Tekst: Ronny Østli
Foto: Ryan Kerschner
Nå er det ikke første gangen de amerikanske power metal-legendene utgir en konseptskive, det skjedde allerede med «Thane To The Throne», utgitt i 2000.
– Vår første konseptskive var basert på Shakespeares «Macbeth», så der trengte vi ikke å tenke på historien. Sånn sett ble det mer arbeid involvert denne gangen. Både med historien, men også med det visuelle og markedsføringen.
– Du har vært låtskriveren siden bandet ble dannet i 1981. Når man har passert seksti tenkte jeg kanskje det var på tide å roe litt ned?
– Det å roe ned er helt utopisk. Å spille metal ligger i blodet og er virkelig ikke noe jeg kan forestille meg og ikke gjøre.
– Selv om begrepet konseptskive er godt kjent og gjort av mange, har likevel Jag Panzer tatt steget litt lenger.
– Vi ønsket å gjøre en historie vi kunne gripe an fra flere sider. Utgangspunktet er en post-apokalyptisk verden, noe som i seg selv er blitt gjort utallige ganger. Historien omhandler en gruppe overlevende og deres dyr, og situasjonen tilsier at de ikke vet om det er virkelighet eller ikke. Plata forteller historien fra dyrenes perspektiv, mens tegneserien tar for seg menneskenes ståsted. Til sammen får du her to vinklinger av den samme historien.
– Hvordan har skriveprosessen foregått? Kommer historien eller musikken først, eller utarbeides det hånd i hånd?
– Det startet med at jeg og trommisen vår, Rikard Stjernquist, begynte å brainstorme forslag til historie. Så ga vi dette til vokalist Harry, som fikk satt sammen forslagene til en mer helhetlig historie. Og med dette utgangspunktet begynte jeg å skrive musikken. Da visste vi at hver del av historien måtte ha passende musikk. Det var ikke bare å pøse ut riff, men derimot å føle hvordan type musikk som passet den og den delen av historien.
– Er det lettere for deg å komme opp med musikk på denne måten, hvor du på en måte vet hva slags musikk som må til?
– For meg er et konseptalbum vanskeligere, siden jeg må kaste så mye materiale underveis. Noen ganger kommer det veldige gode riff, men de passer ingen steder til historien, og dette skjedde noen ganger her.
– For oss som ikke har engelsk som morsmål eller har hatt mulighet til å lese tekstene synes jeg låtene står seg veldig godt på egenhånd.
– Ja, det var noe vi var veldig klare på. Flere av de klassiske konseptplatene vi vokste opp med, som «The Wall» eller «Tommy» har en del gode låter som står godt på egne ben, så det var noe vi virkelig ønsket selv også. Og det krevde en del arbeid det også, å virkelig være sikre på at dette er en låt som er god nok alene. Du har jo plater hvor et tema repeteres ved flere anledninger, men vi ønsket virkelig å unngå det. Vi ville at musikken skulle følge historien fra start til slutt, og der er det ingenting som repeteres.
– Trommeslager Stjernquist, som navnet tilsier, er født i Sverige, og hadde en stor rolle i utformingen av «The Hallowed» (som er anmeldt her!).
– I tillegg til å spille trommer er han en habil gitarist og bassist, og kan også spille piano. Vi ga ham rollen som musikalsk leder. Så fort jeg hadde en idé sendte jeg det over til ham, hvorpå han arrangerte det i samarbeid med enten bassist John Tetley, vår nye sologitarist Ken Rodarte eller vokalist Harry Conklin. Dette hjalp meg med å kun konsentrere meg om musikken og å være litt i forkant, og det trengtes, for noen ganger kunne det ta meg to til tre uker og komme opp med musikk som passet historien. Så han hadde en virkelig tøff jobb med å få alle disse brikkene på plass.
– Harry Conklins vokal bærer slett ikke preg av å ha blitt eldre. Om den ikke er bedre enn noensinne er den i hvert fall ikke svakere enn noe av hans tidligere bragder.
– Harry har tatt sangleksjoner siden han var åtte. Han tar godt vare på stemmen og stopper aldri med å synge eller gå til pedagog. Han er alltid på youtube eller leser artikler om stemmebruk eller hvordan man tar vare på den, så han holder seg oppdatert og lærer seg stadig noe nytt. Han behandler stemmen som om den har samme verdi som en Stradivarius, og det har den jo på sett og vis også. Han røyker ikke eller gjør noe som helst som kan skade stemmen, han tar virkelig godt vare på den.
– Tegneserieboka av «The Hallowed» er et separat prosjekt som kom på tampen av fjoråret, og ikke en direkte del av selve plata.
– Ja, det der er litt artig, for vi har jo ikke peiling på bøker. Vi hadde et chatroom med fansen, og på det meste var det 5000 kommentarer der. Og veldig mange gikk på historien og hvordan den ville forløpe seg. Altså veldig mye utover selve musikken. Så jeg foreslo at vi kanskje burde gi den ut tegnet i bokform, og det ble ganske så massive reaksjoner på det. Så begynte jeg å sjekke prisen på å gi ut bøker. Å Herregud, hehe. Koster det så mye å gi ut en tegneseriebok? Du må ha en kunstner til å tegne tretti sider, og selvsagt ønsker du jo at han skal kunne tjene på jobben han gjør. Så ble det å sette opp et budsjett, og jeg kom frem til at om vi trykket og solgte seks hundre ville vi gå i null. Og så langt har jeg solgt femhundre og to, og dette er jo før skiva er sluppet.
– Skiva slipper sankthansaften, så når dere er ferdige med sommerens festivaler må du løpe til trykkeriet og bestille et nytt opplag?
– Selskapet vårt, Atomic Fire, trykker et opplag som de legger med i en spesialutgave av plata, men om vi gjør et nytt opplag på egenhånd er jeg usikker på. Jeg har ingen store ønsker om å være i tegneseriebransjen, hehe. Og det mener jeg virkelig. Det er mye jobb med dette. Jeg har venner i bransjen som har fortalt meg hvordan jeg bør pakke og sende dem. Jeg har tre runder til postkontoret i uka med bøker, så dette er virkelig et DIY prosjekt, og er ganske mye jobb.
– Et godt tegn er det da at boka selger. Med både tegneserie og konseptskive ligger det kanskje an til et spesielt liveshow tilknyttet «The Hallow»?
– Vi har bestilt noe sceneutrustning i form av backdrop og bannere. Ikke noe voldsomt dyre remedier, men nok til å vise litt av miljøet i historien på scenen. Dette blir med til både Wacken, Headbangers Open Air og Alcatraz som er noe av det vi skal gjøre i sommer.
– «The Hallowed» slippes som sagt i slutten av juni, noe som normalt ville bety sommerfestivaler til neste år.
– Vi har Europa i januar, og nå er vi tilbake for en runde i juli og august. Jeg ble litt overrasket over disse forespørslene selv, for i likhet med deg tenke jo også jeg at dette ville være aktuelt først til neste år. Så denne muligheten var selvsagt svært gledelig.
– Selv om scenedekoren er hentet fra «The Hallowed» er det kanskje litt for tidlig å presentere for mye av materialet?
– Det blir tre låter fra den. Så har vi jo etter hvert bygget oss opp noen klassikere som vi selvsagt må få med i et festivalsett.
– Og en av deres største klassikere er debuten «Ample Destruction», som til neste år fyller førti år. Mange regner dette som den ultimate skiva innen amerikansk power metal.
– Jeg er veldig stolt av den plata, og liker den godt. Det folk ofte glemmer er at den fikk ganske middelmådige anmeldelser da den kom ut, og ble ikke spesielt godt mottatt. Den ble aldri sluppet i Europa. Jeg tilbød europeiske selskaper skiva gratis for at den skulle komme på markedet, men selv da svarte de nei. Her i USA kom vi ikke på Headbangers Ball eller fikk innpass på turneer. Andre band gjorde større suksess, så jeg er stolt av skiva musikalsk sett, men den hjalp oss ikke karrieremessig.
– Som «Caught In The Act” med engelske Satan. Den fikk jo så hard medfart i media at det tok motivasjonen fra bandet. Og det er jo en knallsterk klassiker.
– Det er det så definitivt. Ja, det er et band som virkelig ikke fikk suksessen de fortjente på den tiden.
– Marks bestefar emigrerte fra Irland og folkevisa «Foggy Dew» ble gjort av Jag Panzer på deres forrige plate «The Deviant Chord». Jeg synes jeg hører litt irsk allerede på «Ample Destruction», spesielt i låta «The Watching».
– Ja, det er riktig det. Faren min spilte musikk hjemme hele tiden. Og da snakker vi ti timer om dagen. Han hadde en flott platespiller, som jeg aldri fikk røre, hehe. Han hørte på mye forskjellig, men det gikk mye i irsk. Han spilte ikke noe instrument selv, men jeg tok til meg veldig mange influenser gjennom all denne musikken. Og denne lidenskapen for musikk hadde han etter faren sin igjen, som ble født i Irland, og som også hørte på musikk hele tiden. Jeg har aldri vært i Irland selv. Jeg har etter hvert besøkt mange steder i verden, men aldri Irland, og det er et land jeg virkelig ønsker å besøke.
– Jeg tør påstå at Norge også er et land du ikke har vært i, i hvert fall ikke med Jag Panzer.
– Det er helt riktig, og det hadde virkelig vært hyggelig og spilt der. Det foreligger noen planer for januar, uten at jeg har kontroll på det. Vi har alle i bandet forskjellige oppgaver, men jeg fikk beskjed om å ha passet klart i januar. Så det blir spennende å se. Det blir jo noen klubbjobber mellom festivalene nå i sommer også, men det er jo mer nedover i Europa. Jeg har kun sett Norge på TV og det ser fantastisk ut, men jeg utveksler jo mailer med nordmenn titt og ofte.
– Uansett er vel kanskje ikke Norge i januar så mye å stå etter.
– Hehe, jeg er godt kjent med snø her i Colorado. Jeg bor rett ved fjellene. Ett minutt i bil og jeg er på vei opp fjellet. Halve staten er fjell og resten ganske flatt. Jeg bor akkurat der fjellene begynner.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2023