1975 er året som for all ettertid skal bli stående som et svært så viktig årstall i metallens historie. Det var nemlig da en rocka liten kar ved navn Steve Harris fant det for godt å danne bandet Iron Maiden. Mer enn 100 millioner solgte album senere ruver bandet som en av de største og tyngste dinosaurene innen sin musikksjanger.
Tekst: Irene Mythe
Livefotos: Kjell Solstad
Det er mye godt som har kommet ut av jula vil noen påstå. For enkelte står feiringen av Jesustassen høyt, for andre er det gavene. Men for de av oss som kjenner sin rockehistorie må det sies at første juledag vel er det beste siden det var på denne hellige rockedag for snart trettifem år siden at mr. Harris tok et godt grep rundt bassen sin og startet rekrutteringen til dette legendariske bandet.
Maiden hadde, som så mange andre både før og etter de, en turbulent besetningshistorie når det gjaldt bandmedlemmer i starten. Steve har alltid vært sjefen, men skal du styre skuta trygt må mannskapet også være på plass. Etter å ha testet ut og kastet ut noen medlemmer var den andre som fikk en fast posisjon Dave Murray. Han har siden den gang holdt et godt grep rundt roret på Maidenskuta sammen med Steve.
De første årene av bandets historie spilte disse to sammen med diverse bandmedlemmer rundt på ulike mindre puber, før de i 1979 hadde fått inn Paul Di’Anno på vokal og Doug Sampson på trommer. Samtidig gjorde gutta et riktig så smart trekk da de teamet opp med manager Rod Smallwood, som den dag i dag er med på skuta.
Ryktene gikk, og bandet spilte stadig større konserter inkludert en opptreden på den legendariske Marquee Club i London. I oktober dette året solgte de ut alt som fantes av billetter og det var på det tidspunktet EMI Records fikk øynene opp for bandet. Kun en måned senere dro de i land en verdensomspennende platekontrakt og Maidenskuta satte ut for fulle seil.
80-tallet brakte med seg mye merkelig for de fleste, og for Doug Sampson ble det økende tempoet til Maiden for mye, han ble raskt erstattet av Clive Burr, samtidig som Dennis Stratton kom med som andregitarist. Bandet headlinet sin første turne i England under tittelen ’Metal for Muthas’ og singelen ’Running Free’ raste rett inn på en 34. plass på de engelske listene samtidig som debutskiva med samme tittel som bandet fikk en lekker og velfortjent 4. plass.
NWOBHM (New Wave of British Heavy Metal) –feberen hadde akkurat begynt å rase og Maiden landet en turne som oppvarmingsband for de ikke så ukjente Judas Priest. De fortsatte herjingene sine rundt i Europa som oppvarmere for Kiss til stor suksess. Etter denne runden ramlet også Dennis Stratton av lasset, men ble erstattet av en viss Adrian Smith.
I 1981 slo bandet seg sammen med produsent Martin Birch og slapp løs ’Killers,’ nok en skive som skulle vise seg å bli en klassiker. De headlinet så sin første Europeiske turnè og spilte samtidig litt for befolkningen i Japan og Nord-Amerika. Da de gjorde seg ferdig med turneen i september forlot Paul Di’Anno også bandet. Selv om han ikke gjorde noen dårlig jobb bak mikrofonen så var ikke tapet stort for bandet siden den eminente Bruce Dickinson var den som tok over.
Maidens to første utgivelser var svært så bra, men i 1982 strammet de grepet om verdensherredømmet enda hardere. Med albumet ’Number of the Beast’ fikk de sin første gullplass på listene, samtidig som singelen ’Run to the Hills’ fikk en svært så respektabel syvendeplass. Bandet la så ut på en en elleve måneder lang verdensturne hvor de spilte i hele seksten land og elegant feide unna etthundredeogsøttini konserter. Tittelen ’Beast on the Road’ var beskrivende for hva de hadde satt i gang, nå kunne ingen lenger feie dette beistet under senga. Iron Maiden var kommet for å bli!
Det kommende året opplevde bandet enda en endring i mannskapet, Clive Burr ble kastet på sjøen hvor de andre tidligere hadde havnet, og opp på skipskanten klatret Nicko McBrain og satt seg godt til rette bak trommesettet. Maiden var da som nå effektive som få og skiva ’Piece of Mind’ ble slipt samtidig som de dro på sin første nord-amerikanske arenaturne under navnet ’World Piece’. Arenaer med plass til ti tusenvis av rockende fans ble raskt utsolgt. De klarte også kunststykket å uten så å si noe som helst radiotid selge ut en konsert på Madison Square Garden i New York. Dette har ingen andre i musikkhistorien klart å gjøre før eller siden! Slå den!
Når suksessen er et faktum og alt ser lovende ut kan det være fristende å hvile litt på laurbærene. Men dette er et uttrykk Maiden antakelig aldri har hørt om. Året etter slapp de enda en skive, ’Powerslave’ og dro igjen ut på en massiv 11-måneders turne kalt ’World Slavery Tour’. Bandet var fast bestemt ikke bare på å gjøre suksess, de ville ha hele verden på sine knær. Bandet var det første til å spille en hel arenaproduksjon bak det berømte Iron Curtain med sitt mest spektakulære sceneshow noensinne. Albumet klatret helt opp til en andreplass på listene. Forargelsen var stor hos både band og manager da det albumet som tronet på plassen over var deres eget selskap, EMI, sitt aller første popsamlealbum ’Now That’s What I Call Music!’. Ingen pen måte å behandle rockere på!
Året etter fortsatte gutta turneen sin videre i Sør-Amerika for hvor de på Rock In Rio spilte foran 300 000 fans og var dronningens spesielle gjester. De spilte så inn opptakene til livealbumet ’Live After Death’ på Long Beach Arena i LA over fire kvelder. Skiva gikk rett til en førsteplass på de britiske listene.
Bandet fortsatte å storme fremover og i 1986 slapp de skiva ’Somewhere in Time’ og bandet la igjen ut på ny turne, denne gangen under navnet ’Somwhere on tour’ og de holdt det gående i syv lange og syv brede. I hvert fall i syv måneder.
Årstallet rundet 1988 før Maiden slapp en aldri så liten perle av et album. Med ’Seventh Son of a Seventh Son’ fløy de rett til topps i England og solgte til platinum i USA. Som om ikke dette var nok fikk de hele fire topp 10 singler ut av den samme skiva. Bandet hadde vokst seg enorme, og de solgte glatt ut konsertsteder som Hammersmith Odeon og Wembley Arena, samtidig som de fikk æren av for første gang å headline ’Monsters of Rock’ festivalen. Festivalen slo alle rekorder med 107 000 betalende fans som villig hadde benyttet det de kunne skrape sammen av mynt for å få med seg Maiden sammen med Kiss, Guns’n’Roses og Megadeth.
Bandet tok seg etter dette endelig en aldri så liten velfortjent pause før de i 1990 igjen dukket opp med ny skive, og denne gangen var det ingen nåde ; ’No prayer for the Dying’. Adrian Smith forlot samtidig bandet og inn fra sidelinja kom Janick Gers susende. For å introdusere ham til fansen og omvendt dro de på en aldri så liten ’UK Intercity’-turné hvor de spilte 21 konserter på kryss og tvers av landet.
Når gutta først var kommet igang igjen og blitt varme i trøya så de ingen grunn til å stoppe med det første. Året etter fikk de inn sin første nummer en single i England med ’Bring Your Daughter to the Slaughter’, de reiste så av gårde på en ny turne. En liten pust i bakken ble det kanskje før de så de slapp løs nok et album som gikk rett til topps, ’Fear of the Dark’ og kastet seg over nok en i Sør Amerika og enda en runde som headlinere for Donington.
Etter mange år med feiende flotte album og en relativ stabil besetning på Maidenskuta viste det seg at det igjen var tid for endringer. Det startet først i 1992 da Martin Birch rett og slett bestemte seg for at at han ikke lenger ønsket å produsere flere skiver for gutta, men heller stille trekke seg tilbake for å spille golf og fiske..! Han tok nok antakelig ’hvile på laurbærene’ uttrykket virkelig til seg og hoppet av hele skuta.
Dessverre kommer en ulykke sjelden alene, så etter å ha servert verden hele tre livealbum, ‘A Real Live One’, ’A Real Dead One’ og en limited edition av ’Live at Donington’ annonserte dessverre Bruce Dickinson at han etter avslutningen på den pågående turneen ’Real Live Tour’ kom til å forlate bandet. Bandet annonserte samtidig av de allerede hadde funnet en erstatter etter Bruce, Blaze Bayley.
Et par år senere ønsket gutta å gi ut en ny skive med sin nye vokalist, men de ble forsinket da Blaze havnet i en motorsykkelulykke hvor han ble stygt skadet. Heldigvis så leger jo tiden alle sår, dette gjaldt nok også for Hr. Bayley for i 1995 ga de ut ’The X Factor’ og la igjen ut på nye turnemarker for å erobre verden.
Årene som følger var det noe roligere rundt bandet enn tidligere, men de fortsatte å spille på festivaler og turner rundt omkring i verden, blant annet headlinet de ‘Monsters of Rock’ festivalen I Sao Paulo og ga ut samleskiva ‘Best of the Beast’. De fortatte samtidig å være produktive slik de alltid pleier, og ga ut studioalbumet ’Virtual XI’ som Steve Harris selv produserte. Dette albumet fikk en noe spesiell promoturne da bandet reiste rundt i Europa sammen med et utvalg profesjonelle fotballspillere og spilte kamper foran tusenvis av fans. De dro så på nok en turne før Blaze Bayley ønsket å forlate bandet.
Blaze var ingen dårlig vokalist, men Maiden har alltid hatt mange fans der ute som har fulgt de trofast i årevis. Bruce Dickinson var mannen som etter hvert hadde blitt en naturlig del av Maiden for fansen, og han var dypt savnet av mange. Det var ikke lett å finne en fullgod erstatning til vokalisten med kallenavnet ’The Air Raid Siren’ som i tillegg til å være vokalist gjerne sysler med å være flyver, radiovert, forfatter og fekter.
Så når verden i 1999 fikk den hyggelige nyheten om at Bruce Dickinson endelig skulle være med på Maidenskuta igjen var ikke dette noe som ble tatt dårlig i mot, tvert imot. Når det kom for en dag at også Adrian Smith ønsket å teame opp med gjengen igjen var det nok svært mange som var sikre på at den tjukke mannen med den røde drakten og hvite skjegget hadde dukket opp litt tidligere enn normalt dette året.
Dermed var det ’nye’ gamle Maiden stablet på bena, og de kastet seg ut på en aldri så liten introduksjonsturne kalt ’Ed Hunter’ tour. Konsertene ble naturligvis utsolgt på et blunk! Gutta fant seg så en ny produsent å samarbeide med, Kevin Shirley, som har jobbet med band som Led Zeppelin, Journey, Dream Theater og Aerosmith.
Etter at verden fikk unnagjort et tusenårsskifte leverte Maiden et nytt studioalbum, ’Brave New World’. De ga seg også i kast med en ny turne som startet som en festivalturne i Europa under navnet ’Metal 2000’ før de fortsatte rundt i resten av verden under navnet ’The Brave New World Tour’. De endte turneen med å være headlinere for 250 000 fans på Rock In Rio.
I 2002 tenkte gutta at de for en gangs skyld skulle ta seg et friår, men de gjorde om på dette da de fikk beskjed om at deres tidligere bandmedlem Clive Burr hadde fått diagnosen Multiple sklerose. For å hjelpe ham trådde de barmhjertige samaritanene til og spilte og spilte tre veldedighetskonserter på Brixton Academy som ble solgt ut på svært kort tid. Samme året ga de også ut sin første DVD, ’Rock in Rio’ sammen med en CD med samme tittel. DVDen raste av gårde og scoret en førsteplass på hitlistene både i USA og England. Senere samme år ga de ut et greatest hitsalbum kalt ’Edward the Great’.
2003 var året hvor Maiden virkelig ville bevise at de ikke er en gjeng med latsekker, så de gjorde derfor ingenting mindre enn å spille inn ei ny skive , turnere rundt på festivaler i Europa og gi ut DVDen ’Visions of the beast’ som la seg på en hederlig andreplass på de britiske listene. Siden dette ikke var nok slo bandet også til med å gi ut ’Dance of Death’ og dra på en tilhørende turne kalt ’Death on the road’
Etter dette startet de jobben med å få på plass en fantastisk DVD-serie kalt ’The History of Iron Maiden’. Den første delen kalte de ’The Early Days’ og ble til fansens store glede gitt ut høsten 2004. DVDen dekket Maiden i perioden 1976 – 1983, og bandet dro så ut og spilte en rekke konserter og festivaler under tittelen ’Give me ’Ed…Til I’m Dead’ hvor de kun konsentrerte seg om låter fra de fire første skivene. En aldri så liten gavepakke til elleville fans. De solgte i løpet av få timer ut store stadioner og fikk vist fram deler av gamle sceneshow og de de tidligste låtene også til nyere fans. De rundet av hele turneen med en konsert på Hammersmith Odeon for å samle inn penger til Clive Burrs fond.
I starten av 2006 fikk gutta virkelig ånden over seg og startet inspillingen av sin neste skive. Dette gikk så unna at de ble ferdige hele seks uker tidligere enn planlagt. Albumet ’A Matter of Life an Death’ ble gitt ut og ble mottatt med svært gode kritikker, samtidig som konsertbillettene til den kommende turneen ble revet bort på kun få timer. Så godt ble denne skiva tatt i mot at den scoret førsteplass på listene i hele ti land. Det var ingen tvil om at Maidenskuta hadde vind i seilene og satte alle kluter til.
Det kommende året feiret gutta den varme mottakelsen med å spille en rekke konserter i land de aldri hadde spilt før, deriblant Dubai og India. Den sistnevnte konserten sies å være den største rockekonserten som noensinne er blitt holdt i India, med et publikum på 25 000 elleville fans innenfor konsertarenaen og et utall også utenfor. Som om ikke dette var nok satte de også rekord da de headlinet Download Festivalen for fjerde gang foran 70 000 tilskuere.
I februar 2008 bega Maiden seg nok en gang ut på tur for å frelse de få der ute som enda ikke var blitt fans av bandet. Under tittelen ’Somewhere back in time World tour’ reiste de rundt med et massivt sceneshow basert på ’World Slavery Tour’ fra 1985. Bandet reiste rundt i en spesialkonvertert Boeing 757-200 sammen med hele bandet, crewet og tolv tonn sceneutstyr. De hadde derfor en unik mulighet til å besøke mange land de ikke hadde besøkt tidligere og gutta raste innom hele 21 byer i 11 land i løpet av syv uker. Suksessen i et slik konsept var rett og slett ikke til å unngå, og de fikk oppmerksomhet fra store nettverk i medieverdenen slik som CNN, FOX News, Sky news etc…. Det er vel nesten unødvendig å nevne at de fleste konsertene ble utsolgt i løpet av få timer.
Selv om ikke alle fikk tak i billetter til konsertene så var det i det minste mulig å kose seg med Iron Maiden live på DVD. Utgivelsen ’Live After Death’ ble gitt ut sammen med ei samleskive som dekket perioden 1980 – 89, nemlig ’Somewhere back in time’
Grunnet den massive suksessen bandet hadde med turneen, bestemte de seg for å ta enda en runde med turnering. De fortsatte derfor videre i Boeing 757’en med navnet ’Ed Force One’ og raidet enda større deler av verden. De hadde også et kamerateam på slep som sørget for at konsertene og turen ble foreviget på film til stor glede for alle med et hjerte for Maiden.
Bandet mottok sin første pris som ’Best British Live Act’ under Brit Awards og filmen fra turneen, ‘Flight 666’, vant prisen for beste musikkdokumentar på SXSW Filmfestivalen i Austin i Texas. Filmen ble i april vist på over 450 kinoer i hele 42 land verden over. Det var World Maiden Day!
At Iron Maiden har et monster, Eddie, som maskot skulle bare mangle. Bandet har gjennom årenes løp vokst til å bli et enormt musikalsk monster som stadig rekrutterer nye horder av fans. På konsertene deres finner du flere generasjoner samlet på et og samme sted og alle med et stort smil om kjeften fordi de er vitne til en av metallens største helter noensinne.
Heldigvis for oss så har gutta ikke tenkt å gi seg enda og sensommeren 2010 dukker det opp nok et album fra denne gjengen, The Final Frontier. Dette bør man definitivt løpe av gårde og kjøpe og har du ikke sett bandet live så er det noe av det første du bør sette av i kalenderen din i nærmeste fremtid.
UP THE IRONS!
Maiden har gitt ut svært mange gode skiver, og det smarteste du kan gjøre er å kjøpe alle sammen. Et sted må man jo starte, så får å få med seg noen godbiter av bandets utgivelser opp gjennom tidene kan dette være et godt utgangspunkt :
The Number of the Beast (1982)
Denne skiva er en klassiker av rang, og det er svært urutinert av enhver rocker å ikke ha et eksemplar av denne i samlinga si. Plata er Bruce Dickinsons debut med bandet. Det florerer av herlige låter som får rockefoten i gang og allsangfaktoren blir fort høy når sanger som ’Hallowed be thy Name’ strømmer ut av høyttalerene. Gutta ble av kristne grupperinger beskyldt for å være satanistiske grunnet tittelen på albumet og tittellåta hvor de synger om 666 – the number of the beast. Sangen ’Children of the Damned’ er basert på filmene Village of the Damned og Children of the damned, mens «The Prisoner» er inspirert av den britiske tv-serien med samme navn. «The Prisoner» starter med en dialog fra serien i begynnelsen av låta.
Terningkast : 6
Gå ikke glipp av : ‘The number of the Beast’, ‘Run to the Hills’ og ‘Hallowed be thy Name’
Seventh Son of a Seventh Son (1988)
‘Seventh son..’ er naturlig nok bandet syvende studioalbum. Albumet er et temaalbum med en rød tråd gjennom tekstene som er bygd på den britiske forfatteren Orson Scott Cards roman Seventh Son. Dette er nok en stor skive med flere låter som blir stående igjen som klassikere for all ettertid. Mange av låtene fra dette albumet spilles enda ofte live. I videoen som ble laget til sangen ’Can I Play With Madness’ får vi se Monty Pythons Graham Chapman spille en irritert kunstinstruktør. Dette var en av hans siste innspillinger før han året etter døde av kreft.
Terningkast : 5
Gå ikke glipp av : ’Can I Play With Madness’ , ’The Evil That Men Do’
Fear of the Dark (1992)
‘Fear of the Dark’ skulle vise seg å være Dickinsons siste studioalbum med bandet på en stund, dette var det siste de ga ut før Blaze Bayley tok over vokalen. Albumet inneholdet et større spenn enn tidligere det inneholder alt fra den svært så raske ’Be Quick or be Dead’ til balladen ’Wasting Love’. ’Afraid to shoot Strangers’ er en svært så politisk låt som omhandler Gulfkrigen. Skiva kom ut ikke lenge før endringene i bandet inntraff, og flere beskyldte Maiden for å være slitne og de fikk også kritikk for noen av tekstene på plata. Men likevel toppet den de engelske listene og skapte en ny allsanglåt med tittellåta.
Terningkast: 4
Gå ikke glipp av : ’Be Quick or be Dead’, ’Fear of the Dark’
Dance of Death (2003)
Bruce Dickinson er igjen trygt plassert bak mikrofonen i Maiden. Skiva inneholder ikke de største hitsinglene men er et gjennomført solid album som oser av den gode, gamle Maidenkvaliteten. Samtidig har bandet gjort enkelte nye ting på skiva, blant annet debuterer Nick McBrain som låtskriver med sangen ‘New Frontier’, og på låta ’Face in the Sand’ brukes doble basstrommer , noe som aldri har blitt gjort siden Nicko ble med i bandet. ’Journeyman’ er Maidens eneste låt som er kun på akustisk gitar og bass. Historiske tekster kommer man heller ikke her unna, ’Paschendale’ er basert på ett av de største slagene under første verdenskrig.
Terningkast : 5
Gå ikke glipp av : ’Wildest dreams’ og ’Dance of Death’
Flight 666 (2009) DVD
Dokumentaren Flight 666 følger bandet på turneen ’Somewhere back in time’ hvor de reiser rundt i sitt eget spesialtilpassede Boeing 757 med tilnavnet ’Ed Force One’. Flight 666 er prisbelønnet og gir et veldig godt innblikk i turnelivet til et fantastisk band. I tillegg får man et godt bilde av hvor høyt elsket de er og hvor langt fansen strekker seg for dette bandet. Det ble i april 2009 satt opp kinovisninger av filmen over hele verden. Om du er ny i gamet og ønsker å finne ut av hva Iron Maiden egentlig dreier seg om er dette dvden for deg. Om du er gammel fan og har hele backkatalogen stående i hylla di, så er dette filmen for deg også. Det er bare å sette seg tilbake og la deg fascinere av den fantastiske verden til Iron Maiden.
Terningkast : 6 + 6 + 6
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2010