt meg så levende på 20 år! Jeg hadde ikke trodd at jeg savnet dette, jeg trodde ikke at jeg hadde interesse av å gjøre det igjen – før jeg hørte den ferdige låta for første gang. Så det var da at jeg endelig ga etter og tenkte ‘Ja, for helvete! Dette er dritkult! Jeg har savnet det, og jeg vil føle dette igjen og igjen!’ Så det var det avgjørende øyeblikket som fikk meg til å bestemme meg for å komme tilbake og gjøre dette, uavhengig om noen var interesserte eller ikke! Uansett om noen andre liker det eller ikke – det driter jeg i, det får meg til å føle meg fantastisk og levende igjen.
– Når skjedde dette?
– Hmm, våren 2012? Da begynte vi å tenke på hvilke andre vokalister som kunne passe til hvilke låter, for å gjøre en Slash-type skive. Men det ble slitsomt etterhvert. På et punkt satt vi og fablet om at ‘David Bowie hadde vært fin på denne!‘ men han var selvsagt helt utenfor rekkevidde. Og så tenkte jeg på Bryan Ferry, for jeg elsker Roxy Music, men han fikk vi heller ikke tak i. Så da vi ikke lenger kunne få de vokalistene vi forestilte oss, gikk det også opp for oss at det ville være umulig å turnere denne skiva med atten forskjellige vokalister. Så halvveis i prosessen med å lage denne skiva bestemte vi oss for å danne et nytt band, og få tak i en trommis og en vokalist.
– Få høre hvordan dere fikk tak i Paul Dianno da, som synger på «Wasted».– Det tror jeg var Brent Fitz’ forslag. (Trommisen til Slash.) Han spiller trommer på noen av låtene på skiva, og han nevnte at «Wasted» hadde vært ypperlig for Paul Dianno. Jeg ante ikke hva Dianno hadde gjort siden han sluttet i Iron Maiden for 30 år siden, men vi googlet ham, sendte en mail, og 24 timer senere hadde han takket ja. Vi mailet ham låta, han sang den inn og sendte den i retur, og det var det. Så jeg har fortsatt ikke møtt ham!
– Hva med Sass Jordan, som synger på «Redeem Me»?
– Det er en artig historie! Hun var på turné med sitt nye band S.U.N., med Brian Tichy på gitar, og alle gutta i bandet er massive Badlands-fans og spilte skivene i turnébussen non stop. Sass hadde ikke hørt dette før, og spurte de andre ‘Hvem er disse gutta, hvem er han rå vokalisten???‘ Så hun ble konvertert til fan i løpet av turnéen, som omsider kom innom Las Vegas. Hele bandet kom til Ronnies restaurant, hvor han også har studioet på baksiden, og Brent Fitz gikk ned for å møte de og ble sittende ved bordet deres. Sass begynte å legge ut til Brent om dette nye bandet hun hadde oppdaget ved navn Badlands! Og Brent sa ‘Pussig nok har vi gitaristen i Badlands i studioet bak her, i ferd med å spille inn sin første skive på 20 år! Vil du komme og ta en lytt?’ Hun kom selvsagt over, og da holdt vi på å jobbe med «Redeem Me», uten å ha en vokalist i tankene til den. Jeg sa til Sass hun ville passe denne låta bra, kunne hun kanskje tenke seg å synge på den? ‘Ja, for faen!’ ropte hun før jeg hadde fått snakket ut. Og vips var hun på skiva.
– Siste gjestevokalist er Maria Brink fra New York-bandet In This Moment, på «Big Mouth».
– De var tilfeldigvis i studioet ved siden av oss, og Maria kom inn for å si hei. Hun fikk høre «Big Mouth» og spurte pent og innstendig om hun kunne få synge på den. Normalt sett ville jeg ikke tenkt på henne, men det gjorde jo alt mer spennende – jeg er alltid åpen for å prøve noe nytt og uforutsigbart, og Maria gjør en strålende jobb på denne låta.
– Tilbake til jakten på fast vokalist. Dere valgte til slutt kanadiske Darren Smith. Jeg traff forøvrig ham i Nottingham i oktober – han er litt av en type!
– Det er han, det kan ingen nekte for. Han er prototypen på en rockesanger!
– Men da jeg traff ham, spilte han trommer i Harem Scarem! Og hans egne bandkolleger beskrev ham som en sirkusapekatt med ADHD.
– Hahahah, fantastisk! Utrolig bra, den må jeg huske! Han er en dyktig trommis også ja, men jeg ante ikke at han spilte trommer i Harem Scarem! Da han kom til Vegas på audition som vokalist, satte han seg bak slagverket og dro igang, og jeg fikk hakeslepp! ‘Faen, spiller du trommer også!?’ Og det pussige er at vår trommis Jonas er en veldig bra sanger også.
– Dere tok en stor sjanse da dere valgte en uerfaren frontmann – og trommis – til bandet. Og du kunne jo lett ha slått på tråden til noen store navn, som John Corabi eller Glenn Hughes eller Mike Portnoy. Vurderte du den løsningen, eller ville du starte fra bunnen med ukjente fjes?
– Ja, jeg ville ha et helhetlig band. Mens jeg var inaktiv, fikk jeg stadig vekk tilbud om å danne en ‘supergruppe’ – eller i det minste en 80-talls supergruppe. Men det appellerte aldri til meg, med en rekke kjente navn som på papiret kan bli et knallbra band, men det er satt sammen utifra en forretningside om at dette vil utløse oppmerksomhet og platesalg. Ekte band er aldri prefabrikert på en sånn måte – det er musikere som finner en kjemi sammen og som genuint ønsker å jobbe sammen. Det har vært mange slike supergrupper, men ingen av de har lått så bra som gruppene de individuelle bandmedlemmene først ble kjent i. Fordi bandet er kynisk satt sammen, og jeg liker ikke den dritten der. Så for å svare på spørsmålet ditt; Nei, jeg vurderte aldri å gå den veien – selv om John Corabi er en fantastisk vokalist!
– En av mine favoritter!
– Ja, han er strålende! Men han tok aldri kontakt da vi søkte etter sanger, så hvem vet hva som ville skjedd hvis han hadde sendt inn en tape!
– Så dere kjenner hverandre?
– Ja jøss, jeg har kjent ham i alle år, siden jeg var i Badlands, eller enda tidligere. Faktisk pleide dama hans å klippe håret mitt da jeg spilte med Ozzy! Den skiva han ga ut med The Scream («Let It Scream» – 1991) var jo strålende, og jeg var stor fan av det han gjorde i Mötley Crüe. Jeg synes faktisk at den skiva som han sang på, er den gjennomført beste som Mötley Crüe noensinne ga ut, men dessverre var det den som solgte minst, så derfor fikk han ikke beholde jobben der. Så jo, John er en glimrende sanger, hadde han søkt på jobben i Red Dragon Cartel ville han muligens fått den. Men ikke fortell det til Darren, haha!
– Med mindre han leser Norway Rock Magazine og forstår norsk, så skal han holdes i mørket.
– Godt! For Darren og John kjenner også hverandre.
– Red Dragon Cartel har akkurat gjennomført sine tre første konserter – men når sto du sist på en scene og spilte en hel konsert?– Før det? Oj. Nå må jeg tenke meg om. Jeg spilte faktisk noen konserter i Las Vegas for noen år siden da jeg begynte å bli skikkelig spillesugen, med et band som het 3 Day Crush, med kvinnelig vokalist og trommis. Men jeg sa klart ifra at jeg ikke ville at mitt navn skulle brukes i promoteringen av konsertene, jeg ville bare være gitaristen deres. Og det var ganske gøy fordi dette var mer en type punk/surf-band, musikk som folk ikke tro jeg har noe forhold til, men jeg har elsket punk siden 70-tallet! Jeg har alltid sett på meg selv mer som en gitarist i stil med New York Dolls og Iggy Pop!
– I alle dager! Det er ingen andre her på jord som setter deg i bås med Johnny Thunders. Og jeg skulle gjerne hørt Joey Ramone prøve seg på «Bark At The Moon»-soloen.
– Hahah! Nei, teknisk sett er jeg nok ikke lik, jeg tenkte mer på punkens aggressive fandenivoldskhet! Da jeg begynte med Ozzy, ble jeg konstant sammenlignet med Randy Rhoads eller George Lynch, men jeg hadde aldri tenkt på meg selv som en lynrask tekniker. Jeg kunne spille den type blendende gitar, men jeg var aldri så inne i det som folk mente jeg burde vært. Og med det i tankene, synes jeg i retrospekt at jeg klarte meg ganske bra på de to skivene vi lagde. Men jo – det var grunnen til at jeg syntes det var gøy i 3 Day Crush, for den musikken lå nærmere mine egne røtter. Og jeg har faktisk også spilt bass i et band som hadde Karma Cheema fra American Head Charge på gitar og Josh Bradford fra Revolting Cocks på vokal!
– Hva faen? Når var dette?
– Det var også her i Las Vegas, for noen år siden. Men utenom det, så er det lenge siden sist. Det var vel med Badlands rundt 1992-93, antar jeg. Det var et langt og omstendelig svar på spørsmålet ditt – beklager!
– Så hva er planene med Red Dragon Cartel i tida fremover? Skiva kommer i slutten av januar – hva skjer så?
– Vi skal turnere! I neste uke skal vi spille på NAMM, som er den største messa for musikere i verden – og gudene vet hvordan det skal gå, vi har tross alt bare spilt tre konserter hittil! Halve bandet er kanadiere – og bor i Canada – så vi kan ikke bare treffes og øve når enn det måtte passe. Vi spilte første konserten vår på Whisky a Go Go i Los Angeles før jul, og som du kanskje har hørt, er den ganske så beryktet nå!
– Yep… (Darren Smith var drita full og helt ute av det. Sjekk youtube her for grusomhetene. Eller la være.)
– Ingen av oss vil påstå at det var en bra gig, men det var vår første konsert! Vi hadde ikke fått øvd nok, kun i fem dager før konserten uten å ha bestemt oss for hvilke låter vi skulle spille, av førti potensielle! Alt som kunne gå galt, gikk galt på den konserten – monitorene kollapsa, og Darren var dritnervøs og tok en shot for mye for å roe nervene. Men allerede på den tredje konserten, her i Las Vegas, så låt vi kanonbra! Nå har vi ikke øvd siden da, og vi har tre dagers øving i neste uke før NAMM-konserten, så forhåpentligvis spikrer vi den!
– Kommer dere til Europa?
– Først har vi en turne på østkysten av USA. I Europa skal vi spille på Swedish Rocks eller noe sånt…
– Sweden Rock Festival.
– Nettopp. Vi skal til England, Italia.. vi er i Europa en måneds tid før vi drar tilbake til statene, deretter Japan antagelig. Så får vi se hva som skjer videre. Jeg har virkelig lyst til å spille mye mer i Europa til høsten, før jeg har nesten ikke vært der. Vi spilte kun i England med Badlands, og det var vel rundt 1991. Før det var med Ozzy i 1987, så vi snakker altså 26 år siden sist jeg turnerte i Europa! Jeg håper det er noen der som fortsatt husker meg og som vil komme på konsertene.
– Ingen fare, det vet jeg det er. Vet du Jake, min aller første store konsertbegivenhet var Donington i 1986, hvor du og Ozzy var hovedattraksjoner, over Motörhead, Scorpions og Def Leppard som spilte sin første konsert med enarmet trommis.
– I 1986!? Det var en glimrende konsert!
– Husker du den?
– Javisst! Det var mange bra band den dagen. Jeg husker det var kult å møte Lemmy! Og det var din første konsert? Litt av en pangåpning! Det er som å si at du var på Woodstock!
– Hehe. La oss snakke litt om låtene på nye skiva (som anmeldes her!). Åpningen «Deceived» oser av klassisk Jake – riffinga påminner veldig om «Bark At The Moon». Var det et bevisst trekk?
– Ja, det var det – selv om det var den siste låta vi skreiv til skiva. Mange andre låter ble påbegynt for 15-16 år siden, men «Deceived» ble skrevet som en konsekvens av at «Bark At The Moon» kom på radioen i bilen min mens jeg var på vei til studioet. Jeg hadde ikke hørt den på årevis, jeg har ikke skiva engang, for jeg hører ikke på mine egne gamle skiver. Men jeg hørte på den i bilen, og det slo meg at låta har et veldig distinkt gitarmønster. Og jeg innså at jeg har ikke gjort noe lignende hverken før eller siden med den type riff, ikke mens jeg var med Ozzy engang. Så det var inspirasjonen – å lage en låt, et riff, som skulle være lett gjenkjennelig som typisk meg, i stil med den låta jeg kanskje er mest kjent for. Men «Deceived» er mer oppdatert, mer moderne – den er på ingen måte noe plagiat selv om likhetene med «Bark At The Moon» selvsagt er der. Men jeg syntes det var en bra måte å re-introdusere seg på – alle kjenner «Bark At The Moon», og jeg skrev den.
– Det funker, for det øyeblikket du hører åpningsriffet på «Deceived», så tenker du ‘Ah! Jake E Lee! Det kan ikke være noen andre!’
– Nettopp! Det høres umiskjennelig ut som meg, men i 2014! Hvis du kjenner til meg og mitt gitarspill, så vil du nikke gjenkjennende til hele skiva. Det høres ut som meg, men ikke 80-talls-Jake, eller 90-talls-Jake. Det er meg i 2014, uten at det er noe bevisst forsøk på å modernisere meg – det er en naturlig musikalsk utvikling. Jeg prøver ikke å gjenopplive gullalderen, dette er meg – nå. Og jeg håper folk vil lytte til dette med den oppfatningen i tankene også.
– Unntaket på denne skiva er låta «War Machine». Den høres ikke ut som Jake E Lee i 2014 – den høres ut som Tony Iommi i 1971.
– Takk!!! Den låta var vi ikke sikker på om vi skulle ha med på skiva engang! Den ble skrevet for ett års tid siden som følge av at vi fikk høre at Black Sabbath skulle gi ut en ny skive med Ozzy på vokal. Synd at de ikke hadde med Bill Ward på den, men jeg var likevel veldig tent på å få høre dette! Jeg var massiv Sabbath-fan! Så denne låta ble skrevet på øvingslokalet da jeg sa noe sånt som: ‘Faen, jeg håper de lager en skive i den gode gamle stilen! Jeg håper den blir noe som…som dette!‘ og begynte å spille. Så vi skrev låta som hva vi håpet Black Sabbath skulle servere oss!
– Komplett med «War Pigs»-intro og «N.I.B.»-riff!
– Haha, joda, den er definitivt en hyllest til Sabbath!
– Da tror jeg vi har det som trengs. Takk for praten, håper vi ser deg her i strøket i 2014! God natt!
– Takk sjøl, dette ble jo en artig prat! Og jeg skal definitivt gjøre mitt for å komme over i høst!
.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2014