I sommer dukket det opp flere store annonser på internasjonale rockrelaterte nettsteder som varslet ankomsten av Issa. Bildene viste en riktig så rocka og sexy frøken, og da skiva «Sign Of Angels» viste seg å være et friskt pust av melodiøs hardrock med backingmusikere fra Helloween og Masterplan, var vår interesse definitivt vekket. Vi fikk lettere hakeslipp da Issa viste seg å være den hittil ukjente og 27 år gamle Isabell Øversveen fra Oslo, og da vi fikk frøkna i tale på en bar på Grünerløkka, var det betimelig å stille spørsmålet «Hvem i helvete er du, og hvor kom du fra sånn plutselig??»
Tekst: Geir Amundsen
Foto: L-P Lorentz, Steven Christie
– Normalt sett stiller jeg godt forberedt til intervjuer, men når jeg ikke vet noe som helst om deg unntatt det som står i det forholdsvis kortfattede presseskrivet, vet jeg ærlig talt ikke hva jeg skal spørre om! Så hva kan du fortelle oss?
– Jeg har alltid elsket å synge, og har spilt i diverse coverband siden jeg var 17 år gammel. Etter en opptreden på en av Jahn Teigens «Vis Deg Frem»-kvelder på Aker Brygge, ringte han meg og tilbød meg jobb som resepsjonist i studioet hans. Her ble jeg etterhvert kjent med masse folk fra bransjen, og ble spurt om å synge på en låt som Stian Aarstad fra Dimmu Borgir hadde skrevet, en låt som het «Fade Away». Denne låta vant en stor konkurranse som Fox Kids arrangerte, med over 150000 stemmer, og ble utgitt over hele verden.
– Grei start på karrieren! Men likevel har vi ikke hørt om deg før?
– Ja, jeg har holdt på med mye rart, jeg jobba med musikk på Svisj på NRK2, sunget på masse demoer for Warner Music, jobba med Kim Bergseth, koret for Gaute Ormaasen og lærte meg bransjen. Etterhvert fikk jeg tilbud om å bli vokalist i et nytt coverbandprosjekt som het Covergirls, som jeg var ute og spilte med hver helg i årevis.
– Hva slags musikk var det?
– Alt mulig fra Lene Marlin til TNT. Vi var jo tre vokalister der, men jeg trivdes alltid bedre med de mer rocka låtene hvor jeg kunne trøkke til, og det var vel kanskje her jeg fant ut hvilken retning jeg ville gå i. Det er definitivt en opplevelse og en erfaring som er gull verdt å ta med seg, og det har utvilsomt gjort meg mer forberedt på det som nå står foran meg, kontra hvis jeg hadde gjort dette som blodfersk debutant. Jeg er jo ikke noen nybegynner i bransjen lenger.
– Og hvordan kom denne solokarrieren din på skinner?
– På en spillejobb ble jeg kjent med gutta i Illusion Suite, som ba meg komme i studio og legge vokal på en av låtene på den nye skiva deres. Og via dem igjen ble jeg kjent med Michael Eriksen, vokalisten fra Circus Maximus, som syntes at dette var knallbra. Og han ringte meg en dag med et forslag.
– Og dette innebar…?
– Han sa at plateselskapet deres, Frontiers i Italia, skulle gjøre en duettskive for Michael Kiske, som de var på utkikk etter en duettpartner til. Og lurte på om jeg hadde en demo som han kunne sende videre til Frontiers.
– Ja riktig, den kommer vel ut i disse dager den også, med Amanda Somerville som duettpartner.
– Stemmer. Men da Frontiers fikk høre demoen min, ville de heller gi ut en egen skive med meg.
– Og det bør du være ekstra glad for, for Kiske-skiva er virkelig ikke bra. Han ga ut et par skiver på Frontiers med Place Vendome, som en helt konge, og mer i stil med det du gjør nå.
– Ja, enig, og det var de skivene jeg fikk til referanser angående Kiske.
– Så hvor involvert var du i prosessen med å lage denne skiva?
– Jeg samarbeidet mye med Serafino Perugino, sjefen på Frontiers, med å plukke ut låter som passet til meg.
– Var dette låter som Frontiers hadde i biblioteket sitt, eller ble de spesialskrevet til deg, eller har du lagd noen av disse låtene selv?
– Nei, på denne skiva har jeg ikke skrevet noen av låtene, og det er litt synd, for jeg har mange bra egne låter på lager. På neste skive blir det mer eget materiale. Men jeg har jo faktisk bidratt med en låt for neste skiva til Khymera! Låtene på skiva mi ble skrevet av diverse komponister som Frontiers benytter seg mye av, og det var jo en tidkrevende prosess før vi fikk bidrag tilbake fra dem og fikk plukket ut de som passet best inn i konseptet.
– Og hvordan var selve innspillingen? Du har et par tunge navn med deg i studio?
– Ja, produsent Ronny Milianowicz, kjent fra Saint Daemon, fikk ansvaret for denne skiva, og ville spille den inn i Sverige. Han lurte på om jeg ville legge på vokal i et studio i Oslo, men jeg ville gjerne være til stede gjennom hele prosessen.
– Det er jo greit å hilse på de musikerne som spiller på skiva di, ja…
– Ikke sant! Vi brukte hele januar på innspillingen i flere studioer, så det ble ganske oppstykket,men vi kom da i mål. Peter Huss på gitar er jo dritflink, han spiller i Shining…
– De svenske Shining, antar jeg, ikke de bergenske deathjazzmetallerne?
– Svenskene ja.
– Ellers var det vel et scoop å få med seg Helloween/Masterplan-trommis Uli Kusch på laget?
– Ja, han var veldig engasjert og ærlig, og en fryd å jobbe sammen med. Han spilte faktisk inn alle trommesporene på ett døgn.
– Er det mulig??? Og hvilken av låtene er det som er din favoritt?
– Kommer helt an på humøret… «Closer» var vel den jeg falt for først, tøff tekst, og «Angels Crying» er jeg veldig glad i.
– Det siste dagene har jeg ikke fått «River Of Love» ut av hodet… (Her stråler Issa opp og holder opp en hånd med en flunkende ny forlovelsesring. Sorry guys!)
– Den er hans! Den er skrevet av min nyforlovede, James Martin. (En kar som sammen med sin tvillingbror Tom har bidratt med låter til utallige band , deriblant House Of Lords, From The Inside og Joe Lynn Turners Sunstorm. Intervju med ham angående hans band Vega her!).
– Nå kommer skiva ut i september?
– I Europa 24.september, og i USA 10.oktober, ja.
– Og hva skjer så?
– Vi får se, det er ikke så stort poeng i å legge ut på noen turne på egen hånd så lenge folk ikke vet hvem jeg er. Hvis jeg kunne fått vært support for et av de store bandene, så hadde jo det vært en perfekt mulighet for å få introdusert seg for et større publikum.
– Har du et eget backingband klart?
– Mnja, jeg vet at Peter Huss har lyst til å være med, og Uli Kusch blir sikkert med når han har mulighet, men han er jo en etterspurt og travel fyr, så han blir neppe med på noen promoturne med minikonserter her og der nedover kontinentet. Ellers har jeg spilt i så mange band og kjenner så mye folk i bransjen her i byen at det skal ikke være noe problem å få satt sammen et band når jeg får bruk for det.
– Så når får vi sjansen til å se deg på en scene med disse låtene her i landet?
– Det er ingen konkrete planer akkurat nå, men det skal vel ihvertfall bli en releasekonsert i Oslo i løpet av høsten.
– Denne typen melodiøs rock er jo blitt veldig populær igjen, etter å ha vært fullstendig ute i de mørke 90-årene…
– Ja, jeg vet! Flott for meg! Og jeg har jo merket det mer og mer de siste årene når vi har vært ute og spilt, at folket vil ha rock! De vil ha noe som trøkker, i mye større grad enn for 5 eller 10 år siden, da det måtte låte pent og pyntelig. Så med litt flaks og timing og media i ryggen burde det ikke være umulig å få en radiohit med en eller flere av disse låtene.
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2010